Transformasjon og bærekraft i sentrum for diplomprosjekter på AHO

Fletter gammelt med nytt på Økern

Alle de tre har diplomoppgaver om transformasjonsprosjekter. Anne Lise Lizcano Ladegård har i diplomprosjektet «Commons, community and connections» sett på det mye omtalte Økernsenteret i Oslo. Senteret er en del av de store og hyppig omtalte utbyggingene ved inngangen til Groruddalen.  

Økern senter sto ferdig i 1969 og er tegnet av arkitektene Per Norseng og Håkon Mjelva. For Ladegård har det vært viktig å se på hvordan utviklingen av senterområdet kan skje gjennom menneskelig bruk, samt inspireres av historisk bruk og fremtidige planer. 

– Jeg har studert Økernsenteret og hvordan man kan bruke eksisterende bygningsmasse som grunnlag for bedre møteplasser mellom mennesker. Det har vært ulike planer lansert for senteret de siste 17 årene, i dag skal store deler av senteret rives og høyblokka beholdes. Jeg argumenterer for at det bør bevares og hvordan bevaring i dag kan inspireres av tidligere bruk, men også romme nye program, sier Ladegård.

– Hvordan skiller du deg fra det som skjer med byggene i dag?  

– Mye har blitt lagt til byggene i etterkant og også i ulike planer fra vår egen tid. Jeg har nok mer fokus på å dyrke det «kollektive» og bringe tilbake kvaliteter fra den første versjonen av bygget som ble laget. Samtidig lener jeg meg på planene til Økern sentrum ANS, hvor de åpner opp akser. Kanskje min oppgave har blitt å flette litt sammen dagens planer med det historiske bygget. Man trenger ikke alltid rive, selv om det er økonomisk gunstig.  

Bygg som tåler stormfloen 

For Knut Nikolai Sæter falt valget på en eldre kaibygning i Ørsta på Sunnmøre. Den gamle ekspedisjonsbygningen i tre ble i 1952 revet og bygget opp i betong. I dag huser bygget en ungdomsklubb og kulturskole. Disse skal flytte og Sæter legger i prosjektet «Kaihuset» inn ny programmering, plusser på en ekstra etasje og gjør samtidig bygget klimatilpasset stormflo.

– Bygningen er interessant fordi den blir snart tom og ligger i det som en gang var Ørsta sentrums mest travle område. Som mange andre steder åpnet det et kjøpesenter på en annen plass i bygden, som da tømte den gamle gågaten for liv, forteller han. 

Sæter ville derfor utforske om dette tomme bygget kunne være en del av en byutvikling som kunne trekke menneskene tilbake i sentrumsgatene. Som transformasjonsprosjekt har også klima- og bærekraft stått sentralt. Samtidig tar Sæter også resultatet av klimaendringene på alvor og har designet en halv første etasje som tåler en tohundreårsflo med vann til en meter opp på veggen. 

– Stormfloen kommer uansett, men målet var å finne en måte å ta den imot. Jeg endte opp med at deler av første etasje tåler flommen. Under en meter er alt av nye konstruksjoner i betong og skit og jord fra flommen kan i prinsippet bare spyles ut etterpå. Alle funksjoner som ikke tåler vann, heis, toaletter og strøm, er plassert i en hevet halvetasje og et rampesystem er laget for å skape overganger mellom nivåene. 

Intervensjon nabolag

Elise Berg Tichy har også jobbet med transformasjon, men denne gangen i byrom. Prosjektet «Learning from Bjølsen» er da mer som et landskap- og urbanismeprosjekt. Hun har sett hvordan to byrom på Bjølsen i Oslo fungerer som sosiale møteplasser i mindre skala.

– Dette er byrom jeg har valgt å kalle for «hverdagsrom», hvilket er mindre byrom man beveger seg gjennom i hverdagen, men nødvendigvis ikke tenker så mye over. Jeg har sett hvordan disse legger til rette, eventuelt ikke legger til rette, for sosial interaksjon – og hvordan man med små justeringer kan rette opp i det. 

Metoden til Tichy er «observasjon og intervensjon» hvor hun observerer antydninger i dagens bruk av byrommene og foretar intervensjoner som kan forsterke slik bruk. Blant annet har hun funnet eldre bilder av beplanting som er fjernet etter gategraving, som hun re-introduserer. Hun har også funnet benker i arkivbilder, som hun har reintrodusert på nye måter. 

– Samtidig har jeg sett i partiprogram rundt «mobilitetspyramiden» – altså hvilke type mobilitet som skal prioriteres. De fleste partiene er enige om å sette fotgjengere over bilen. I oppgaven foreslås det derfor omdirigeringer av biltrafikken, men å bevare mobiliteten i bydelen. Det viktigste ble å skape et sammenhengende byrom til innbyggerne og nabolaget. 

– Hvordan var det å jobbe med denne tematikken?

– Det var krevende med en oppgave uten klare svar. Samtidig var det interessant å dykke dypt ned – noen ganger ble det veldig filosofisk, andre ganger veldig radikalt. Det har landet i et forslag som foreslår flere permanente løsninger samtidig som den forsøker å bevarer stedsidentiteten i et nabolag som betyr mye for folk. Det ble viktig for meg å foreslå noe som kunne virke som det alltid hadde sett slik ut. En nedenfra og opp tilnærming.

Nesten ikke nybygg

Prosjektene til Ladegård, Sæter og Tichy er tre av flere transformasjonsprosjekter på årets utstilling. Hva sier dette om hva studentene og skolen i dag er opptatt av? 

– Det er mye mer transformasjon de seneste årene. Det gjenspeiler litt det man ser trengs i samfunnet. Det er også tydelig at det nå ikke er så mange nybygg som det har vært bare for fem år siden, sier Ladegård. 

Sæter forklarer at de er et kull som har opplevd et AHO i endring. 

– Det var ikke mye vi lærte om transformasjon på grunnkurs, mens flere og flere masterkurs er i dag innom både transformasjon og bærekraft, sier Sæter. 

Tichy synes hun også ser en litt bredere tenkning rundt hvilke samfunnsansvar man skal ta som arkitekt i fremtiden. 

– Veldig mange av oss ser ut til å tenke litt bredere enn å bare tegne et enkeltbygg og tenker mer på ringvirkningene til det vi foreslår. Studentene har også vært opptatt av hvilke problemer man kan være med på å løse.

Flere veier til arbeidslivet 

Alle tre skal nå ut i arbeidslivet, men de tre har samtidig valgt litt ulik strategi. Sæter har allerede tegnet sitt første hus, en hytte på Beitostølen som sto ferdig i desember. Han startet å sende ut de første jobbsøknadene denne uken.

Ladegård er på sin side inspirert av forelesere som har anbefalt dem å reise utenlands for arbeidserfaring og tenker blant annet på Tyskland og Sveits som en mulig plan. Tichy har valgt en slags mellomløsning og skal jobbe et halvt år som omviser for femteklassinger i arkitekturdelen av Nasjonalmuseet. 

– Sammen med femteklassingene skal vi vandre i byen og deretter ha en filosofisk samtale om hvem som bestemmer og bygger byen. Mens voksne er vanskelig å endre, håper jeg at ungene er litt åpne for nye måter å se byen på. Kanskje jeg kan være med på påvirke dem litt, sier Tichy. 

Arkitekter i barnehage

De tre skal også ut i en bransje som skjelver i buksene. Flere kontorer permitterer og planlegger heller for oppsigelser enn nyansettelser. Dette skremmer selvsagt de tre studentene, men de er samtidig optimistiske. 

– Jeg har fulgt med på kjempeflinke venner som var ferdige for et halvt år siden og sliter med å finne noe. Noen har hatt midlertidige kontrakter, men ennå ingen fast jobb. Samtidig er det mange arkitekter som i dag jobber på avfallsstasjoner, butikker og barnehager. Det blir nok mange arkitekter i barnehager fremover, sier Tichy. 

– Hva tenker dere om at markedet er dårlig for tiden? 

– Da vi startet studiet fikk vi høre at det var dårlig timing for å få arbeid, mens da vi begynte på master var det plutselig god timing. Nå har det snudd igjen. Jeg tenker at det selvsagt er kjipt akkurat nå, men er samtidig superoptimistisk og tenker det vil snu igjen. Kanskje gir også denne situasjonen muligheter for radikale løsninger, sier Ladegård. 

Også Tichy ser nedgangstidene som en ekstra spennende tid og en mulighet til å kanskje starte litt på nytt i bransjen. 

– I tidligere kriser har det handlet om nedgang i det man bygger, men nå snakker man i tillegg om at vi har et yrke hvor man kanskje ikke jobber med det samme om fem år. Når det er er de to ballene i luften samtidig, så må vi kanskje tenke litt nytt om hvilke jobber vi skal søke på. 

Stolt rektor ser trender

Rektor ved AHO, Irene Alma Lønne, mener årets AHO-utstilling først og fremst viser et stort spenn blant studentene – både metodisk, teoretisk og tematisk.

– Dette imponerer meg virkelig. Jeg synes det avspeiler vår tid og at de utfordringer verden står overfor i dag kaller på et utall av løsninger – ikke bare én, sier Lønne til Arkitektur.

Samtidig ser hun noen klare trender i tematikken i de 37 oppgavene. 

– Det er ingen tvil om at bærekraft, natur og sosiale utfordringer, som demografi, er temaer som opptar våre studenter. Samtidig ser vi også prosjekter som går i dybden med grunnfaglige problemstillinger i arkitekturen som for eksempel dagslys.

Lønne forteller at AHO har en internasjonal gruppe sensorer, hvor flere har vært der flere ganger over mange år. De sier at de ser en tydelig utvikling, fra mindre prosjekter som så på småhus og bygningsdetaljer for bare noen år siden, til mer samfunnsengasjerte prosjekter. 

– Studentene har lyst til å ta tak i ulike utfordringer og spørsmål i verden utenfor faget og skolen. Samtidig oppfordrer sensorene studentene til å være mindre forsiktige, friere og mer modige i oppgaveløsningen. De sier også at AHOs diplomstudenter holder et høyt nivå internasjonalt. Jeg er stolt av de tilbakemeldingene studentene fikk fra sensorerne. Dette er noe de må ta med seg videre, sier Lønne.

– Møter en ny virkelighet

– Arbeidsmarkedet for arkitekter er preget av permitteringer, oppsigelser og relativt tomme ordrebøker. Hva kan dere som skole gjøre for å hjelpe studentene i denne overgangsfasen?  

– Vi kan gjøre en del og er i gang med å se på hvilke initiativer vi kan få på plass for diplomstudentene som nå møter en ny virkelighet. Der er behov for at arkitektstudenter i større grad blir kjent med bredden i arbeidsmarkedet og deres muligheter, sier rektoren.

Lønne viser til erfaring fra designuddannelsen, hvor det i lang tid har vært satset på kontakten med arbeidsmarkedet. Der finnes det egne karrieredager og en bevissthet rundt et bredere arbeidsmarked – for eksempel i offentlig sektor.  

– Arkitektur er et konjunkturfølsomt fag. Det vet vi. Etter en lang periode med stabilt arbeidsmarked i byggeriet i Norge ser situasjonen akkurat nå annerledes ut. Samtidig ved vi at der trengs arkitektkompetanse mange steder i det norske samfunnet, avslutter Lønne.