Verken hjelmfjær eller rysjekant

Definisjonsspørsmål

Kunst er ifølge Store norske leksikon «en visuell gjenstand eller en annen type sansbart fenomen som er laget ved hjelp av kunnskap, ferdighet og fantasi». Bredere kan vel knapt en definisjon bli. Kanskje er det derfor selve iscenesettelsen får så mye tyngde som det gjør: det at noe befinner seg inne i museet, i galleriet, innrammet, lukket inne i montre eller puttet på sokkel og stativ. 

En annen kunstdefinisjon kan derfor være at kunst er det som til enhver tid befinner seg inne i rommet som er ment å vise kunst. 

Samfunnsrelevans? Vi lager strategi

En god andel av verkene man kan oppleve her til lands står likevel langt utenfor de tause, hvite rommene. Og det er altså Koro som produserer og finansierer kunstprosjekter på en rekke offentlig tilgjengelige steder rundt omkring i hele landet, så vel som på norske utenriksstasjoner.

Koro er en offentlig etat under Kultur- og likestillingsdepartementet, og forvalter verker på nesten tusen ulike steder. Og flere skal det bli, når kunstseksjonen i skrivende stund er involvert i mellom femti og seksti pågående prosjekter, som etter hvert skal føyes inn i Koros samling.

Det mest omfattende pågående prosjektet er det nye regjeringskvartalet, der Koro sjonglerer innenfor en kostnadsramme på hundre millioner kroner. Noe som bare gjelder første byggetrinn, forklarer kurator og leder for Koros kunstseksjon, Nora Ceciliedatter Nerdrum. Det vil utløses ytterligere midler med hvert byggetrinn.

– Da vi satte i gang i 2019 visste vi at det kom til å måtte løses som delprosjekter, men at vi måtte forholde oss til den store helheten til slutt. I kurateringsprosessen har vi forsøkt å planlegge ut fra begge deler; både det store maksimumsprosjektet, med alle de tre byggetrinnene som opprinnelig var tenkt å innlemmes, og byggetrinn 1, som vi har fått i oppdrag å jobbe med nå.

Derfor trengte Koro noen høvelige redskaper for å møte utfordringene, og valget falt på strategier. Strategiene er rikt fordelt utover seks delmål, hvor mål nummer 1 peker mot kvaliteten av det som produseres i offentlige rom og miljøer.

At samlingen skal ha høy kvalitet betyr at den skal skapes i dialog med utviklingstrekk i samtidskunsten nasjonalt og internasjonalt, heter det. De skal fremme nye kunstuttrykk i samarbeid med relevante aktører og institusjoner lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

De skal tilby kunstnere og kuratorer gode og forutsigbare arbeidsvilkår, utvikle arbeidsmetoder i takt med tiden, men også være samfunnsaktuelle og relevante.

– Vi har heldigvis et godt mandat når vi går inn i slike prosjekter og det er mulig å lage et kunstprosjekt som kan problematisere både hvem som har makt i samfunnet og hva nasjonalstaten symboliserer. Men det er klart, det vil noen ganger oppstå situasjoner der potensialet for å utøve kritikk blir satt på spill, sier Nerdrum.

To av verkene som skal inn er Jumana Mannas bygulvsprosjekt, som foreløpig heter Substitute, og A-blokkens monumentale kunstverk AAhkA av den samiske kunstneren Outi Pieski. Sistnevnte er tenkt som et bygningsintegrert verk på hele den 51 meter høye skråstilte veggen.

– I en del andre land ville det jo vært utenkelig for en statlig aktør å lage et verk som utfordrer den samme staten i denne typen offisielle bygg, reflekterer Nerdrum, og legger til at det er fantastisk at det finnes rom for det i Norge.

Blemmer, sår og ... laks

Helt problemfritt har det ikke vært å utvikle kunstprosjekter på offentlige steder i Norge, med kontroversen fra 2017 som fremste eksempel. Da var det planlagt et minnesmerke for terrorangrepet på Utøya i Tyrifjorden, et førti meter langt og tre meter dypt steinbelagt kutt i Sørbråten. På steinoverflatene i rommet kuttet etterlot skulle navnene til alle de drepte graveres inn.

Jonas Dahlbergs Memory Wound ble likevel aldri noe av, etter at naboene vant en innbitt kamp mot planene, som etter hvert fikk gehør hos Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon så vel som støttegruppa til de etterlatte. Ikke bare ble prosjektet skrinlagt. Oppdraget ble også fratatt Koro, og ble erstattet av et nytt minnested på kaia.

I ettertid ble det påpekt at manglende dialog med lokalbefolkningen i tidlig planleggingsfase var et sentralt feiltrinn. Intervjuer gjort på bestilling av kommunal- og distriktsdepartementet viste at flertallet hadde forventet «en bauta» eller «en liten stein med noen benker rundt», og at de slett ikke var forberedt på omfanget av landskapsintervensjonen. 

Til sammenligning er minnemarkeringen Snublestener (tysk: Stolperstene) et langt mer omfangsrikt prosjekt, men også gjenstand for mer hyllest. Her til lands er Gunter Demnigs prosjekt Koro-koordinert, men Holocaust-påminnelsen brer om seg i 18 berørte land i Europa. Kanskje oppleves intervensjonen likevel langt lettere når de iøynefallende, gullfargede minneplatene opptrer i 10x10 centimeter av gangen, på et allerede kultivert bygulv.

Det er altså et bredt spenn fra ærverdige minnesmerker og politiske problemstillinger til mer tradisjonell utsmykning. Allikevel finnes det dem som kritiserer Koro-pengebruk nesten uforbeholdent, med Are Søberg, kjent som «Sløseriombudsmannen» i spissen. Liberalistene-listetoppen og Nettavisen-kommentatoren har ved flere anledninger brukt Koro-prosjekter som eksempler på sløsing med offentlige midler for en følgerskare på 90 000.

Blant annet var den chilenske kunstneren Michelle-Marie Leteliers gjentatte besøk til havforskningsinstituttet i Matre tema for Søbergs pekefinger. Kunstneren fikk tildelt 400 000 kroner i Lok-støtte (lokalsamfunnsordninga) i 2022 for prosjektet The Bonding, der hun forsøkte å knytte bånd til oppdrettslaks. Det foregikk blant annet via jevnlige Skype-samtaler, skal kunstneren selv har fortalt til Avisa Nordland. 

Vil inn i tidligfase

Samtidig vil flere enn noensinne ha Koro-midler, med rekordmange søknader på Lok-ordningen i 2024. Har oppdragene med å utforme kunst i offentlige rom økt i status? Nerdrum mener flere faktorer spiller inn.

– Koro har blitt et mer profesjonelt organ, og vi har blitt mye tydeligere når det gjelder vårt kunstnerpolitiske oppdrag.

Det handler ikke bare om kvaliteten de leverer til publikum, forteller sjefen for kunstseksjonen.

– Vi skal bidra til å utvikle samtidskunsten og gi kunstnerne oppdrag og inntekter. Det skal være gode oppdrag, der vi sørger for at kunstnerne får utvikle og realisere sine praksiser, og der vi bistår dem hele veien fra idé til ferdig verk og skaper gode rammer for den skapende prosessen, sier hun.

Det innebærer at en del forutsetninger allerede er tilstede, som kan by på utfordringer.

– Kunstnerne har ofte fått utdelt et konkret sted eller område med visse arkitektoniske føringer. Så må man også forholde seg til virksomheten og de menneskene som skal oppholde seg der til daglig. Et kunstoppdrag har gjerne mange lag. Vår oppgave er å verne om den kunstneriske friheten i møte med lagene, utdyper Nerdrum.

Hun tror det er motiverende forutsetninger for mange kunstnere heller enn trøblete utgangspunkt.

– Det er etter hvert mange kunstnere og kuratorer som er interesserte i de offentlige rommene som arenaer for aktive, reflekterende og kritiske ytringer. Her henvender man seg til et publikum som ikke har valgt å gå inn en kunstinstitusjon, men som heller møter kunst på sin vei gjennom en by eller et offentlig bygg. Koro legger i mange tilfeller til rette for de tilfeldige kunstmøtene – de møtene du ikke har bedt om, reflekterer hun.

– Hva er fallgruvene i samarbeidet på tvers av aktører?

– Det er en vedvarende utfordring at vi kommer såpass sent inn i prosjektene. Vi kommer inn etter tidligfase, altså etter at beslutningen om startbevilgningen har skjedd. Da er ganske mange brikker allerede lagt og potensialet for å få til integrerte kunstverk er tilsvarende vanskeligere, svarer Nerdrum.

– Man kan risikere at det er vanskelig for kunstneren å finne sin plass, legger hun til.

– Arkitekten eller landskapsarkitekten kunne i utgangspunktet blitt inspirert av kunstnerens idé, og det kunne lagt spennende føringer for prosjekter?

– Jeg tror mange arkitekter også kunne ønsket seg det dersom de visste hva det kunne føre med seg, dessverre er det teknikaliteter som gjør at det per i dag bare skjer unntaksvis, sier Nerdrum.

Baler like mye med statsbygg som alle andre

Det er forskjell på arkitekter når det gjelder å ønske kunstfaglige samarbeid. Noen er engstelige for at andre skal komme inn og røre ved verkene deres og utfordre de estetiske valgene som er tatt. Like ulikt er det hvor vant kunstnerne er til å jobbe med romlighet. Nerdrum er likevel klar på at Koro ikke bør inngå i et system «der noen lager en vegg og noen andre det som skal henge på veggen».

– Sånn ønsker ikke vi å jobbe, at vi bare skal understøtte en eksisterende arkitektur. Vi tenker at vi skal skape rom sammen, sier hun.

Hun trekker frem Samisk nasjonalteater og videregående skole som eksempel på et vellykket samarbeid mellom arkitekt og kunstner. Prosjektet som åpner i august var imidlertid ikke et Koro-initiativ. Arkitektene tok kontakt med Joar Nango på egenhånd, som selv er en tverrfaglig ressurs.

– Mange arkitekter skulle kanskje også ønske at de hadde det samme formgivningsmandatet?

– Det tror jeg helt sikkert. Arkitektene står nok i flere dilemmaer vi ikke ser – som oppdragstakere svarer de til andre krav enn det vi gjør, svarer Nerdrum, som legger til:

– Vi vil aldri utfordre byggeprosjektets tidsrammer i gjennomføringen av integrerte verk, for eksempel. Selv om vi ofte skulle ønske oss mer tid, har vi stor respekt for kravene til framdrift som byggherre må svare for. I de tilfellene der kunsten er løsrevet fra byggeprosessen kan vi tillate oss å tenke annerledes. I Marthe Ramm Fortuns verk Vi skal ikke lage lærebøker på Universitetsmuseet i Bergen er nettopp tid verkets materiale: Hun skal lage performanceverk i museets saler ti år fremover, og skaper på den måten et tilfeldig utsnitt av ti år i verden.

– Opplever du at de på formgivningssiden av byggeoppgaven står sammen mot de kreftene som helst vil ha det så raskt, enkelt og billig som mulig å bygge?

Nerdrum tenker på det omfattende samarbeidet i det nye regjeringskvartalet.

– Kunstnere har en annen arbeidsform enn ingeniører. Det kan være krevende å lage rom for en god kunstnerisk prosess når man skal imøtekomme byggherres krav om å sørge for at oppdraget løses innenfor pris- og tidsramme.

Sikkerhetshensynene gjør at prosjektet er «tungt å jobbe i», forteller leder for kunstseksjonen, men det er ikke det eneste som tynger.

– Både de (arkitektene, journ. anm.) og vi kjenner nok på at å møte et produksjonsapparat som det Statsbygg er, er utfordrende. Heldigvis er det enkeltmennesker der som gjør en kjempeinnsats og som virkelig kjemper for at kunsten skal få ta plass, legger hun til. For å få til et godt prosjekt, der kunsten ikke bare blir et minste felles multiplum, er det en betingelse at det opparbeides gjensidig tillit på tvers av disiplinene, sier hun.

– Når vi står like sterkt i vår faglighet som ingeniørene, statikerne og akustikerne, som ser til at bygget etter hvert vokser fram, får også vi det rommet vi trenger for å sørge for at kunsten og kunstnerne får sin rettmessige plass, forteller Nerdrum. 

Ikke til pynt

«Koros ambisjon er at kunsten, på samme måte som aktiviteten i regjeringskvartalet, skal være relevant for et bredt publikum, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt,» heter det i deres egen presentasjon. Pynt er det i alle fall ikke lenger, selv om det en gang i tiden het «Utsmykkingsfondet for nye statsbygg», da Koro ble vedtatt av Stortinget i 1977.

Begrepet har langt fra tålt tidens tann.

– Utsmykkingsbegrepet er instrumentelt, det assosieres gjerne med mer eller mindre servil dekor av bygg. Vi ønsker at kunst skal ha en egenverdi som selvstendige kunstneriske ytringer, forklarer Nerdrum.

– I møte med arkitekturen, så det er ikke sånn at kunsten skal lappe på eller forsømme arkitekturen som er der allerede. Det er et helt bevisst grep, legger hun til.

– Men har kunst i offentlig rom en annen oppgave om å utsmykke enn annen kunst?

– Ren dekorasjon eller forskjønning er aldri utgangspunktet. Et ferdig kunstverk kan gjerne være fint å se på, men det må være rom for politiske og sosiale ambisjoner i kunstnerisk praksis, også utenfor de tradisjonelle visningsrommene. Samtidskunsten er mer enn ren estetikk, som leder for Koros kunstseksjon er det min oppgave å være forkjemper for de frie, kunstneriske ytringene, sier Nerdrum.

– Hvordan foregår det rent praktisk?

– Kuratering i offentlige rom starter ofte med en undersøkelse av konteksten; en kobling mellom mennesker, steder, historier og diskurser, etter hvert i samarbeid med en kunstner med kunstverket som et resultat, eller en reaksjon, svarer hun.

– Så er det kanskje godt om det oppstår noen diskusjoner – så har verket liksom lykkes litt?

– Ja.