Ut av loopen

En negativ loop

Hun mener vi er kommet inn i en negativ loop, hvor innsatsen man gjør for å tilgjengeliggjøre de bygde omgivelser blir sett på som teknologiske, nøytrale, objektive løsninger, som godkjenner bygg som riktig universelt utformet. Samtidig oppleves grepene, for menneskene som trenger det, egentlig som en begrenset suksess, mens arkitekter og andre utfører oppdraget nærmest uten å tenke seg om, eller enda verre, føler seg begrenset av kravene.

– Den vante dynamikken var og er at de som er opptatt av universell utforming kritiserer arkitekter for å ikke bry seg om universell utforming. Arkitektene føler da egentlig at alt som handler om dette bare er problematisk og ender opp med et redusert rom for kreativitet. Egentlig kunne det vært omvendt.

De ulike kroppene

Det er 15 år siden konferansen Boys snakker om. Hun mener likevel det ikke har skjedd store endringer. Under besøket i Oslo har hun snakket med flere arkitekter, som beskriver den samme dynamikken i dag.

– Å klage på manglende universell utforming, eller klage på at den samme universelle utformingen begrenser kreativiteten er bare ikke den riktige debatten, sier Boys.

– Hva er den riktige debatten og veien ut av denne loopen?

– Veien ut er samarbeid med og kunnskap om aktivister utenfor bransjen. Det foregår en rekke spennende konseptuell forsking i skjæringspunktet mellom kunst, aktivisme og forskning på funksjonsnedsettelse. Meg og Zoe jobber med å forene disse svært profesjonelle kunstnere med ulike former for funksjonsnedsettelse og kreative og interesserte arkitekter. Målet er å tenke nytt rundt verdsetting av alle type kropper i arkitekturen og hvor det kan bringe oss.

– Hva kan man som arkitekt gjøre?

– Snakk med aktivister fra denne gruppen, eller følg dem i sosial medier. Dette er en ekstremt sammensatt gruppe mennesker, med svært ulike utfordringer som ikke kan løses med tekniske forskrifter. Den norske ambassaden ga meg boken «Jeg lever et liv som ligner deres» av Jan Grue. Den boken er et bra sted å begynne for norske arkitekter.

Ulike typer kropper

Så hvor kan samarbeid og kunnskap som dette bringe oss? Man må oppdage mangfoldet blant mennesker på nytt, mener Boys.

– I arkitektutdanningen snakker man sjelden om ulike typer kropper – og hva man kan lære av det mangfold som finnes. Derfor må man i utdanning og bransje forstå at vi alle, også arkitekter, er mangfoldige mennesker, med synlige og usynlige utfordringer.

Her vekkes virkelig engasjementet hos Boys:

– Dette må vi bare gjøre. Det finnes mennesker med funksjonsnedsettelse i bransjen og er disse synlig, er det i dag vanskelig å gjøre suksess, fordi du blir diskriminert. Er det usynlig funksjonsnedsettelse, eksempelvis psykisk eller kronisk sykdom, skjuler folk det, men likevel påvirker det både studiene og karrieren – uten at noen vet det eller snakker om det.

Arkitekten: En prototyp

Dette er dynamikker som skjer i hele samfunnet, påpeker Boys, men er et særskilt problem i arkitektbransjen. Det finnes en idé om en feilfri modell-arkitekt, som egentlig ikke finnes.

– Prototypen på en arkitekt er fremdeles den hardtarbeidende og stadig reisende mannen, uten byrder eller psykiske eller fysiske utfordringer. Ingen tenker over om du er syk, har barn, har en gammel forelder som trenger omsorg eller om du mangler penger. Du skal også helst kunne jobbe døgnet rundt, hele uken.

Denne prototypen er problematisk for den konkrete helsen til arkitektene, rekrutteringen til yrket og hvem som fullfører utdanningen, forklarer Boys, men også problematisk for hva som til slutt tegnes og bygges.

– På illustrasjoner av nybygg er det den unge, bevegelige kroppen som dominerer. Denne fullstendige neglisjeringen av alle funksjonsnedsatte, som, i beste fall, kun blir brukere av enkelte spesialiserte bygg, opprettholdes av ideen om superarkitekten. Den funksjonsnedsatte er fremdeles ubrukelig for bygningene som designes for «normale mennesker» og et ferdig bygg blir kun tilpasset menneskene man først har utelatt, først etter at bygget er ferdig tegnet. Prosessen gjøres oftest helt baklengs.

Beslektede bevegelser

I arbeidet til Boys og Partington inviterte de blant annet funksjonsnedsatte inn på arkitekturskolen for å undervise.

– Et av poengene var å utfordre den vanlige ideen av den funksjonsnedsatte som en rullestolbruker. Vi tok derfor mennesker inn i klasserommet med en rekke forskjellige funksjonsnedsettelser, synlige og usynlige, og snakket fag på ulike nivåer. Tilbakemeldingen fra studentene var entydig: De opplevde det de lærte på disse kursene som svært viktig, men satt igjen med en følelse av at de andre foreleserne ved skolen, ikke synes dette var viktig.

– Har ikke dette endret seg?

– Jo, vi ser en ung generasjon som er opptatt av klimakamp og sosial likestilling på en annen måte enn før. Vi ser også at mennesker i LGBTQ-bevegelsen skjønner hva vi holder på med, fordi de er også opptatt av å ikke se mennesker i stereotype karakteristikker. Black Life Matters-bevegelsen er også beslektet med arbeidet med funksjonsnedsettelse.

Tenkemåter ikke teknologi

Samtidig går det tregere andre steder i bransjen. Ofte opplever Boys at mange forstår budskapet, men at det likevel ikke går helt inn.

– Det varierer selvsagt mellom ulike skoler og kontorer, men den dominerende tenkemåten om tilpassing av bygg til universell utforming er så dominerende at det er vanskelig å bryte opp tenkemåten.

– Hvordan brytes den best opp?

– Vi må forstå at universell utforming egentlig ikke finnes og at dette er så komplisert at vi aldri vil lykkes med å få til noe som er riktig for alle typer mennesker. Alle våre behov er så kompliserte og i konflikt med hverandre. Dette er det første vi må akseptere. For oss handler det mer om å forandre tenkemåter heller enn å si konkret hva arkitektene skal gjøre. Vi må ut av loopen og introdusere nye tanker og vise hva som kan skje om vi ser vekk fra tekniske løsninger som svar på alle spørsmål.