Designtenkning og byledelse

Christian Pagh (CP): Vi har satt oss fore å undersøke hva som må til for at byene og nabolagene våre skal bli mer mangfoldige, sjenerøse og bærekraftige, både ved å se på systemiske og praktiske aspekter, men også på design og kultur. Særlig er vi opptatt av hvordan offentlig sektor organiserer og leder byutviklingsprosesser. Slik du ser det, hva er de mest akutte systemiske forholdene vi må adressere dersom vi skal få bedre nabolag?

Hanna Harris (HH): Jeg tror dette er noe som består av mange lag, og som har å gjøre med det helt grunnleggende i byutviklingen. Det første er mennesker. Tar vi egentlig ulike folk og lokalmiljøer på alvor? I de nordiske landene liker vi selvfølgelig å tro at vi gjør det, for her er det lovpålagt medvirkning, vi verner om demokratiske prosesser, og så videre. Samtidig vet vi at de juridiske strukturene ikke nødvendigvis møter folks hverdagsopplevelser. Dette henger sammen med spørsmålet om tid i byutviklingen. For byutviklingsprosesser er ofte lange og saktegående, og det er ikke alle som får øye på sammenhengen mellom de langsiktige strategiske målene og det som skjer på bakkeplan her og nå.

Og så er det selve stedet i seg selv, med alle de forskjellige nabolagene. Vi mangler ofte de nødvendige mekanismene for å arbeide med veldig lokale situasjoner og nabolag i det omfanget vi burde. Eller kanskje det lokale arbeidet ikke er knyttet til det politiske eller mer strategiske arbeidet. Vi er nødt til å koble de to sammen på en bedre måte. Nå nylig i Helsinki har vi jobbet med å forbedre opplevelsen av sikkerhet og trygghet for barn i ulike nabolag. Som konsekvens av dette arbeider vi nå med å samle de forskjellige lokale, umiddelbare og konkrete aktivitetene på et sted. Men dette arbeidet må knyttes sammen med en mer nabolagsbasert lederskapsmodell i den offentlige styringen, som kobler disse stedene til den offentlige administrasjonen og styringen av byen på overordnet nivå. Sist, men ikke minst, er det selvfølgelig de globale forholdene som har med klima å gjøre, noe som burde være selvsagt på tvers av alle nivåer av offentlig styring.

CP: Helsinki kommune har etablert den ganske spesielle stillingen som designsjef (Chief Design Officer), som du innehar. Slik jeg har forstått arbeider du som en slags fri agent i det kommunale systemet, på tvers av de ulike sektorene. Kan du utdype litt om rollen din?

HH: Rollen stammer fra Helsinkis innsats for å arbeide med design på et mer strategisk nivå, i kjølvannet av at Helsinki i 2012 ble utpekt til verdens designhovedstad. Den offentlige administrasjonen begynte da å ta designtenkning på alvor, og flere pilotprosjekter og designere ble tatt inn. Et par år senere ble rollen som designsjef etablert.

Ett av de viktigste aspektene ved denne rollen er å være en slags horisontal link – jobben min er å identifisere muligheter i byen for design og arkitektur, for å bidra til en bedre by. Dette innebærer en hel del lytting, dialog og kommunikasjon, både på et strategisk nivå og på innsiden av organisasjonen, der vi identifiserer prosjektene hvor vi kan demonstrere hva design kan gjøre og hvordan man kan gjøre ting på nye måter. Med andre ord handler det mye om å bygge broer, og å kommunisere både internt i kommunen og ut i byen med andre aktører. Jeg arbeider direkte med ordførerens kontor for å bidra til å implementere strategiske mål i byen. Jeg tror virkelig på at hvis du vil oppnå forandring, så må du arbeide med de store politiske rammeverkene, men også faktisk gjøre ting og tørre å bli skitten på hendene.

CP: Har du noen gode eksempler på prosjekter du jobber med nå?
 
HH: Vi har for eksempel startet et treårig program for å finne ut av hvordan vi på best mulig måte kan drive med – og støtte opp om – placemaking i byen. Vi arbeider med de første pilotprosjektene i en rekke forstadsnabolag i Helsinki, der vi virkelig går inn i alle de grunnleggende forholdene, som hvordan vi kan forestille oss og samskape raske eksperimenter i sentrale offentlige byrom, hvilke typer data vi kan trekke ut fra disse og hvordan vi kan ta dette med oss inn i den mer langsiktige planleggingen. Og også hvilke typer partnerskap vi behøver for å støtte dette arbeidet.

Et annet eksempel jeg synes er veldig viktig er det å ta barn på alvor i urban design og planlegging. Dette gjelder for rom som er forbeholdt barn, som lekeplasser. Lekeplasser er viktige arenaer for møter mellom forskjellige folk, helt uavhengig av inntekt, bakgrunn eller hva som helst. For å støtte opp under det har vi egne ansatte som betjener lekeplassene i Helsinki, og det er gratis aktiviteter for alle. En god illustrasjon er at alle barn, uavhengig av bakgrunn, får gratis lunsj på de offentlige lekeplassene om sommeren når skolen har ferie. Ingen spørsmål – alle har rett til mat. Til syvende og sist er en by som er bra for barn, bra for alle.

HH: Som et tredje eksempel vil jeg trekke frem voksesmertene vi opplever i Helsinki. For idet byen vokser må vi ta vare på den store verdien som finnes i sjøkulturen, naturen og andre områder hvor byen har iboende potensialer – ikke minst noen vriene historiske industriområder. Som en del av byens mål om å bli karbonnøytral innen 2030, stengte vi nettopp ned et stort kullkraftverk fra 1970-tallet i Hanasaari, helt i østkanten av bykjernen. Dette fantastiske stykket infrastruktur, tegnet av arkitekten Timo Penttilä, må nå gjenoppfinnes. Jeg er tett involvert i oppgaven med å tegne opp fremtidsscenarier for hva denne utrolige bygningen kan bli og hva den kan gi til byen.

CP: Rollen din må jo være veldig interessant når du kan plukke opp det uventede på den måten, og de tingene som oppstår som kommunen ikke har noe apparat for å ta imot eller inkludere, fordi det ikke passer inn i det etablerte strukturene. Innebærer rollen din et mandat til å arbeide med slike uregelmessige saker, eller er det bare du som har bestemt deg for å gjøre det?

HH: Det er nok litt av begge deler. Stillingen er organisert slik at det er frihet til å bevege seg både horisontalt og vertikalt i organisasjonen, noe som gjør det mulig for meg å oppdage ting som ellers kanskje havner mellom to stoler i den mer lineære administrative strukturen. Dermed kan jeg zoome ut og se på mulighetene i litt lengre og bredere perspektiver. Stillingen min tillater også å utforske prosjekter som Hanasaari – og arbeide med mange forskjellige interessenter og undersøke hva dette spesielle og utfordrende stedet kan bli til. Dette er selvfølgelig essensen av hva design kan gjøre.

CP: Vi spør alle som bidrar til boken Mission Neighbourhood – (Re)forming Communities om å gi råd til oppdraget om å forme mer mangfoldige, sjenerøse og levende nabolag for fremtiden. I ditt tilfelle kunne det gi mening å rette dette mot offentlig styring eller byledelse. Hvis du skulle komme med noen råd innenfor ditt felt, hva ville det være?

HH: Først og fremst: bruk tid! Bruk tid i begynnelsen, med å finne ut av hvilke utfordringer du står overfor, uten å hoppe rett til antagelser eller løsninger. Bruk tid sammen med alle og enhver som er påvirket av hva enn det er du arbeider med. Den tiden du legger ned vil komme til å bli tilbakebetalt på alle mulige måter senere. Så ta den tiden du trenger til å definere hva problemet eller utfordringen egentlig er.

Nummer to: vær ydmyk – og agil! Som byer må vi nemlig det, å kunne endre kurs når det er behov for det. Byer blir jo aldri ferdige, men vi må evne å utvikle og forandre styringsmekanismene våre og måten vi gjør ting på. Vi er kanskje trege i disse endringene, men vi må kunne se når og hvordan vi trenger å være fleksible. Og med fleksibel mener jeg ikke at vi skal kvitte oss med alle mulige retningslinjer og regler – nei, heller det at vi faktisk må lytte.

Til slutt – vi må faktisk tilbringe tid i nabolagene, og se hvilke lokale forhold som er aktuelle der. For det vil variere og være forskjellig fra et sted til et annet, men vi må ta vare på denne informasjonen og disse erfaringene og ta de med ut i det større bildet.

Altså, bruk tid, vær agil – og lytt.

CP: Til slutt, har du noen gode eksempler eller inspirasjonskilder du kunne tenke deg å dele, når det gjelder hvordan man kan forbedre byutviklingsprosessene?

HH: Et fascinerende område av denne jobben som jeg virkelig har lært og forstått viktigheten av, er det som har å gjøre med partnerskapsavtaler og anskaffelser i en organisasjon som kommunen. Det er en konstant balansegang mellom å sikre at du øker designkompetansen internt i administrasjonen, samtidig som du arbeider med de beste mulige eksterne partnerne på en virkningsfull måte. I områdene vi snakker om nå er det bestemte typer partnere som ikke så lett inngår partnerskap med kommunen, enten fordi de er for små eller fordi de rett og slett ikke passer inn i det administrative rammeverket. Vi prøver å finne ut av hvordan kommunen også kan få til å arbeide med den typen partnere.

CP: Jeg synes dette er et veldig interessant poeng, om systemets evne til å engasjere aktører og inngå i prosesser som ikke passer systemets vanlige måte å fungere på. Har du andre konkrete refleksjoner om – eller eksempler på – modeller som kan få det til å skje?

HH: I sektoren som arbeider med de bygde omgivelsene finnes det en lang rekke forskjellige avtaler i utformingen og planleggingen av offentlige områder, der flere ulike virksomheter er involvert. En av disse avtalene skal snart fornyes, og vi prøver å se om vi da kan inkorporere en større andel medvirkningsarbeid og midlertidig eksperimentering, for å tillate oss å da kunne arbeide enda mer sammen med innbyggerne. Man kan skape spillerom for langtidseffekter hvis man finner ut hvordan man kan endre slike avtaler. For da beveger vi oss fra enkeltstående eksperimenter til å identifisere de metodene som kommer til å bli brukt i årevis og i alle mulige forskjellige prosjekter. Og det er der mulighetene for å få til vesentlig forandring ligger.

Denne teksten er oversatt fra engelsk, og sto opprinnelig på trykk i boken Mission Neighbourhood – (Re)forming Communities (Arkitektens Forlag, 2023).