Aktuelt / Tema
Foto: Johanne Nyborg
Union Øye vant retten til å få videreføre sin sveitserstil i Sunnmørsalpene. Vi sjekket inn på hotellet som Arkitekturopprøret elsker.
Av Torbjørn Tumyr Nilsen
UNION ØYE HAR VORE reisas mål for fjellfolk, kongelege, forfattarar og elskarar i generasjonar», heter det i reklameteksten til hotellet jeg er på vei til.
Så hvordan passer jeg inn i dette staselige selskapet, spør jeg meg, der jeg kjører en leid Toyota Avensis ned Norangsdalen fra Vigra lufthavn. Fremfor meg åpenbarer det seg en utsikt som fikk klatrepioner William Slingsby til å notere at «Den villeste alpine dalen jeg noen gang har sett er ikke i Alpene, men i Norangsdalen på Sunnmøre».
Mellom fastfrosne, isblå fossefall i vinterkledde fjellsider står furu og bjørk krumbøyde under tung førjulssnø. Og ved foten av dem ligger hotellet jeg er på vei til, lik keisere og klatrere før meg. Union Øie ble oppført i 1891, men ble aktuelt i 2022 da Arkitekturopprøret nominerte anlegget til sin hederspris. Bakgrunnen var at hotellets eiere, familien Flakk fra Ålesund, i mange år kjempet for retten til å utvide den originale bygningen i sømløs sveitserstil i stedet for et moderne kontrastbygg. Og at de vant frem med det.
Alle rommene på Union Øye er innredet i klassisk stil. Her kan du sove i himmelseng som 1800-tallets verdensberømte forfattere.
Men må det være moderne?
For hardhauser som Slingsby var det nok de staselige fjellene Slogen og Saksa, Keipen og Jakta, som var reisens egentlige mål. Kanskje ville han ledd hånlig av lettelsen jeg kjenner over endelig å parkere bilen for å besøke min destinasjon. Selve hotellet, trygt plassert der solen ikke kommer til på denne årstiden.
At det nettopp her skal ligge en 131 år gammel institusjon med internasjonalt ry, virker både absurd og helt naturlig på samme tid. Langt utenfor allfarvei, men likevel midt i smørøyet, er Union Øye kontrastenes sted: en overnatting i høysesongen kan fort komme opp i 10 000 kroner med full forpleining og helikoptertransport som tilvalg. Men det er også hotellet hvor naboer spiser en bedre middag og som sysselsetter bygdens folk i fulltidsstillinger.
Vinteren 2022 lever institusjonen i beste velgående – nyåpnet, nyrestaurert og struttende av selvtillit. Men det at uttrykket skulle forbli klassisk sveitserstil, var altså ingen selvfølge. Da jeg kontaktet Enerhaugen arkitektkontor som har arbeid med den nyeste utbyggingen siden senhøsten 2019, fortalte de at den nybygde delen av Union Øye har en forhistorie som starter med en påbegynt byggesak for 13–15 år siden.
Hotellet hadde fått nye eiere med planer om utbygging og helårsdrift, og i 2009 ble et skisseprosjekt tegnet av Rik Arkitektur (nå WSP) forelagt Fylkeskonservator i Møre og Romsdal. Eksisterende hotell ble foreslått utvidet med flere hotellrom og driftsarealer i form av et større tverrstilt volum.Dette ble innledningen på flere runder, der Fylkeskonservator kom med innsigelser på kopiering av gammel sveitserstil og foreslo nybygget uført i kontrast til det gamle hotellet. Forslaget vakte reaksjoner og ble heftig debattert i lokal og nasjonal presse. Saken endte til slutt hos Riksantikvaren med et kompromiss der tilbygget ble adskilt fra hotellet med en glassgang for å skille det nye og eksisterende. Videre prosess stoppet opp og prosjektet ble trukket i 2011. Men debatten var med på å legge sterke føringer for de nye eierne og fylkeskonservators holdning til hotellet.
Fra spisesalens glasstak kan du skue opp på blant annet fjellet Slogen.
Gradvise holdningsendringer
Arkitektene i Enerhaugen poengterer at autentisitet og tilpasning eller kontrastering og fullstendig stilbrudd, gjennom mange år har vært diskutert innen vernemiljøer og arkitektkretser. Skal man restaurere eller beholde det gamle akkurat som det har blitt over tid? Skal man bygge med nytt utrykk eller som en replika?
Holdningene har pendlet mellom ytterligheter fra den tidlige modernismens krav til kontrast, via postmodernismens stilkopiering, tilbake til en nyere modernismes ønske om kontrast. Mellom ytterlighetene ligger en mer moderat tilnærming med en mer oppsluttende tilpasning mellom gammelt og nytt. Dette innebærer en forenklet tolkning av det originale med fokus på videreføring av volumer og materialbruk basert på byggeskikken til det eksisterende historiske objektet.
Venezia-charteret fra 1964 var lenge det rådende dokumentet innen moderne kulturminnevern, der ideen om kontrast stod sterkt. Resultatet kan sees i mange av tilbyggene på sveitserhotellene gjennom 60- og 70-tallet. Senere skulle nyere chartere vektlegge sted og miljø hvor opplevelse og identitet, så vel som fysiske materialer, stod sentralt.
Med dette som bakteppe kan man også se en endring hos vernemyndigheter og deres holdning til forvaltning av kulturmiljøer. Dette var tydelig i Fylkeskonservatorens innstilling til hvordan den nyeste utbyggingen av Hotel Union Øye skulle bli, mener Enerhaugen-arkitektene.
Et nytt oransjeri kalt Conservatory er bygget som påbygg på hotellet. Dette er tegnet og levert av nordirske Hamptons Conservatories Ltd. og fungerer blant annet som spisesal.
Et fint ferdighus
En opplevelse er det i alle fall å komme innenfor dørene og bli møtt av knitrende peislyd, lukten av friske vinterblomster og hotelldirektørens lillesøster som viser meg til rommet «Konsul Tonning» med fjellutsikt og himmelseng.
Mannen rommet er oppkalt etter er Peder Elibert Tonning – hotellets første eier. På slutten av 1800-tallet ble bygningen tegnet til eget bruk av arkitekt og industrigründer Christian Thams og levert som et ferdighus fra Strandheim Brug i Orkanger.
Selskapet til Thams gikk imidlertid konkurs, og konsul Tonning tok over prosjektet. Han var blitt rik på klippfisk og hadde på grunn av helsen bodd i Santander, Spania siden 1874. Kanskje var det også denne kontinentale erfaringen som gjorde at han klarte å få verden til Øye. Den lille bygden var allerede før Hotel Union blitt en yndet destinasjon for en fremvoksende gruppe av reisende rikfolk i Europa. I Sunnmørsalpene fant de vill natur, men også et sted med mindre sykdommer enn lengre sør i Europa.
Bare på Øye var det på et tidspunkt fire hoteller. Den lille vestlandsbygda ble frem til første verdenskrig et yndet feriested for folk som Wilhelm II av Tyskland, Dronning Maud, Arthur Conan Doyle, Karen Blixen, Henrik Ibsen og Edvard Grieg.
Ved dagens hotell er alt gjennomført til å passe med nettopp denne tunge historiske arven. Her kan du ta et bad i keiser Wilhelms badekar, drikke bryllupschampagne i hans gullkrus eller betrakte Blixens ridestøvler.
Enter Enerhaugen
Denne rike historien var igjen førende da Enerhaugen Arkitektkontor ble engasjert for å tegne skisseprosjektet til utvidelsen av hotellet.
Tidlig i prosessen kom det i gang en tett dialog mellom Fylkeskonservator, arkitekt og oppdragsgiver, og det ble snart tydelig at det var grobunn for, og stor enighet om, nye holdninger til prosjektet. Tidene hadde forandret seg. Nå var det viktigste å få til en harmonisk tilpasning til den eksisterende bygningsmassen med påbygg underordnet det gamle hotellet. Dette skulle kombineres med flere overnattingsrom både i hotellutvidelsen og i et nytt, lokalinspirert klyngetun.
Romprogrammet var altså nedskalert i forhold til det ikke gjennomførte prosjektet snaue ti år tidligere. Borte var også kravet om kontrast. Det ble søkt etter forbilder for formgivningen av volumer, materialvalg og detaljer i både lokal byggeskikk og elementer fra ulike epoker. Oppdragsgiver vektla at det skulle benyttes gode materialer og detaljering som man ellers ikke så ofte har tid og ressurser til i mer konvensjonelle prosjekter.
Arkitektene forteller at skisseprosjektet ble underlag for en revidert bebyggelsesplan og reguleringsplan. Flere historiske klyngetun fra regionen fungerte som forbilder for bygningenes plassering, størrelse, byggemetoder og materialbruk og ble utformet i tett dialog med Fylkeskonservator i Møre og Romsdal. Det var i en kort periode også diskusjon om å finne gamle bygg i regionen som kunne ha blitt benyttet til deler av Klyngetunet. Dette ble skrinlagt av ulike praktiske årsaker. Prosjektet ble deretter overtatt av det lokale arkitektfirmaet Knut Brekke Siv Ark og Sporstøl Arkitekter. De stod for sluttjusteringer, endringer og detaljprosjektering av klyngetunet etter avsluttet forprosjekt.
Landskapshagen, en viktoriansk kjøkkenhage og en naturlig blomstereng i klyngetunet, med den obligatoriske rassikringen inn mot fjellet Slogen, ble også et viktig premiss for reguleringsplanen. Dette er utformet av Grindaker Landskapsarkitekter i samarbeid med Arkadia Landskap. Interiøret er også en viktig del av opplevelsen av hotellet og er utført av Corniche Interior Design i direkte samarbeid med hotellets nye eiere.
Union Øye sett fra gårdsrommet med de nye tilbyggene Palmehagen og The Conservatory i front.
Vin som passer hotellet
Gjennom glasstaket til restauranten ser jeg nettopp Slogen loddrett over meg, og ut av vinduene møter blikket mer av det samme på den andre siden av Hjørundfjorden vannrett utover.
Jon Skaset fra Lesjaskog er dagens vertskap. Han er egentlig sommelier eller vinkelner, men i stillingen ved Union Øye har hotellet valgt tittelen «kjellermester» gitt de historiske omgivelsene. Han kan da også vise frem en ny vinkjeller under spisesalen, vegg i vegg med en egen whiskeybar, spesialbestilt av eierfamilien.
Også maten er tradisjonell. Riktignok får jeg ikke «ung tiur» som Slingsby skal ha drømt om etter fjellturene sine, men det serveres fireretters klassisk julemiddag i form av pinnekjøtt med multedessert og gravet breiflabb til forrett.
«Det å komme inn og bli møtt av en utstilt rustning, fyr i peisen og personale i tradisjonell klesdrakt er som å reise tilbake i tid.»
Denne mandagen er hotellet nettopp ferdig med en fullbooket helg, før en større bedrift booker seg inn neste dag. Dermed er det kun en journalist fra hovedstaden og en gullsmed fra Nordfjordeid og hennes daglige leder på spontan-julebord som er til stede. I begynnelsen sitter vi ved hvert vårt bord og anerkjenner hverandres eksistens med små nikk, men som seg hør og bør på et halvtomt vinterhotell i norske alper, finner vi sammen idet multeiskrem og kaffe serveres.
– Vi har snakket om dette hotellet i mange år, forklarer de.
– Bare det å komme inn og bli møtt av en utstilt rustning, fyr i peisen og personale i tradisjonell klesdrakt er helt fantastisk. Det er som å reise tilbake i tid, sier en entusiastisk gullsmed, Kathrine Berg.
– Dette er jo det vi kan kalle et fjordslott og noe vi har drømt om å oppleve i årevis, supplerer kollega Ingrid Oselie.
De ansatte på Union Øye er også kledd i tradisjonell stil.
Alle vet det spøker
Og kanskje er nettopp «fjordslott» ordet jeg leter etter for å beskrive dette hotellet. Et ord det finnes få etymologiske spor av, men som har blitt brukt på en rekke hoteller og gjestgiverier fra samme tidsepoke ved norske fjorder. Dekkende nok, gitt de gjentatte keiserlige besøkene.
Tett knyttet til keiserens besøk, er også et av spøkelsene på huset. Etter en drink i baren får vi nemlig en historieleksjon av resepsjonist Marte Viddal fra Ørsta. I det som skal bli Norges beste fjellsportsbibliotek, hvor også førsteutgaver av berømte forfattergjester som Ibsen, Doyle, Bjørnson og Blixen er samlet, forteller Viddal at det i keiserfølget et år var en ung mann som skal ha blitt forelsket i en av værelsespikene på hotellet. Han var gift i Tyskland etter et arrangert ekteskap, men kjærligheten var sterk, og tjenestepiken var lovet skilsmisse og ekteskap påfølgende sommer.
Da skipet la til kai ved Øye neste år, skal imidlertid Wilhelm selv kommet med dødsbudskapet: Hans mann hadde ikke klart å bryte ekteskapet og kastet seg på sjøen. Jenten forsvant, men ble funnet flytende i elven i brudekjole og med smykker den tyske kjæresten hadde gitt henne.
Nå tar Viddal oss med til «det blå rommet» i andre etasje.
– Dette var rommet til kjæresten. Det sies at tjenestepiken aldri sjekket ut fra dette rommet, forklarer hun, og sier at selv om hun ikke selv har møtt tjenestepikens gjenferd, mener hun oppriktig at det finnes gjengangere i huset.
– Jeg har møtt andre spøkelser, hørt lyder og vet at vi ikke er alene, sier hun på så sikkert og tilforlatelig vis at det nærmest blir skummelt.
I den gamle spisesalen fortelles historier fra hotellets mangslungne fortid på kveldene.
De vandøde vernerne
Hadde dette vært en ekte spøkelsesfortelling hadde vi våknet neste dag og blitt fortalt at «det jobber ingen Marte her ...», men i stedet er det en opplagt hotelldirektør, Mariann Øye, som møter meg etter en god natts søvn og stilfull frokost. Direktøren viser den samme avslappede holdningen til spøkelsene.
– Jeg har opplevd å høre folk som går og tapper vann i andre etasje, selv om hotellet er tomt og vannet avskrudd. Det er gøy. Jeg sier alltid god morgen, selv om jeg er alene. For her er du aldri alene.
Om spøkelsene også er et salgstriks vites ikke, men for direktøren og hotellet finnes det en helt annen teori, som også er knyttet til selve hotellbygningen.
– Min tanke er at gjenferdene er her for å hjelpe oss med å ta vare på bygget. Det er ikke verre enn det. De holder oss skjerpet og så lenge vi gjør bra ting for hotellet, så er de rolige. Gjør vi ikke bra ting, er vi ikke på lag lenger.
Mot slutten av 1980-årene var hotellet mildt sagt i en sørgelig forfatning. Hotellet var til salgs, men kjøperne stod forståelig nok ikke i kø. Dette har vært tanken til Mariann Øye siden hun kom inn på hotellet første gang som treåring. Det var faren Johan Øye som i 1989 kjøpte hotellet sammen med to andre eventyrlystne eiere, Per Olav Ratvik og Idar Nordang – en fysioterapeut fra Ålesund og en bussjåfør fra bygden.
– Jeg var den lille plagsomme jenta som hang i beina hans. Han hadde egen jobb ved siden av, men brukte nesten all annen tid her på hotellet. Selv om han ikke er eier lenger er det fremdeles ham vi ringer om vaskemaskinen går i stykker.
Hotellet de tok over i 1989 hadde da vært eid av Frikirken. Innendørs var det kledd i respatex og eternit, mens utenfor dominerte forfallet og falmede Solo-parasoller.
– Alt av himlinger var senket – ute var all utsmykning råtnet. Inne var det mye skotskrutede mønstre og møbler i kordfløyel. Jeg kjenner jeg nesten brekker meg i dag bare av å tenke på kordfløyel.
Fra hotellet åpnet i 1891 til i dag har Union Øye hatt gjester fra de mest celebre lag: Keiser Willhelm og Dronning Maud, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun og Sir Arthur Conan Doyle; komponisten Edvard Grieg, og eventyrer Roald Amundsen for å nevne noen.
En krevende prosjektering
Det var altså en oppryddingsjobb for Øyes far og det to andre eierne. De drev hotellet i nærmere 20 år, før Flakk familien overtok i 2008.
Enerhaugen forteller videre om deres nye oppgradering av hotellet, hvor hotellets hovedfløy ble utvidet mot øst i sveitsstil for å huse suiter. Det historiske motivet med halvvalmet tak er hentet inn igjen etter ønske fra Fylkeskonservator. Det er benyttet samme farger, materialer og dimensjoner på for eksempel panel, men med forenklet profilering og detaljeringsgrad. Et inntrukket veggfelt markerer overgangen mellom eksisterende og nytt.
På hotellets langside mot kjøkkenhagen har det kommet til et nytt takoppløft. En ny stue – Palmehagen – har fått lignende utforming med sammenhengende vindusbånd og buet hjørne som stuen fra 30-tallet på fremsiden. Arkitektene forteller at Palmehagen også er ment å fungere som en megler mellom det gamle sveitserhotellet og et nytt oransjeri kalt Conservartory, tegnet og levert av nordirske Hamptons Conservatories Ltd. Dette fungerer blant annet som spisesal, og det var altså her jeg og gullsmedene inntok vår middag.
I tillegg er det prosjektert og bygget en ny driftsbygning inspirert av tradisjonelle enhetslåvebygg med både lokale og regionale forbilder. Denne huser personalrom og varemottak i førsteetasje og selskapslokaler i låven, og er sammenbundet med hotellet med en lang kjeller under bakken.
Som svar på spørsmålet om hva som har vært mest utfordrende med byggeoppgaven, svarer arkitektene fra Enerhaugen at det er tilpasning og ny utforming til en eksisterende bygningsmasse der man skal ivareta et harmonisk, helhetlig uttrykk og samtidig de moderne tekniske kravene i TEK 17.
Det gjelder energikrav med tetthet og isolering, fukt og kondensproblematikk og brannsikkerhet. Prosjekteringen beskrives som tidkrevende, med strenge krav til overflater, plassering, størrelser og utforming på alt fra røykventilering til rømningsveier.
Arkitektene er også nøye på å understreke at de ikke er mot kontrast som virkemiddel. Men ved Hotel Union Øye har omstendighetene gjort det mest naturlig å velge å prosjektere i det de beskriver som «en oppsluttende stil» til det eksisterende sveitserhotellet.
Fra Porsche til peiskos
Det må da også kunne sies å være et lykkelig valg. Den første sesongen etter nyåpningen har gått strålende. Med utvidet sesong og kun en måneds vinterpause, er allerede en ny sesong begynt. På en vanlig, fullbooket dag, er det gjester fra alle verdensdeler på hotellet.
– Gjestene kommer ikke her for å sove. De kommer for å oppleve hotellet, naturen og kjenne på historien. Noen leier en Porsche og kjører opp Norangsdalen – andre går opp på toppen av Slogen. Også er det lov å sitte foran peisen og bare drikke vin, sier direktøren.
Jeg selv kjører min leide Avensis på veien tilbake. Den fineste retningen, ifølge gullsmeden. Jeg vet ikke om jeg kan regnes som hverken «fjellfolk, kongeleg, forfattar eller elskar», som er de kategoriene hotellet opererer med for sine besøkende.
Men kanskje jeg i det minste er hakket nærmere å være en arkitekturopprører. Et besøk på Øye har i alle fall overbevist meg om at et hotell som dette må bli hyllet for å ha kjempet for retten til et tilbygg i klassisk stil.
