Satser for fullt på håndtegning 

Åpnet opp designfaget 

Designinstituttet ble grunnlagt av industridesigner Per Farstad i 2004. Farstad er kjent for produkter som pulk, rullator og panelovner, men også som pedagog der han lenge holdt eneste professorat i industridesign i Norge og ledet institutt for industridesign (SHKS) sin sammenslåing med Arkitekthøgskolen i Oslo i Maridalsveien.

Da Per Farstad døde i 2019, bestemte datteren, arkitekt Synne Farstad, seg for å ta skolen videre.  

Designinstituttet er en ettårig fagskole, i tråd med den britiske praksisen med foundation year, for studenter som ønsker et faglig fundament for videre studier innen design og arkitektur. Studentene får grunnleggende opplæring i tegning, form og farge, teori, dataprogrammer og større fagemner som visuell kommunikasjon, produktdesign og arkitektur.

De siste årene har også tjenestedesign og landskapsarkitektur fått litt rom i undervisningsplanen. 

– Farstad ønsket å åpne opp designfaget for alle unge som ikke hadde noen kjennskap eller forutsetning til å velge en slik utdanning. Det er mange talenter der ute, som Farstad ønsket å fange opp med en slik skole. Det handlet dermed både om å tilgjengeliggjøre faget for alle, men også å få inn flere talenter for fagets beste, forteller Eivind Eide.   

– Samtidig er dere er en privatskole med skolepenger. Er den da for alle? 

– Skolen er statsstøttet og våre studenter får studiestøtte fra Lånekassen for skolepengene. Mitt inntrykk er derfor at skolepengene ikke er en hindring for studentene. 

Åpne for hva som helst 

I begynnelsen var skolen mest design-rettet, men etter hvert begynte vordende arkitektstudenter også å få øynene opp for tilbudet. En stund var det derfor overvekt av arkitekturinteresserte, mens man i dag prøver å få til en mer lik fordeling. 

– Mange studenter begynner også med en overbevisning om at de skal bli enten designere eller arkitekter, men «skifter side» i løpet av studiene. Sånn sett gjør vi også en viktig samfunnsoppgave ved å hjelpe studentene til å finne riktig vei, sier Eide.

Studentene er hovedsakelig fra 18 til 24 år og lærerne er mest innleide fagpersoner.  

En av dem er Jonas Stokke, som blant annet er kjent for å ha tegnet møblene til Munchmuseet sammen med Andreas Engesvik.  

– Det er helt fantastisk å møte disse studentene helt i begynnelsen av studiene. De er åpne, nysgjerrige og søkende og man kan få dem med på hva som helst. Det er et kjempespennende utgangspunkt i et design-perspektiv, forteller Stokke mellom pultene.  

Å tenke med hånden 

Studentene på kurset bygger modeller i papp og tegner for hånd. Stokke er soleklar på verdien av denne fysiske og analoge inngangen til faget.  

– Som designer jobber jeg med data og CAD hver dag, men det er mye viktigere for studentene å lære seg å se, tenke med hånden, lage modeller og bruke skissebøkene hver dag. Det er først da du får en dyp forståelse for formgivingen og kommer tett nok på produktet. Med data forstår du heller ikke dimensjonene og hva som fungerer og ikke. Det gjør du med en mer analog tilnærming.  

Studentene lager benker og stoler til museumsformål, mest iøynefallende er en badevaktslignende stol hvor gjester på Munchmuseet skal kunne klatre opp å stirre «Solen» til Munch rett i øyehøyde. Stolen er laget av Julie Maria Grønningsæter. 

– Slike ideer som er forfriskende. Hadde jeg presentert dette for en kunde, ville de blitt usikre, men når det kommer fra en student er jeg helt med på resonnementet.  

Dette fysiske arbeidet er en av de største gledene med designfaget, mener Stokke.  

– Det å kunne skape noe og bygge det fysisk gir en enorm glede. Plutselig står det et produkt der som ikke har vært der før – skapt ut av tynn luft og nå er det en ting i verden. Den følelsen blir aldri gammel.  

– Skolen har vendt seg i analog retning de siste årene. Har disse fagene, både arkitektur og design, vært for digitale en periode?  

– Ja, jeg synes det. Data er kjempeviktig, spesielt hvis man skal designe spesialiserte verktøy som må være hundre prosent detaljert. Men man må ikke miste kontakten med formgivingen, da er det best å lytte til seg selv og bruke hodet, hånden og øyet.  

Nye linjaler og passere  

Også de første to ukene er dedikert til tegning. For Eivind Eide, som har vært rektor de siste syv årene, er undervisningen i håndtegning en faglig kjepphest.

Han mener arkitekttegning for hånd er en verden som er i ferd med å bli glemt.  

– Vi bruker fremdeles alle de digitale virkemidlene man trenger i bransjen, men det gikk etterhvert opp for oss hvor viktig tegning for hånd er som en grunnleggende ferdighet. Vi satser derfor for fullt på det vi kan kalle «klassisk polyteknisk håndtegning».  

Eide viser oss skapet med nyinnkjøpte hovedlinjaler (T-linjalen), passere, vinkelhaker, sjablonger og tegneplater.  

– Hva legger du i «klassisk polyteknisk tegning»?  

– Kunstfagskolene holder nå i de klassiske kunstfagene hvor studentene undervises i anatomi, akt og croquis med vekt på frihåndstegning. Designinstituttet forsøker å gjenopprette tegnetradisjonen i polyteknisk skoletradisjon med beskrivende geometri og projeksjonstegning rettet mot arkitektur og design. Vi er teknisk orientert og bruker det klassiske oppsettet med linjaler og passer utviklet over mange hundre år.

– Tegning med skyhøy presisjon 

Rektor Eide drar fram studiemappen til Per Farstad, da han i 1975 lærte seg geometrisk tegning, skyggekontruksjoner i akvarell og projeksjonstegninger av overlærer Eyolf Glent på Statens håndverks- og kunstindustriskole.

I vakre oransje, grønne og blå sjatteringer ser vi regulære polygoner, de platonske legemer, Vignolas spiral, hyperbler og parabler.  

– Dette er teknisk tegning før den digitale tidsalder, med en skyhøy presisjon i håndverket. Projeksjonstegning var tidligere pensum på realfaglinjen i videregående skole, men er i ferd med å gå tapt og jeg mener vi med det digitale er i fare for å miste kontakten med virkeligheten.

Eide var selv første generasjon AHO-student som ikke lærte tradisjonell arkitekttegning for hånd. Kullet ble kalt «rendregenerasjonen».

For noen år siden forsto skolen at studentenes arbeid ble dårligere av å være heldigitale. 

– Vi har erfart at studentene sliter i sitt første møte med faget når det foregår digitalt. Plutselig skal de lære seg nye dataprogrammer, som gjør at hele den kreative prosessen blir forstyrret. Samtidig er den kreative prosessen i seg selv vanskelig å gjennomføre på en datamaskin uten mange års erfaring med programmene. I tillegg er det problemer med alt fra printing, formateringer og ny programvare som aldri blir løst på gunstig vis.  

Protest mot Archicad-byen 

Erfaringen var at dersom studentene jobbet i Rhinoceros, ser det ut som et Rhino-prosjekt. Jobbet de i Archicad, ble det Archicad-prosjekter.  

– Slik er det jo i virkeligheten også, hvor vi kan se om et bygg i byen er tegnet med Archicad eller ikke. Produkter og arkitektur blir da ikke laget av individer, men blir et produkt av verktøyet man bruker.  

– Kan man si at også den klassiske tegningen påvirket den kreative prosessen og estetikken i det man tegnet?  

– Ja, det er noe med hånd, øye og kroppslig læring som åpnes opp i denne måten å tegne på. Bruker man passer, tegner det seg automatisk ting på papiret, ut fra geometriens regler, som igjen gjør sluttproduktet bedre enn om man jobber digitalt.  

– I en tid hvor vi allerede er heldigitale og skal bli enda mer digitale, med blant annet kunstig intelligens (KI), kan dere lett bli kritisert for å være gammeldagse og tilbakeskuende?  

– Absolutt, men jeg tror oppriktig at det nettopp i møte med det heldigitale er en kjempestyrke å lære seg håndverket fra bunnen. KI kan lage sine perspektivlinjer og uttrykk, men med tegnebrettet kan individet igjen få kontroll over sitt eget kreative uttrykk. Det digitale blir best dersom man først jobber seg gjennom det fysiske og konkrete. Jeg føler vi gjenetablerer kontakt med virkeligheten. 

– Er det også en liten protest mot digitaliseringen av faget?  

– Min protest er i så fall mot alt det stygge som blir bygget. Tap av kunnskap rundt formgiving, tegning, er en stor del av problemet. At vi har mistet kontakt med tegnetradisjonen, mener jeg er en av hovedgrunnene til at det bebygde landskapet ser ut som det gjør i dag.