Vi på Vollebekk

Det norske kollektivet

Når Secher og kollegaene er på jobb i laben, oppholder de seg i Bryggeriet – et fellesareal i første etasje som på dagtid er kontorer for de Obos-ansatte og på kveldstid og i helger blir brukt sosialt av beboerne.

– Men vi prøver å ikke gå så mye i veien for dem. Lurer de på noe, så er vi her, men de skal først og fremst få bo her uten å føle at de blir forsket på døgnet rundt, sier Secher.

Tankene går til scener fra Bent Hamer-filmen Salmer fra kjøkkenet, hvor svenske forskere kommer til Norge for å sitte i høye stoler i folks hjem og observere menns kjøkkenvaner, med skriveblokken i fanget. Slik foregår ikke forskningen på Vollebekk. I hovedsak foregår den gjennom sensorer, intervjuer og uttesting av løsninger og produkter.

Selv om det finnes eksempler her til lands på kollektive boligprosjekter, har de aldri blitt mange eller fått særlig stor innflytelse. Mange vil tenke på Friis gate på Tøyen i Oslo, Kollektivet på Hovseter, Bergsligata i Trondheim eller Vindmøllebakken i Stavanger. Men disse har foreløpig fremstått mer som kuriositeter og populære stoppesteder på arrangementer som Open House, der også Oboslaben var med i april i år.

Men til og med Obos har tidligere leflet med ideen om kollektive boformer, for ganske mange tiår siden. I 1939 presenterte arkitektene Frode Rinnan og Olav Tveten et nytt boligprosjekt på Bjølsen som skulle bli et kollektivhus med navnet Trasophagan. Her tegnet de to boligblokker med til sammen 63 leiligheter, og fellesanlegg som sentralkjøkken og spisesal, barnehage, betjent vaskeri, lese- og røkeværelse, mosjonsrom og atelierer. Men forslaget ble for progressivt, dessuten kom krigen og prosjektet endte likevel som et vanlig borettslag, dagens Brochmannsgate på Bjølsen.

Norge har altså ingen utpreget tradisjon for bofellesskap. I nabolandene våre og på kontinentet står tradisjonen sterkere. Siden Secher er dansk, spør vi om han vet hvorfor.

– Det første jeg kommer på da er den særegne posisjonen det å eie egen bolig har i Norge. Der skiller dere dere ut. Og når det å eie har vært vektlagt såpass tungt, har alternative boformer blitt sjeldnere. Det er ikke veldig utbredt i Danmark heller altså, men leiemarkedet har en annen variasjon, og det står langt sterkere blant annet i Danmark enn det gjør her, sier Secher.

Bunadshjelp og rummy

Siden 2021 har det vært beboere i Obos Living Lab. Blokkas 34 leiligheter og fellesarealer er fordelt over seks etasjer. I annen etasje er det bokollektiv – de andre leilighetene deler kun på fellesarealene. Fellesarealene inkluderer vaskeri i første etasje med digitalt bookingsystem, takterrasse, ett gjesterom på deling som også bookes digitalt, hjemmekontorplasser, lekerom, fellesbod med utstyr til låns, samlingslokale og en dagslyshage, hvor kunstig belysning og grønne vegger testes ut for bruk i større prosjekter.

– Gjennomstrømmingen er ganske lik som i en vanlig boligblokk, sier Secher.

I bokollektivet har alle egne private rom, mens felleskjøkken, hage og oppholdsrom deles. Tre av boligene deler også bad.

Secher forteller at Obos hadde en mer aktiv rolle som organisator i starten, med oppstartsworkshops og ulike sosiale tiltak.

– Nå lar vi det skje av seg selv i mer organiske former, selv om vi fortsatt har ganske mye interaksjon med beboerne.

Martine Kimsaas Alfvén har bodd i levelaben siden den åpnet, i en toroms i tredje etasje. Hun ble tipset om prosjektet av sin daværende «svigermor».

– Jeg er en ganske sosial person, men ønsker å kunne trekke meg unna – derfor har jeg valgt å ikke bo i kollektivet. Men jeg setter veldig stor pris på den sosiale åpenheten som hele blokka bærer preg av. Og jeg tenker sjelden over at jeg blir «forsket på» – det merker jeg lite til.

Den største forskjellen fra andre boligblokker er ifølge Alfvén at folk hilser i heisen og blir kjent med hverandre.

– Det har gjort at jeg har blitt hun raringen som smiler til folk på t-banen. Jeg har bodd på Grünerløkka og Majorstua i gamle bygårder tidligere, og her føler jeg meg mye tryggere, både på vei inn inngangsdøra om kvelden og inne i blokka. Det er fint å kjenne de man bor med. Nå før 17. mai trengte jeg noe hjelp med bunaden og hadde mamma på telefonen, men så kom jeg på at jeg kunne stikke opp til et eldre ektepar og spørre kona der, de har blitt som reserveforeldre, sier hun.

Alfvén forteller om et sosialt liv som bar preg av organisering og foreninger i starten, men som nå mer naturlig resulterer i rummy i bokollektivet, fellesmiddager i første etasje eller spontane invitasjoner til barnebursdager. Beboermassen har god spredning i alder og sivilstatus. Alfvén selv er 27 år og jobber i barnehage på Løren.

– Jeg kommer til å bo her til de kaster oss ut – og jeg håper det er lenge til!

Hvor lenge skal det forskes?

Forskningen i levelaben kan handle om både stort og smått. Under Arkitekturs besøk er tredje etasje midt i en omfattende oppussing. Her skal kompakte boliger undersøkes nærmere, og det etableres seks leiligheter på under 35 kvm. I en av dem får vi se vegger laget av resirkulert melkekartong. I fjerde, femte og sjette etasje er leilighetene mer typiske – her testes det ut teknologi, tekniske løsninger og nye boligtjenester. Støydempende dører, fleksible vegger og ulike materialer prøves ut. Et eksempel som er under uttesting, er regulering av inneklima gjennom ny vindusteknologi. Et annet er utprøving av digital husvert – en KI som skal lære bygget og beboerne å kjenne, slik at den ene vinsnobben eller strikkefantasten enklere kan finne fram til den andre.

– Vi har også rettet blikket mot den kommende eldrebølgen. Selv om Obos ikke skal gå inn i helsetjenesten, så ser vi på hvordan vi kan tilrettelegge boliger for at kommunen skal kunne gi mer pleie til beboere i egen bolig, slik at de kan bli boende hjemme lenger. Vi blir ikke helt kloke på hva vi skal kalle det. Hverken seniorboliger eller aldersvennlige boliger kan kommunisere målet, nemlig at folk fra 65 år og opp kan bli boende hjemme så lenge som mulig.

– Men hvor lenge skal det forskes? Finnes det en sluttdato?

– Ikke per nå. Vi tenker at det er naturlig å fortsette så lenge vi har gode prosjekter å undersøke, sier Secher.

Og nå skal funnene for første gang brukes inn i nye Obos-boliger. Ulvenplassen skal få 198 vanlige leiligheter, men også 62 aldersvennlige boliger og seks bokollektiv, alt sammen vegg i vegg. Innflytting skal begynne vinteren 2026. Diakonhjemmet er samarbeidspartner for de aldersvennlige boligene.

– Gjennom erfaringene fra Living Lab har vi sett hva som fungerer og ikke i bokollektivene. Vi vet en del om hvordan man kan balansere fellesskap og privatliv i en planløsning, og har prøvd å finne løsninger som skal være attraktive.

Kritiske røster vil kanskje se på dette også som en utprøving av hvor langt unge mennesker kan gå med på å strekke seg for å komme inn på boligmarkedet, altså hvor lite de er villige til å klare seg med for å bo i hovedstaden.

– Blir det egentlig noe billigere av å dele?

– Ja, det skal det bli. Du får tilgang på 110 kvm i stedet for 40, og betaler mindre for det enn i en leilighet av tilsvarende størrelse, sier Secher.

Hvordan unngår man å bli en osteklokke?

For et par år siden avsluttet Ikea sitt spydspissprosjekt innen bærekraft og fremtidsforskning, Space10, som hadde holdt til i transformerte lokaler i Kødbyen i København. Prosjekter ble igangsatt, rapporter ble publisert og i nesten et tiår var Space10 et erkeskandinavisk samlingspunkt for trender, ideer og store spørsmål – men hvor mange svar?

– Når slike prosjekter er over, kan de fremstå kun som et punkt på en sjekkliste, uten å ha resultert i noe mer. Store aktører oppretter små nisjeprosjekter, og kan dermed peke på dem og si at man er fremtidsrettede og bidrar til nyskapning og innovasjon. Men fører det til noe?

– Ja, jeg ser hva du mener. Hvordan unngår man å bli en osteklokke? Det er viktig at vi omsetter dette til helt konkrete prosjekter. Og her har vi jo tatt det et skritt lenger, ved at vi faktisk forsker i egne fysiske omgivelser, med virkelige beboere som deltar i forskningen. Jeg tror det er enklere å få til i Obos enn i større organisasjoner, fordi vi er tettere på hverandre. Det vi lærer her i laben, skal finne sin naturlige vei inn i Obos’ byggeprosjekter, sier Secher.