En by av arkitekter

Thomas Cook (TC): Nå som vi har vært ute på «oppdrag» med Mission Neighbourhood, er byarkitektrollen noe vi har sett på som svært interessant å utforske nærmere. Den offentlig ansatte byarkitekten virker i dag å ha en strategisk rolle, hvor man både arbeider med selve rammebetingelsene for våre bygde omgivelser og også for å øke vår forståelse av arkitekturens betydning. Hvordan fungerer det i Malmø? Hva er ditt mandat?

Finn Williams (FW): Vel, jeg er Malmøs tiende byarkitekt, og rollen har forandret seg betydelig gjennom denne perioden. Der de første byarkitektene selv tegnet og planla de mest sentrale offentlige bygningene og hadde mye makt som enkeltpersoner, handler den rollen som jeg har i dag vel så mye om mennesker som om bygninger. Det handler mer om å myndiggjøre og inkludere hele byen, bygge opp kapasitet og å skape nettverk enn å være en gallionsfigur på egenhånd. Da jeg kom til Malmø, var den første oppgaven jeg fikk å omforme min egen rolle. Det har vært viktig for meg å kunne jobbe horisontalt gjennom den kommunale organisasjonen, og deretter bygge et mandat til å arbeide i gråsonene mellom de organisatoriske siloene. Det formelle plansystemet er et kraftfullt verktøy, men ut ifra min erfaring fra Storbritannia vil jeg si at det er nettopp i disse mellomrommene mellom forskjellige etater og fag at man kan utgjøre den største forskjellen. Vi forsøker å bygge en kultur innad i kommunen der det ikke bare skal være byarkitekten som skal bry seg om kvalitet. Og den kulturen må sive ut langt utenfor vår egen organisasjon. Vi må gå fra at Malmø har en byarkitekt til at Malmø føles som en hel by av arkitekter, der alle føler at de kan bidrar til hvordan byen skapes og utformes.

TC: Jeg jobbet tidligere hos byarkitekten i Bergen, og det minner meg på noe som en tidligere byråd for byutvikling i Bergen pleide å si. Med referanse til det lidenskapelige engasjementet vi bergensere mobiliserer i byutviklingsspørsmål, pleide hun å beskrive Bergen som en by med nesten 300 000 byutviklingsbyråder. Kan du utdype hva du legger i dette, «en by av arkitekter»?

FW: Det handler om å bygge en bevissthet om betydningen og viktigheten av arkitektur og design som strekker seg langt utover enkeltmennesket. Selv den mest innflytelsesrike byarkitekt vil ikke komme særlig langt om hen er alene om å oppfordre til bedre kvalitet. Men hvis det samme budskapet også kommer fra byggesaksbehandleren som behandler søknaden, styrelederen i velforeningen og politikeren i byutviklingskomitéen, da kan ting virkelig begynne å forandre seg.

En nyttig påminnelse om hvordan man kan oppnå slik strukturell endring, er den danske «designstige»-modellen. Det første trinnet på designstigen innebærer å arbeide med det estetiske uttrykket, som for eksempel å forbedre fasaden i behandlingen av en enkeltsøknad. En bedre måte å forbedre denne søknaden på er imidlertid å se på de prosessene som ligger bak, og på hvilke spørsmål vi spør arkitektene når de utvikler sine forslag. Dette avhenger igjen av våre politiske føringer og strategier. I Malmø har vi allerede en sterk arkitekturpolitikk, men hvordan får vi til å også jobbe med andre strategier, for eksempel når vi investerer i offentlige byrom? Og enda mer avgjørende enn strategiene våre er de systemene vi arbeider innenfor, og de store strukturelle spørsmålene: «Hvem er det som bygger boligene? Kan vi forandre måten vi selger offentlig grunn på?» Men det som trumfer alle disse spørsmålene, er det øverste trinnet av designstigen – kultur. Og som Peter Druckers berømte utsagn forteller oss: «Culture eats strategy for breakfast». Det å bygge en designkultur som strekker seg utover ethvert individ eller organisasjon er helt avgjørende, og jeg ser på dette som en helt sentral del av rollen som byarkitekt.

TC: Hvordan får man til det i praksis?

FW: Ett eksempel er «Malmö in the Making»-programmet vårt, som er et samarbeid mellom byplankontoret, kulturetaten, bymiljøetaten og eiendomsetaten i kommunen. Da København feiret at de var verdens arkitekturhovedstad i 2023, benyttet vi anledningen til å sette i gang en offentlig samtale i Malmø om hvordan arkitektur påvirker hverdagen til innbyggerne våre – og hvordan de selv kan påvirke hvordan byen forandrer seg. Dette programmet er delt i tre. Den ene er en serie med møter på rådhuset om de til enhver tid mest aktuelle temaene i byutviklingen. I stedet for å gi scenen til «the usual suspects» kan hvem som vil ta ordet, og det er åpen mikrofon der publikum kommer til orde og folk som meg og politikere blir tvunget til å lytte. Den andre delen av programmet er en åpen utlysning for tverrfaglige team til å arbeide i to områder som står overfor større endringer – Rosengård og Nyhamnen – med fokus på å forandre stedene ved å bruke det som allerede finnes der. Ikke bare når det kommer til materialer og ressurser, men også nettverkene, kunnskapen og organisasjonene som allerede er på plass. Det siste er et offentlig program med over 100 gratis arrangementer, laget etter innspill og deltagelse fra enkeltpersoner og organisasjoner over hele Malmø. Dette programmet er like mangfoldig som byen selv, og fra ulike perspektiver utforsker det hvordan Malmøs bygde omgivelser har betydning for forskjellige folk og lokalmiljøer, og bidrar til å bygge en kultur for og en samtale om arkitektur i sin bredeste forstand.

TC: Det virker som du fokuserer mer på hva design og arkitektur kan bidra til, og muliggjøre, heller enn hvordan det ser ut?

FW: Det tror jeg du har rett i. I det siste har det vært en opphetet debatt over hele Skandinavia som handler om arkitektonisk stil, drevet av ikke-faglige populistiske grupperinger. Dette såkalte arkitekturopprøret er et fascinerende fenomen med paralleller til bevegelser i andre land, og i mine øyne stiller de også mange legitime spørsmål. Jeg kan ikke unngå å være enig med deres kritikk av det vi bygger i dag. Når det er sagt er jeg ikke enig i at svaret på dette er å bare endre stilen til fasaden på en bygning – det må gå dypere enn som så. Uansett om en vindusinnramming ser modernistisk eller klassisk ut, vil det fortsatt være av dårlig kvalitet dersom det bygges av de samme folkene og er basert på den samme økonomiske modellen med kortsiktig tidshorisont og forventning om inntjening. Vi ønsker å utvikle en stedsspesifikk arkitektur for Malmø som styrker byens identitet, men det vil jo ikke gjenspeile dagens by om vi bare foreskriver en arkitektonisk stil fra fortiden. I stedet må vi utvikle en unik arkitektur som har røtter i Malmøs nåværende lokale ressurser, klima, kultur og økonomi – en arkitektur som ikke ville gitt mening i Oslo, Gøteborg eller Aarhus.

TC: Ja, arkitektur kan virkelig være noe som bidrar til vår forståelse av forskjellen mellom steder, og ulike arkitektoniske stilarter har historisk vokst frem ut ifra forskjellige årsaker og begrensninger. Idet arkitekturen mer og mer virker å følge globale trender, hvordan kan dere få til å utvikle et samtidig arkitektonisk uttrykk som er unikt for Malmø?

FW: Da vil jeg gjerne nevne nabolaget Varvsstaden, som pleide å være hjertet av Malmøs historiske skipsbyggingsindustri og nå er ett av de siste områdene av den vestlige havnen som ikke har blitt transformert ennå. Jeg tror det viser hvor langt vi har kommet i løpet av tiden som har gått siden boligutstillingen Bo01 i 2001, som var banebrytende på mange måter, men som likevel var basert på en innstilling om at «det er ikke mye der fra før, så la oss starte fra scratch». I Varvsstaden kommer det boliger, kontorer, skoler og kulturinstitusjoner, og vi vil bruke så mye som mulig av de ressursene, materialene og bygningene som allerede eksisterer der. For hvert bygg som demonteres blir alle materialene sirlig katalogisert i en materialbank. Denne databasen viser hvilke materialer som er tilgjengelig på stedet, hva deres CO2-avtrykk er og hvordan de kan brukes, og er det aller første arkitektene ser på når de skal planlegge og utforme nye bygninger. Dermed ser vi at enorme stålbjelker som tidligere sto 60 meter over bakken nå fungerer som bærebjelker for nybygg, og gamle trappeløp som tidligere var utilgjengelig for offentligheten og gjemt bort i en fabrikk, får et nytt liv i nye kontorer. Når det nye nabolaget får en slik direkte materiell forbindelse til fortiden, fører det til en arkitektur som fremstår virkelig forankret i stedets historie, med all sin følelse av tidsdybde. Idet vi i økende grad er nødt til å bruke materialer som allerede ligger tilgjengelig, kan vi utvikle arkitektoniske uttrykksformer internt i nabolagene som er basert på lokale verdikjeder og ressurser.

TC: Du nevnte boligutstillingen Bo01, som har spilt en viktig rolle. Jan Gehl omtaler også Bo01 i rosende ordelag i Mission Neighbourhood-boken. Området demonstrerer at det i vår tid faktisk er mulig å utvikle nabolag i en menneskelig skala, som også har et mangfoldig uttrykk samtidig som det er rasjonelt når det kommer til økonomi og anleggsarbeid. Vil du si at Bo01 fortsatt er et viktig eksempel?

FW: Absolutt. Bo01 var i sin tid faktisk selve årsaken til at jeg ble oppmerksom på Malmø, og det er fortsatt grunnen til at vi hvert år mottar delegasjoner fra hele verden som kommer for å se området – 20 år etter det ble bygget. Det forblir ett av de prosjektene internasjonalt som folk ser til for inspirasjon, noe som sier mye om hvor banebrytende det var den gang. Der noen av teknologiene og metodene som ble pilotert gjennom Bo01 har blitt utdatert eller erstattet av nye, er det fortsatt flere viktige innovative løsninger å snakke om, som «urban greening»-faktoren som har påvirket og inspirert prosjekter verden over. På den annen side er det andre bærekraftsdimensjoner – særlig når det gjelder sosial integrering – som vi ville lagt større vekt på i dag.

TC: Ja, for mange steder opplever jo i dag store utfordringer når det kommer til segregering. Det får meg til å tenke på det som har med medvirkning å gjøre. Hvordan kan man egentlig sikre seg at folk faktisk deltar, og at synspunktene og meningene deres reflekteres i de endelige beslutningene?

FW: Jeg tror man må starte ved å anerkjenne den kløften som eksisterer mellom de som lever i og forstår vanskeligstilte nabolag og de som planlegger og fatter beslutningene om disse stedene – og menneskene – sin fremtid. En av de første tingene jeg klarte å skaffe finansiering til her i Malmø var forskning som skulle se på i hvilken grad arkitektprofesjonen er representativ for lokalmiljøene den arbeider for. Det er åpenbart at byens mangfold av levd erfaring og talent ikke reflekteres i de møterommene og arrangementene som jeg selv frekventerer – selve profesjonen er helt adskilt fra byens virkelighet. Hvis du har et team som helt genuint forstår det området det planlegger, er kløftene som den lokale medvirkningen skal overstige mindre. Selvfølgelig, vi kan jo forsøke å nå ut, engasjere og drive medvirkningsprosesser, men det er som å sette et plaster på det mye dypere spørsmålet om mangelen på representasjon – og det kan bare løses gjennom strukturelle endringer i et langtidsperspektiv.

TC: Nå som vi befinner oss på det systemiske nivået: Offentlig sektor ser også ut til å bevege seg mot en annerledes måte å styre på enn den klassiske ovenfra-og-ned-modellen. Samtidig ser vi at tidligere tiders overordnede planleggingstradisjoner langt på vei er erstattet av en fragmentert, prosjektbasert byutvikling, ofte med private interesser i førersetet. Hvilken rolle og posisjon kan da det offentlige ta i dagens byutvikling?

FW: Spørsmålet ditt minner meg om et kjent Madeleine Albright-sitat: «We are taking on 21st century challenges, evaluating them with 20th century ideas and responding with 19th century tools». Fra min erfaring i Storbritannia kan jeg i alle fall si at vi forsøkte å bruke et planleggingssystem og kommunale strukturer som ble funnet opp for flere tiår – for ikke å si århundrer – siden, for å løse problemer med en helt annen skala, tempo og kompleksitet. Noe som gjorde saken enda verre, var at de samme offentlige institusjonene hadde blitt svekket gjennom mange tiår med deregulering og budsjettkutt, der lokalmiljøene og nabolagene gradvis ble overlatt til å forsøke å fylle tomrommet på egenhånd. Som et resultat av disse omstendighetene handlet mye av arbeidet mitt i London nødvendigvis med å styre og styrke den kollektive kraften i lokalmiljøene på et nabolagsnivå.

I Sverige er rollen og kapasiteten til den lokale offentlige forvaltningen mer intakt. Den er helt klart påvirket av de samme kreftene, men den har ikke blitt svekket på samme måte. Baksiden av medaljen er imidlertid at den tredje sektor – frivilligheten og sivilsamfunnet – er mer uorganisert og mindre aktiv. Malmø har sannsynligvis et av de mest dynamiske sivilsamfunnene i hele Sverige, men det offentlige er mindre vant med å samarbeide med dem på en kreativ måte. «Malmö in the Making»-programmet er dermed en av de kanalene vi bruker for å nå ut og myndiggjøre organisasjoner som har dype røtter i de forskjellige nabolagene.

Uavhengig av politisk ståsted tror jeg det er uunngåelig at vi nå vil se en kontinuerlig dreining fra et byråkrati der én organisasjon gjør alt på vegne av folk til mer av et «plurokrati», basert på plattformer som overfører makt og handlingsrom til ulike fellesskaper og lokalmiljøer så de selv kan utvikle sine egne idéer. I London har vi sett dette foregå i forbindelse med offentlige byrom. Da jeg jobbet for ordføreren i London etablerte jeg en plattform for folkefinansiering som tok budsjettet som kunne blitt brukt på ett omfattende offentlig byfornyelsesprosjekt og fordelte det på hundrevis av lokale initiativer som handlet om alle mulige slags eksepsjonelle eksempler på ulike typer infrastruktur på nabolagsnivå. Prosjektene som vi realiserte der var mer tiltrengt og mer relevante enn noe annet vi kunne ha kommet på selv i rådhuset, og prosessen styrket også fellesskapet og lokalmiljøet i de nabolagene.

TC: Du fremhever kulturens rolle i byen, og beskrev rollen din som en slags brobygger. Kan kultur også bygge broer mellom folk og nabolag?

FW: Ja, for der nabolag og fellesskap er sterke enheter, kan de samtidig også være ekskluderende. Kultur kan nettopp skape et rom for de to til å møtes. Nabolagsnivået er viktig, men i Malmø er det vel så viktig å planlegge byen lag på lag. Vi snakker mye om 15-minuttersbyen og nabolag som fungerer i hverdagen. Men vi trenger også en by som gjør det mulig for deg å treffe noen fra et annet nabolag når du går på biblioteket på lørdagen. Eller å dele erfaringer med folk fra andre siden av byen på et idrettsarrangement, slik at det skapes forbindelser av gjensidig avhengighet på kryss og tvers av byen. Med andre ord – vi trenger nabolag som er gode naboer med hverandre.

Denne teksten er oversatt fra engelsk, og sto opprinnelig på trykk i boken Mission Neighbourhood – (Re)forming Communities (Arkitektens Forlag, 2023). Thomas Cook er utviklingsansvarlig i Oslo arkitekturtriennale.