– Skuffet når de får høre at en bygning de trodde var fra Romerriket er bygget på 70-tallet

Inspirert av jugendfasader

– Fasaden blir ofte en konsekvens av en type planløsning eller konstruksjon, og det kan bli fine resultater av det, men som vi kanskje ser i mye av det som bygges, så blir fasaden ofte nedprioritert. Jeg tror arkitekter kanskje ikke har fått god nok utdannelse i komposisjon, vindustyper, dybder og materialitet i fasaden. Jeg tenkte at jeg måtte ta ansvar for det selv, sier Siri Frøystein. 

Hennes diplomprosjekt er en studie i fasadene i Tronsheims jugendstil, som hun har brukt i tre ulike forslag til et nybygg, som i ulik grad lar seg inspirere av jugendstilen.

Mer komposisjon enn ornamentikk

Oppgaven til Frøystein har vært å vise hvordan man kan gå systematisk til verks for å ta inspirasjon fra en konkret, historisk stil. Dypdykket ned i jugendstilen viste Frøystein at det er komposisjonsprinsippene og rytmen som i stor grad skaper det estetiske uttrykket, og i mindre grad ornamentene og dekorasjonen, som mange av dagens arkitekter kanskje er skeptisk til å ta i bruk.

– Det gjør det kanskje lettere å overføre til i dag, selv om jeg selv ikke har noe imot ornamentikk eller kopiering. Men man kan kanskje få mer gehør i dag hvis man ser mest på komposisjonsprinsipper, og da ser man hvor fleksibel og tøyelig jugendstilen er.

Grader av inspirasjon

De tre forslagene hennes består av en streng kopi og en mer moderne tolkning av komposisjonsprinsippene, samt en mellomting. Det er sistnevnte Frøystein er mest fornøyd med. 

– Det var dette forslaget jeg fikk arbeidet mest med, og her fokuserte jeg på å ha med essensen fra jugendstilen, og hva i den som fungerte så godt, men samtidig se på gode eksempler fra arkitektur i dag, og se hvordan dette kan forenes.

For Frøysteins del handler det ikke så mye om å ta utgangspunkt i en spesifikk stil og kopiere, men å lære prinsippene man styrte etter, hvilke proporsjoner og prinsipper som faktisk fungerer i en bygning.

– Vi får høre på studiet at vi gjerne må kopiere en planløsning, fordi vi uansett kommer til å kna den og gjøre den til vår egen. Det mener jeg i stor grad også gjelder en fasade. Du kan la deg inspirere av et gammelt bygg, men du kommer uansett til å måtte tilpasse den en ny og spesifikk kontekst, og da vil det uansett bli noe eget.

Fasadene er byens vegger

Det burde ikke være nødvendig å ha den personlige interessen for fasadeuttrykk som Frøystein har hatt, mener hun. Det burde være en del av grunnutdannelsen.

– Jeg er enig i at vi må gjøre arkitekturhistorien mer relevant og knytte den mer til prosjekteringen, men jeg mener også at det er desto viktigere at man rett og slett lærer mer om komposisjon, og ser nøyere på fasader i case-studier. Fasaden må være med hele tiden, ikke bare komme til slutt.

– Hvorfor er fasade så viktig?

– Det er jo åpenbart ut fra hvordan mange har reagert på ny arkitektur som bygges i dag. Særlig i en by, hvor fasadene er byens vegger, og synlig og tilgjengelig for alle. Uansett hvor opptatt man er av arkitektur, så er det noe man blir påvirket av, enten bevisst eller ubevisst.

Mål: Å ikke se forskjell mellom gammelt og nytt

Frøystein ser altså ikke ut til å være prinsipielt uenig i det man ofte hører som arkitekters mantra i diskusjoner om Arkitekturopprøret, nemlig at det er viktig at ny arkitektur reflekterer sin tid.

Hos Emil Vindvik, derimot, er det rene ord for pengene: 

«Målet mitt er egentlig at ingen skal merke at det er en ny del hvis de ikke vet hvordan det står i dag. Det skal bruke det eksisterende formspråket og være så gjennomsyret av de eksisterende kvalitetene at det blir en naturlig forlengelse av det eksisterende bygget. Det beste noen kan si om prosjektet mitt hvis jeg viser dem det er egentlig «Hva av dette er det du har laget». Det vil tyde på at bidraget mitt går i ett med det eksisterende bygget og en utvidelse er oppnådd», skriver Emil Vindvik i sin oppgave, hvor han har tegnet et alternativt tilbygg til studenthuset Samfundet i Trondheim.

– Arkitekter har lenge vært opptatt av å sette spor og vise skillet mellom nytt og gammelt, sier Vindvik, som forteller at oppgaven hans oppstod som en kritikk av dagens tilbygg, som står klart til høsten, tegnet av Eggen arkitekter.

Det nye tilbygget føles som to forskjellige bygg, mener Vindvik, som i stedet ville skape en utvidelse av det eksisterende bygget.

– Det opprinnelige bygget er veldig karakteristisk og har mange kvaliteter man kan ta tak i og videreføre. Det er ikke sikkert det er riktig fremgangsmåte i alle situasjoner, med bygg som ikke er like særegne, sier Vindvik, og legger til:

– Men holdningen om å ikke nødvendigvis skrike om oppmerksomhet og skulle skille seg ut, det tror jeg man godt kan videreføre i andre sammenhenger.

– Vår tids arkitektur er alt som er rundt oss

– Svaret fra arkitekter til Arkitekturopprøret er gjerne at det er viktig at arkitekturen reflekterer sin tid. Hva tenker du om det poenget?

– Ja, det har man jo hørt, og da får jeg lyst til å stille spørsmålet tilbake: Hva er vår tids arkitektur? Det svarer de gjerne ikke på. Jeg liker å tenke at vår tids arkitektur er det som står av bygg rundt oss, enten det er 1000 år gammelt eller fem år gammelt. Det er det vi har rundt oss, som er vår tids arkitektur. Jeg syns ikke vi trenger å begrense oss til noen formgivningsprinsipper.

– Har dere som tegner klassisk skilt dere ut på skolen?

– Vi skiller oss jo litt ut, blant annet fordi vi produserer vannmalinger, og at vi prosjekterer med mer klassiske metoder: Fokus på rom, himlinger, proporsjoner, og har fasaden med i tankene hele veien, ikke bare til slutt.

Utvide repertoaret

For Vindviks del startet det med en drøftingsoppgave i arkitekturhistorie. Han skulle ta stilling til Arkitekturopprørets posisjon, og satt seg inn i hva de står for. Hvorfor kan vi ikke bygge mer tradisjonelt, er spørsmålet de stiller, og Vindvik har ikke klart å finne noe godt svar.

– Det er ikke så strengt at jeg hater all samtidsarkitektur, men jeg vil utvide repertoaret. Jeg har tenkt at det er lurt å lære seg de tradisjonelle estetiske formgivningsmetodene, og tenker det kanskje kan svare på utfordringene i en tid der det som bygges ser ut til å mangle estetisk kvalitet.

Bollebarokk Ravnklo

Jeppe Holter har tegnet et klassisk alternativ til nye Ravnkloa, fiskemarkedshallen i enden av Munkegata. Forslaget er inspirert av nybarokken – «bollebarokken» – fra slutten av 1800-tallet, men også eldre trearkitektur i Trondheim og byens eldre bryggebebyggelse.

– Et av spørsmålene jeg hadde i bakhodet: Hvis man skulle bygge en fiskehall på den tomten i bollebarokkens tid, hvordan ville det sett ut? Hvordan ville de fullført enden av paradegaten i Trondheim?

Holter påpeker at det er andre ting som er styrende når man prosjekterer et bygg i nybarokk stil. Blant annet er synet på hierarkiet mellom rommene viktig. I hans forslag er det en mathall sentrert som et atrium i plan, noe som legger føringer for resten av programmet. 

Lesbarheten i plan er mye viktigere enn det ofte er i dagens arkitektur, mener han.

Varierende avstand mellom kolossalpilastrene

– Men det har vært et poeng at det skal se ut som det er fra bollebarokken?

– Jeg vil ikke si at jeg jobbet med enkelte stiler. Det som var mest førende var å jobbe med trearkitektur i en trøndersk sammenheng. Jeg ville jobbe med bryggehustypologien, og anvende den i et mer monumentalt og publikumsvennlig uttrykk. Utprøvingen underveis viste at bruken av dobbeltsøyler ga mer stødighet til uttrykket, og da ble det veldig barokt, uten at det var planlagt fra starten.

Det samme gjelder i den varierende avstanden mellom kolossalpilastrene, den varierende dybden i fasaden, vekselvis liggende og stående panel, sjøuhyremotivet over inngangspartiet. Disse kom som et resultat av flere utkast av virkemidler i uttrykk, forklarer han.

Romerriket eller 70-tallet?

– Hvis et nytt bygg ser ut som et gammelt bygg, mister ikke det gamle da noe av sin betydning? Har det ikke noe for seg at man kan se når bygg er fra, når man går gjennom en by?

 – Det kan definitivt ha det. Jeg har snakket med medstudenter som blir skuffet når de får høre at en bygning de trodde var fra Romerriket er bygget på 70-tallet. Men det er forskjell på noe man ser at er nyere, og det som bevisst er disharmonerende og kontrasterende. Formalisten i meg ville sagt at det har lite betydning når bygget er fra, at det er det visuelle som har noe å si.

Holter mener Vindviks prosjekt med tilbygg til Samfundet er et godt eksempel på en ydmyk holdning til faget, der man jobber videre på hva noen andre har gjort før, i stedet for å introdusere noe nytt.

Han tror også undervisning i prosjektering av tradisjonell og klassisk arkitektur også kan være nyttig i en tid der arkitekter i stadig større grad vil måtte jobbe med transformasjon og restaurering.

– Når man lærer klassiske formgivnings- og komposisjonsprinsipper blir det lettere å forstå tanken bak mye gammel arkitektur, og det er en stor fordel når man skal transformere og restaurere, avslutter Holter.

Masterutstillingen på NTNU står fram til mandag 3. juni.