En velfødd 75-åring?

Mister skolen målet av syne?

For selv om AHO med all mulig rett feirer seg selv og sin 75-årsdag, er det også grunn til bekymring, skal man tro flere av skolens nåværende ansatte og studenter. I en intervjubok laget av Jørgen Tandberg til jubileet, sier Ellefsen at skolen ikke har vært flink nok til å ha bevisste og sterke rekrutteringsstrategier. Beate Hølmebakk sier at hun opplever at det er som om skolen i det siste er i ferd med å miste målet av syne, mens professor Erik Langdalen mener skolen ikke har greid å utnytte det faglige mangfoldet design og landskapsarkitektur har tilføyd skolen. Kanskje har vi vokst oss for store til å definere oss selv som én skole, spør Langdalen.

«Vi merker hver eneste dag hvor røttene våre sitter. Jeg tror det skal ganske mye til for at dette blir utfordret – det sitter i veggene», sier rektor Ole Gustavsen i jubileumsboka. Men hva er egentlig disse røttene, i hvilken retning går de?

– Vi kommer fra en byggekunsttradisjon. Skolen har alltid hatt veldig tette bånd til håndverket, til materialene, til forming og det kunstneriske. Studentene som kommer til oss vet at her er det sterkt fokus på arkitekturen, og mindre på konstruksjon og teknologi. Det er dette jeg tenker på når jeg snakker om skolens røtter, ikke Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn og Oslo-skolen, sier Gustavsen til Arkitektnytt.

Utvide faglige grenser

Nå har skolen fått inn fag som i utgangspunktet ikke har veldig sterke formgivningselementer i seg, som tjenestedesign og interaksjonsdesign. Av den grunn er det noen som spør seg hvorfor man skal holde på med slike fagdisipliner, sier Gustavsen.

– Mitt ståsted er at skolen trenger faglig bredde, og disse fagene er også svært kreative fag, og har elementer i seg som utfyller vår gamle fagportefølje godt. I tillegg er de veldig viktig for utviklingen av samfunnet, blant annet for hvordan vi tilrettelegger vår hverdag og hvordan vi utvikler våre byer.

Gustavsen har veldig tro på den energien som finnes i et faglig mangfold, og mener det er veldig kort vei fra design til arkitektur.

– Det er det flere på skolen som ikke er enig i, men som tenker at dybde er viktigere enn bredde i våre fag. Arkitektur er et gammelt fag med tunge og stolte tradisjoner, hvor man er opptatt av å utvikle kjernen i faget, mens design er et relativt ungt fag og kanskje har en større vilje til å utvide sine faglige grenser.

Lykkelig samliv?

– Noen mener jo fortsatt at det bare skulle vært arkitektur på skolen, og at det hadde gjort skolen sterkere. Det tror ikke jeg. Jeg tror styrken vår er at vi har disse ulike retningene, og jeg vet at mange arkitektskoler rundt om i Europa misunner oss det, sier rektoren.

Design var en slags lillesøster, da skolens omdømme var veldig knyttet til arkitekturfaget. Det har vært et lykkelig samliv, men man har holdt på litt hver for seg, mener Gustavsen. De senere årene er det mange initiativ som går på tvers av skolen – ofte initiert av studenter. Nå har skolen på kort tid doblet antallet designstudenter, og plutselig er de like mange som på arkitektur.

– Det er litt tidlig å si hva den økningen vil gjøre med skolen. Men jeg tror kulturforskjellene i våre fag vil bli mindre jo lenger vi er sammen, og jo mer integrert vil hovedretningene over tid bli, fortsetter han.

Mister de beste

Et problem som påpekes både i Thiis-Evensens forelesning og av flere i jubileumsboken, er at skolen ikke lenger klarer å tiltrekke seg de beste praktiserende arkitektene til å undervise. En av dem som nevnes er Knut Hjeltnes, som jobbet på AHO i 28 år, før han sluttet i 2016.

– Jeg syntes det ble vanskeligere og vanskeligere å kombinere jobben fullt ut med praksis, sier Hjeltnes, som mener problemet kommer fra begge sider.

– Arkitektyrket blir stadig mer komplisert for hvert eneste år som går, med samfunnsendringer, lovverk og grønne skifter som påvirker oss. Det har jeg egentlig ingenting imot, men det krever mer oppmerksomhet.

Samtidig har akademia blitt mer byråkratisert, mener Hjeltnes.

– Det er blitt flere ikke-faglige ting å ta stilling til, mer rapportering, og hele sektoren har blitt mer og mer profesjonalisert, noe som gjør at det krever mer tid som ikke direkte er undervisning. Til slutt skjønte jeg at jeg ikke klarte å ri begge de to hestene samtidig, og måtte ta et valg. Jeg har alltid sett på meg selv primært som byggende arkitekt, så det var aldri aktuelt å velge bort det.

Det er alltid et definisjonsspørsmål om hvem som er de beste praktikerne, mener Gustavsen.

– Hvilken tradisjon er førende? Hvilke arkitektkontorer eller arkitekter, designere eller landskapsarkitekter er de beste? Er det Snøhetta? Er det Knut Hjeltnes? Cathrine Vigander? Jeg mener vi har et bra og riktig fokus på å knytte til oss de beste. Men det er vanskeligere og vanskeligere, og vi får dem i mindre og mindre stillinger – fordi det er vanskelig å kombinere en travel praksis med en krevende undervisningsstilling. Vi prøver å legge til rette for at de skal kunne komme og ha kurs uten å måtte være fast ansatt. Jeg mener likevel at vi har mange dyktige praktikere engasjert ved skolen, og det skal vi selvsagt fortsette med, sier Gustavsen.

Må bygge ut

At skolens vekst etter hvert har blitt så eksplosiv skyldes først og fremst kravene i høyere utdanning globalt, mener Gustavsen. Man må ha sterke forskningsmiljøer og konstant kunnskapsutvikling i fagene.

– Vekst i seg selv er ikke egentlig viktig for oss, men for å drive en akademisk institusjon på høyt nivå må man være av en viss størrelse. Design hos oss har vært på en slags tålegrense for å kunne levere. Den veksten på design vi nå har sett gjør det lettere for skolen å oppfylle kravene fra myndighetene. I tillegg handler det rett og slett om at våre studenter får jobb, bransjen har etterspurt flere kandidater enn vi har klart å levere, særlig på design.

At skolen har vokst ut over sine bredder, er i hvert fall sant i bokstavelig forstand. Skolen har de siste semestrene måttet leie lokaler på andre siden av gaten for å få plass til alle studentene.

– Jeg vet at studentene nå lider i en overgangsperiode, og det har jeg stor forståelse for. Vi er kjempeglade for at studentene er så glade i dette bygget, og at det er så viktig for skolens identitet at når man sitter i et annet bygg rett over gata så føles det ikke som at man er på skolen. Maridalsveien 29 er spesialsydd for oss. Nå jobber vi veldig hardt med Statsbygg og kunnskapsdepartementet for å kunne bygge ut og gi plass til alle, sier skolens rektor.