Aktuelt / Utdanning
Modell mot ukultur
Gjennom samarbeid med Cirka Teater utforsket Johanna Gullberg en ny undervisningsmodell i arkitekturutdanningen. Den kan bidra til å bekjempe ukultur ved arkitektskolene, mener hun.
Gjennom samarbeid med Cirka Teater utforsket Johanna Gullberg en ny undervisningsmodell i arkitekturutdanningen. Den kan bidra til å bekjempe ukultur ved arkitektskolene, mener hun.
Ny undervisningsmodell kan skape trygge rom for refleksjon rundt undervisningen, mener Johanna Gullberg. Her fra tegneworkshop med NTNU-studenter, Anne Marit Sæther (Cirka Teater) og Nina Eide Holtan (NTNU/Making is Thinking).
Foto: Hilde Wormdahl (fra video)Det finnes spor av flere hundre år gammel undervisningslogikk ved norske arkitektskoler, skal vi tro Johanna Gullberg. Hun disputerte nylig ved Fakultet for Arkitektur og Design på NTNU, i en avhandling hvor hun utforsker undervisningsformer og kommunikasjonsformer rundt arkitektur.
Et hovedfunn i forskningen er at det å bevisst sette opp rom for verbal refleksjon er en vei bort fra ukultur ved arkitektutdanningen.
– Det er mange måter å undervise på ved arkitektskolene, men fremdeles sitter det igjen en del ideer fra tankesettet som dominerte arkitektutdanningen da den formaliseres mot slutten av 1700-tallet. For eksempel eksisterer fortsatt i noen grad en «ovenfra og ned»-holdning hvor læremesteren viser sine kunster til sine lærlinger, sier Gullberg.
Tilbake til normkritikken
Hun har skrevet avhandlingen med den lange tittelen «Cogenerating Spaces of Learning: The Aesthetic Experience of Materiality and Its Transformative Potential within Architectural Education». Bak de mange ordene ligger der imidlertid et mulig svar på dagsaktuelle debatter om både undervisningskultur og hvordan arkitekter snakker om estetikk.
– Vi opplevde denne våren, i debatten om ukultur ved arkitektskolene, at kritikken mot underliggende normer og tankesett igjen kommer tilbake. Det betyr at vi fremdeles har noe å jobbe med. Min avhandling er et lite bidrag inn i diskusjonen rundt hvordan vi kan gi ord til, og kritisk forholde oss til, ganske gammeldagse tradisjoner. Til tross for at alternative undervisningsmåter stadig utvikles, er disse tradisjonene i stor grad fremdeles underforståtte innenfor arkitektutdanningen.
Johanna Gullberg disputerte nylig ved Fakultet for Arkitektur og Design på NTNU, i en avhandling hvor hun utforsker undervisningsformer og kommunikasjonsformer rundt arkitektur.
Foto: Torfinn BorkhusKropp møter arkitektur
Gullbergs prosjekt er en del av NTNU-satsingen «Making is Thinking» – et undervisningsmiljø for arkitektstudenter, som legger til rette for utvekslinger mellom arkitektur og andre kunstfelt. I hennes case følger hun fjorten arkitektstudenter i et semesterlangt samarbeid med Trondheimsteateret Cirka Teater.
– Studentene fikk i oppgave å utfordre arkitekturfaget og disiplinens grenser. Denne gangen skulle de bruke teaterets metoder til å forstå og kommunisere gjennom følelser, kropp og bevegelser. Dette er ikke for hvem som helst og det var mye motstand blant studentene i begynnelsen, forteller Gullberg.
Men etterhvert som de jobbet seg inn i materien med teateret, løsnet det.
– Det løsnet i kroppen på studentene og vi opplevde at de ble følelsesmessig involvert. Min oppgave som forsker var å forstå hva som foregikk i denne læringsprosessen.
Workshop med Cirka Teater og arkitektstudenter fra NTNU. Bildet er fra en av studentenes prosessbok.
Foto: Johanna GullbergRom for refleksjon
For å forstå studentene, benytter og utvikler Gullberg «Den kogenerative modellen for Aksjonsforskning», som er formulert av NTNU-forskeren Morten Levin. Det betyr at hun som forsker går sammen med studentene om å forstå hva de går igjennom mens de lærer.
– Dette var en modell jeg brukte som forskningsmetode, og som smeltet sammen med undervisningen. Det blir en slags åpen kanal hvor studentene er trygge og kan lufte sin frustrasjon over hva de opplever i faget. I stedet for å være ovenfra og ned, mener jeg denne modellen gir et refleksjonsrom for kritikk, hvor en kan gi studentene plass og tid til å tenke gjennom spørsmål om fag og læring.
– Og du mener denne metoden også kan gjøre det lettere for arkitekter og snakke om estetikk?
– Ja, estetikk er noe arkitekter må øve seg på å snakke om. I møte med teateret opplevde studentene at de måtte uttrykke seg på et helt annet vis enn med medstudenter og lærere. De erfarte virkelig hva kroppslige opplevelser av arkitektur har å si og fikk muligheter å øve seg på å verbalisere disse erfaringene. Dette var virkelig verdifull for disse studentene og er noe jeg mener bør praktiseres i flere arkitekturkurs.
