Aktuelt / Utdanning
I forbindelse med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslos (AHO) 75-årsjubileum, har Jørgen Johan Tandberg førsteamanuensis, Institutt for arkitektur, laget boken «Samtaler om AHO 1996–2021», som består av personlige intervjuer med viktige fagpersoner fra skolens historie, om deres tid på skolen, men også om skolens utvikling i deres periode.
– Jeg har vært interessert i det at skolen har en veldig sterk opprinnelsesmyte, at det startet som et krisekurs etter krigen. Denne opprinnelseshistorien står veldig sterkt i hvordan skolen ser på seg selv, men jeg har også vært interessert i alle de andre historiene om skolen, og hvilke trender og strømninger i tiden som har påvirket undervisningen, sier Tandberg.
Este ut
Prosjektet begynte da Tandberg snakket med Espen Surnevik om hva skolen burde gjøre i forbindelse med 75 årsjubileet. Så kom Tandberg over en bok som ble laget til skolens 50-årsjubileum. Den inneholdt både essays og studentprosjekter, men mest interessant syns Tandberg, intervjuer med Wenche Selmer, Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn, Karl Otto Ellefsen, om skolens fortid, samtid og fremtid, og om utviklingen av undervisningen ved AHO. Tandberg ville spille videre på dette, og ba skolen om midler.
Da han gikk i gang med prosjektet este det ut. Den ferdige boken er på over 400 sider, og inneholder også portrettbilder tatt av Lasse Fløde.
– Jeg innså at skolen har vokst veldig og nå driver med veldig mye forskjellig. For å få dekket alt ble det 16 intervjuer i stedet for fire.
Tittelen refererer ikke til Tandbergs intervjuer, men heller til den implisitte samtalen mellom personene i boka, som oppstår når de uttaler seg om de samme temaene.
Boken lanseres under skolen store jubileumsfeiring 12. november.
Fra krisekurs til interaksjonsdesign
De intervjuede er folk som Per Olaf Fjeld, Elisabeth Tostrup, Beate Hølmebakk, Espen Surnevik, Marianne Skjulhaug og Ole Gustavsen. Karl Otto Ellefsen er med også denne gangen. «De tre mannlige rektorene har ikke selvforskyldt trukket kjønnsfordelingen i boken i én retning – forhåpentlig vil dette se annerledes ut i den neste jubileumsboken», skriver Tandberg i boken.
Noen har vært der lenge, som Thomas Thiis-Evensen, mens andre, som Einar Sneve Martiniussen, førsteamanuensis ved Institutt for design og koordinator for fagområdet interaksjonsdesign, har kortere fartstid, men representerer et fagfelt i stor vekst.
Boken inneholder også en kort introduksjon som tar for seg hvordan skolen har vokst fra en liten yrkesskole etter krigen, til en stor offentlig høyskole med mange fagfelt.
Veksten har gitt en økning i antall både faglige og administrativt ansatte, og skapt et større press på skolen til å produsere forskning, profesjonalisere forskningsundervisning og rapportere til departementet, mener Tandberg. Han har derfor forsøkt å få tydelig svar på hvorvidt skolen utdanner arkitekter og designere med de riktige kunnskapene for å fremme sine respektive fag. «Jeg tror det er det mest grunnleggende og interessante spørsmålet man som akademisk ansatt må stille seg selv» heter det i bokens forord.
«Radikalt annerledes enn før»
Hvordan forholdet mellom undervisning og praksis har endret seg er også sentralt, mener Tandberg.
– Praksis har jo endret seg veldig mye. Man liker å tenke at arkitektfaget er det samme, men arbeidsdagen for en arkitekt i dag og for 50 år siden er jo utrolig forskjellig. Det reflekteres også i undervisningen, i hvilke verktøy og dataprogrammer man bruker, og så videre.
«Formaliseringen av ansvarsområder, digitalisering, opprettelsen av store rådgiverbedrifter som samler kompetanse, inkludert arkitektur, under samme tak – alt dette gjør prosjektering av bygninger til en radikalt annerledes øvelse enn før» skriver han i forordet.
Tandberg har også noen kjepphester man har villet få folk til å snakke om. Alle har måttet si noe om bærekraft i undervisningen, og hvordan man skal få det inn i fremtiden. «Det er en kamp som må tas på mange fronter samtidig, og et spenn av holdninger er også representert ved skolen» skriver Tandberg i forordet.
– 50-årsjubileumsboken var veldig interessant å se på nå i ettertid. Jeg håper at også denne boken kan bli stående på biblioteket, og at noen kan finne den om 25 år og tenkte at det er interessant å lese om i ettertid.