Det nye Tryvannstårn oppsto som et resultat av en rekke sammenfallende omstendigheter og et initiativ tatt av oberst Bjørn Rørholt, sjef for Forsvarets Fellessamband. I en redegjørelse til pressen sa han bl. annet:
«Ultrakorte radiobølger og mikrobølger får en stadig større anvendelse, både sivilt og militært. Hvis disse radiobølgene skal utnyttes effektivt til fordel for Oslo-området, blir det før eller senere uomgjengelig nødvendig å bygge en egnet struktur på Tryvasshøgda. Dette er en konklusjon som er basert på omfattende undersøkelser og målinger og et grundig planleggingsarbeide som har pågått gjennom flere år.
Det er ikke særlig ønskelig fra Forsvarets side å nytte et så sterkt besøkt sted som Tryvasshøgda, og man har derfor undersøkt en lang rekke muligheter uten å finne noe tilfredsstillende alternativ. Det Telegrafverket, Kringkastingen og Forsvaret har behov for, er å få plasert en rekke antenner for mikrobølger med tilhørende elementer av elektronisk apparatur i en høyde på minst 25-30 meter over det nuværende tårns fotpunkt. Det var tanken at man kanskje kunne kombinere dette med et utsiktstårn, slik som man med hell har gjort andre steder, f. eks. i Stuttgart.»
Man visste at det gamle tårn skulle kondemneres og hadde en anelse om at når først tanken om et nytt tårn tok fart, ville ytterligere en rekke interesser dukke opp. Hovedhensikten med initiativet ble derfor å forsøke å få samlet alle interesser, statlige og kommunale, og innarbeide dem i ett tårn.
Et slikt mandat ble gitt meg i mars 1954, og en stund senere ble sivilingeniørene Borring & Rognerud knyttet til prosjektet som bygningstekniske konsulenter. Fra da av begynte et arbeid, som for det første besto i å planlegge noe som var helt nytt helt uten rutine eller kjent teknikk –samtidig som det skulle skje overfor en byggherre som til tider besto av 5 statlige instanser og 5 kommunale instanser på en gang, alle med forskjellige representanter, budsjetter og tidsfrister. Dertil skulle planleggingsarbeldet foregå med opptil 9 konsulenter samtidig.
Grovt sett kan man si at hele arbeidet med Tryvannstårnet har bestått av 45% tegnebordsarbeid, 45 % koordinasjon og 10% sammenhengende krig, idet det til enhver tid rimelig nok har hersket store uenigheter om prinsippielle spørsmål (tekniske hensyn vis-à-vis form f. eks.) Til gjengjeld har vi møtt en støtte hos Oslo Kommune, i Forsvarsdepartementet og i Forsvarets Fellessamband som lå langt over det vi hadde våget å håpe på. Hadde ikke tidligere rådmann Eika, skogsjef Vaa, bygningssjef Wildhagen, reguleringssjef Rolfsen, tidligere brannsjef Hamborgstrøm og byarkitekt Hofflund gått langt utenfor sine vanlige veier for å hjelpe til, ville dette uortodokse prosjekt med sine mange fallgruber ha gått på en uendelighet av skjær.
Grovt sett kan man si at hele arbeidet med Tryvannstårnet har bestått av 45% tegnebordsarbeid, 45 % koordinasjon og 10% sammenhengende krig
Forskjellen mellom Tryvannstårnet og andre kjente mellomeuropeiske tårn (Stuttgart, Dortmund og Rotterdam) ligger først og fremst i to forhold: Tryvannstårnet ligger på et ca. 530 meter høyt fjell, mens de andre ligger på relativt flatt land. De må derfor være meget høyere i seg selv, for å nå tilsvarende langt i sikt. Tryvannstårnet har, oppe i tårnet, et hus på 7 etasjer, inneholdende en hel rekke forskjellige tjenester, mens de mellomeuropeiske har ganske små hus, enten bare for publikum eller for fjernsyn og publikum.
Resultatet er at Tryvannstårnet er et meget mindre tårn med et meget større hus dvs. mindre slankhet og vanskeligere formproblemer. Dessuten ganske andre problemer hva angår vær og klima i forbindelse med de store varmeavgivelser som kommer fra så meget elektronikk.
Forholdsvis tidlig ble det derfor under planleggingen stilt en rekke krav som skulle tilfredsstilles:
1. Det forelå en sjakt på 30 meter ned i bakken. Tårnet skulle innspennes i den, og det skulle gi klart uttrykk for dette.
2. Tårnet skulle løses sentrisk, dvs. med sentral bærekonstruksjon, slik at utsikt og fremtidige elektroniske forbindelser kunne skje uten hinder i alle retninger.
3. Tårnet skulle ha innvendig tilgang til alle deler. Selv de mellomeuropeiske tårn i mildere klima angret sine åpne konstruksjoner.
4. Publikum skulle bringes så høyt som mulig over de tekniske etasjer.
5. Ombygging og ominnredning skulle kunne skje uten å skjemme tårnet. Elektroniske anlegg ombygges så å si kontinuerlig på grunn av den tekniske utvikling.
6. Alle disse hensyn skulle innarbeides i en sammenhengende form som tålte å utgjøre den krevende silhuett på toppen av en ås, og som om mulig om natten kunne forsvare sin plass.
7. Av hensyn til Nordmarka burde denne form ikke minne om hus og derved om by, men være enkel og abstrahert.
8. Andre hus burde ikke bygges oppe på jorden i området. Byplanrådet forlangte også ganske tidlig et løfte på dette punkt.
I tillegg til disse hensyn kom nok et, som er av største viktighet. Når man slik løfter et «hus» opp i en mast, avskjærer man mulighet for utvidelser. På dette punkt har vi måttet ta en sjanse, basert på de siste 10-15 års erfaring, som tyder på at samtidig som antall elektroniske tjenester vokser, minsker volumet av utstyret tilsvarende, slik at det samlede volum kan tenkes å holde seg noenlunde konstant.
Fra mars 1954 da arbeidet begynte og frem til mars 1957 ble det tegnet 6 tårnprosjekter. Grunnen til dette store antall (som til slutt var steget til 14) var at det gradvis kom til nye institusjoner med nye og voksende krav. I mars 1957 ble tårn nr. 6 sendt til pressen, nærmest for å illustrere hva vi holdt på med. Ulykkeligvis falt tidspunktet omtrent på dagen sammen med oppsendelsen av Sputnik I, og dette forhold, sammen med naturelskernes protester, ga følgende overskrifter i avisene:
Fri og bevare oss for måneraketten. Ekshibisjoner i smakløshet (Alfhild Hovdan). Monstrum i skogen. Tryvannssatelitten. Lutflaske på fabrikkpipe. Gerhardsens svar på Krutsjovs brev. Utskytningstårn for vannkarafler.»
På dette tidspunkt var prosjektet og administrasjonen blitt så stor at Forsvarets Anleggsdirektorat overtok ledelsen midt i 1957. I slutten av 1957 gjorde vi et helhjertet forsøk på å sikre tårnet en restaurant mens det ennu var tid. Siden ingen av de deltagende byggherrer var interessert i en restaurant eller kunne investere penger i den (Oslo kommunes program var en utsiktsplattform, samt billettsalg/kiosk), utarbeidet vi i samarbeide med en restauratør/hotelleier et program og kalkyler for tre etasjer restaurant oppe i tårnet og en kafeteria ved foten, som i vekselvirkning kunne tenkes å fungere økonomisk. Prosjektet falt flatt da vannverkssjefen i Oslo forlangte at restauranten skulle anlegge og bekoste kloakk fra Frognerseteren helt opp til tårnet.
Midt i 1958 kom Telegrafstyret inn i bildet og øket tårnets dimensjoner ytterligere, og i juni ble det vi trodde var det endelige tårn lagt frem for pressen igjen. Men alt i oktober samme år bestemte Kringkastingen seg for å legge den nye TV-sender og FM-sen- der for Oslo-området i tårnet, og først fra dette tidspunkt var programmet klart. Omtrent samtidig fikk vi igjen- nom, mot stor motstand fordi det kompliserte prosjektet en del, gjøre hele tårnets stamme kon, avsmalende mot toppen. Skogutvalget reddet situasjonen ved å forlange «noe som ikke virker for spinkelt og som minner om grantreets form». I begynnelsen av 1959 kunne vi så sette en modell inn i vindtunnelen på NTH, og samtidig begynne de vesentlige og fryktede svingningsberegninger for tårnet.
Tårnet har stort sett to typer svingninger. Den ene er den man kan tenke seg når vinden tar tak og bøyer det med seg, kombinert med den skjevhet som oppstår ved at solen oppvarmer og varmen utvider den ene siden kombinert med f. eks. at alle mennesker på utsiktsbalkongen går over til samme side. Denne utsvingning eller skjevhet representerer omtrent 17 cm til hver side midt på tårnet, og opp- under 100 cm til hver side i øverste mastespiss, og er oppgitt og beregnet som opprinnelig programkrav av hensyn til den elektroniske utsendelse.
Den annen type svingninger ligner det som skjer når en åre trekkes med flatt blad gjennom vannet og det opp- står en ganske storbølget vibrasjon. Disse svingningene ble undersøkt gjennom en lang rekke kompliserte beregninger, som medførte at vi i siste øyeblikk måtte øke toppgittermasten nedover i den tette del og dessuten sette på en spiralformet vinge på den tette mastedel for å bryte hvirvler.
Samarbeidet mellom bygningstekniske konsulenter, andre konsulenter og arkitekt hadde hele tiden vært intimt. Men på dette tidspunkt ble det klart at vi skulle bygge et prosjekt som ikke tålte feil, idet feil (manglende utsparinger, feiltolkninger etc.) ikke ville være mulig å rette. Hårdeste type betong, proppfull av armeringsstål som skulle ha kontinuitet for å virke, måtte utføres riktig og endelig med en gang.
Vi innførte derfor en ny praksis, hvor all innledende koordinasjon fore- gikk på vanlig måte rundt arkitekts tegninger. Men istedenfor å sende arkitekttegningene ut, ble de holdt tilbake. Alle data ble overført på et sett tegninger som bygningsteknisk konsulent hadde jernhård kontroll over, og bare dette ene sett ble brukt til bygging av det kritiske råbygget.
Midt i 1959 kom en forespørsel fra Oslo kommune ved ordføreren – om muligheten var til stede for en restaurant, men da var det dessverre for sent. Sommeren 1959 begynte byggingen som har tatt tre år.
Denne uendelighet av planleggings- og byggetid kan virke trøstesløs, men har hatt den store fordel at visse tekniske problemer har kunnet avklares rolig og suksessivt, felles for alle de 14 prosjekter.
På grunn av det meget fornuftige påbud om ikke å ha bygninger over bakken, er senderrom etc. lagt ned og alle innganger samlet rundt en forsen- ket gård, hvor folk kan vente og sole seg i lé. Anleggene under jorden kan utvides 100% i fremtiden uten å sjenere mere enn i dag. Gården er lagt mot vest, mot utsikt og sol etter kl. 12. Mot vest ligger også en radiostasjon som måtte bygges et par år før resten av anlegget var planlagt. Gårdens forenkede del er foreløpig en ørken av singel, men skal sten- og gresslegges når det blir penger nok.
Fra denne gården kan man se tårnets stamme gå ned i bakken uforstyrret, i motsetning til i de mellomeuropeiske tårn som vanligvis ender på taket av et hus. All betong som er passiv og ligger på bakken uten noen spenninger, har avfasede kanter og naturstein i seg, mens all betong som har spenning, er skarpkantet og ren. Alle tak skal ha torv og gress fra neste år. Fra dette «fotanlegg» går betong- stammen sammenhengende ca. 60 meter opp, avsmalende med en tomme pr. meter og inneholdende heis med maksimalfart 3,5 m/sekund, nødtrapp av betongelementer og kabelstiger.
Snitt av tårnhuset. Etasjene B og C kan brukes og innredes om hverandre. Foreløpig er B: etasje utstyrt for elektronisk utstyr med indre glassvegg og ventilasjonsluker. C: etasje utstyrt for antenner, o.s.v. åpen mot plasthuden. D: Publikums helårsetasje, oppvarmet og ventilert. E: publikums gallerietasje, beregnet på de isfrie perioder av året. F: Galleri for tekniske formål: kran (som kan kjøres helt rundt), oppsetting av midlertidig antenne etc.
Illustrasjon: P. A. M. Mellbye
Snitt yttervegg publikumsetasje. 1: Teak håndløper på publikums gallerietasje, som holder publikum 100 cm inne fra kanten, slik at man ikke kan se rett ned. Tilsvarende i helårsetasjen, smalere. 2: Stål brystning mot trekk. 3: Vanntett belegg med fall ut. 4: Luftet, isolert himling. 5: Termoglass, 2 lag, tykke, sikker- hetsglass i 15 gr. vinkel utover av hensyn til reflekser, 6: Rektangulær stålsøyle som holder brystning på plass. 7: Ventilasjonsaggregat for publikums helårsetasje, plasert 4 steder i periferien, og fordeler luften gjennom brystningen sidelangs, slik at hele periferien virker som defrosteranlegg. 8: Friskluft utenfra. 10: Returluft. 11: Heisemaskin. 12: Heis, hastighet 3,5 m/sek. 13: Ventilasjonsaggregator i en krans rundt tårnet.
Illustrasjon: P. A. M. Mellbye
Plan av fotanlegget og snitt av samme, begge med samme nummer. 1: Trapp fra terreng ned til gården. Under trapp innsuging av friskluft til anlegget. 2: Forsenket del av gården, foreløpig gruslagt. 3: Publikums inngang med billettsalg/souvenirer. 4: Innvendig tårn med heisesjakt, reservetrapper, et venterom for publikum hvor man også kan se det tekniske utstyr i tårnet. 5: Senderanleggets hvilerom med stort vindu mot vest, tekjøkken og gode stoler. Fungerer også som resepsjon. 6: Sendersal med elektronisk utstyr, verkstedsbåser, nedforet tak og oppforet gulv av hensyn til den kompliserte kanalføring. Trapp ned til ventilasjonsetasje. Felles sjakt med rom 9 for nedheising av stort utstyr. 7: Sal for annet elektronisk utstyr. 8: Tavlerom/koblingsrom/sikringer. 9: Transformator. 10: Radiolinjestasjon, bygget et par år før resten av anlegget. 11: Ventilasjonsutstyr. 12: Brønn og pumper.
Illustrasjon: P. A. M. MellbyeFra ca. 30 meters høyde begynner «huset». Det har betongdekker, en brutto diameter på 1120 cm. og aksens diameter inni avsmaler fra 560 cm til ca. 450. Etasjehøyde i de fem tekniske etasjer er 420 cm. (Kan deles i to småetasjer eller få et galleri.) Hele dette «hus» er kledd med glassfiberarmerte polyesterplater i en egen tykkelse og E5 profil. Vi fant ganske tidlig ut at plast ikke vesentlig hindrer elektroniske bølger og har i årenes løp gjennomarbeidet: Sveisete akrylplater, delvis dobbeltkrumme. Plane akrylplater mellom stendere av plast. Plane akrylplater mellom laminerte trestendere. Støpte akrylplater med egne flenser. Horisontale polyesterplater. Honeycombtyper og til slutt vertikale polyesterplater. Sluttresultatene ble prøvet elektronisk hos Marconi i England.
Plasthudens konstruksjon fremgår av tegningene, og her er gjort en ny konstruksjon, idet løse enkle bølger er limt sveiset på innsiden, slik at det oppstår plast-«søyler» som støtter huden i full 420 cm's spenn uten annen hjelp.
Ved hjelp av denne løsning oppnår vi noe som ingen andre tårn hittil har hatt, nemlig at ominnredning inni kan skje presis som man ønsker, fordi an- tenner kan stråle ut overalt, i alle retninger, beskyttet mot vær og vind og uten å skjemme utseendet av tårnet. Ennvidere oppnår vi en annen helt ny metode: Elektronikken avgir store mengder varme som spesielt om sommeren utgjør et nesten uløselig problem. Hvis dette skulle vært løst ved vanlige kanaler, ville vi belemret plass og konstruksjon forferdelig.
I dette tilfelle trekker vi luft inn nedenfra i metallskålen under huset og blåser et «luftteppe» opp over hele overflaten, innenfor plasthuden, men utenfor dekkenes kanter, helt opp til publikums brystning, hvor det går ut igjen. I de elektroniske etasjer hvor man ønsker romtemperatur konstant, er bygget en glassvegg innenfor «luft- teppet» med luker som kan ta inn så meget kald luft og slippe ut så meget varm man ønsker. I de andre etasjer sirkulerer luften fritt. Av brannhensyn kan man dessverre ikke bruke denne varme tørre luften til å varme opp publikums etasjer, men må, på 4 punkter i samme brystning, ta inn ny luft for publikum, forvarme den og sirkulere den separat.
Publikum skal ha, når alle formaliteter er avklart, to fulle etasjer til dis- posisjon: En innelukket, oppvarmet helårsetasje og over den, forbundet med en svingtrapp, et utegalleri for sommerhalvåret. (Om vinteren vil faren for nedfallende is være for stor.) Den lukkete etasje har vinduer som heller utover av hensyn til refleksene, hvor varmluften blåses opp av spalter som defroster anlegget på en bil, og som kan rengjøres utvendig fra heisekran over. Det åpne galleri har en brystning med samme høyde som tilsvarende brystning i Rotterdam hvor intet uhell er skjedd siden 1950- men er trukket ytterligere inn, slik at man fra det åpne galleri ikke får noen sjanse til å se rett ned. Ennå er ikke det åpne galleri tilgjengelig for publikum, men vi håper å få åpne det våren 1963, slik at fotografering blant annet kan foregå bedre enn i dag.
Et knusende ansvar, men et spennende ansvar.
Over det åpne galleri er et mindre galleri for teknisk bruk, deretter en del betongakse for montasje av mindre antenner, og så går betong over til kon, hul stålmast med en godstykkelse fra 18 mm nederst fallende til 10 øverst. inneholdende en leider og antenneres sikringer.
På denne mastedelen sitter Oslo-områdets FM-sender (radio). Deretter går man ut en luke og kommer opp i gittermasten, som bærer Oslo områdets TV-sender, og endelig finnes en del reservemast for antennebehov vi ikke kjenner i dag opp til topps 120 meter over bakken.
Det 1550 tonn samlede tårn er delt opp i brannsikre skott, omtrent som en båt, idet alle dører inn til tårnaksen fra ale etasjer er brannsikre, samtidig som de forskjellige etasjer, unntatt publikums ute- og inne galleri, ikke er forbundet med hverandre. I toppen av betongaksen sitter fullt sett røkgassvifter for en eventuell indre røkutvikling.
Det vesentlige spørsmål om å avlede lyn er løst ved å forbinde stålmast via 4 kobberskinner og sveisede forbindelser med armeringsjernene i betongkonstruksjonen og videre ned i anlegget, slik at kapasiteten blir stor nok til å sluke lynet. Samtidig oppnås å spre lynet på en slik måte at virkningen overfor det elektroniske utstyr blir som et såkalt Faradays bur, dvs. elektrisk nøytralt.
Ved bruk av materialer og farver er det siktet på, for det første å holde en robust karakter, uten for fine detaljer, idet vi ønsker å gjøre anlegget mer som et skogsanlegg enn som et byanlegg. For det annet er alle farger siktet mot å ligne og reflektere himmelens og skyenes nyanser, slik at ikke en brutal kontrast skal oppstå: lys betong, hvitaktig plasthud, alt metall aluminiumsmalt, antenner hvitmalt. Belysning er gjort etter den idé å få hele det store «hus» til å sveve fritt i nattemørket og disen, supplert med blinkende, ikke faste flyfyr, som gir tåret et slags liv, en slags puls.
Øvre del av tårnet har vært forsøkt flombelyst, men det forvirrer inntrykket. Nedre del må under ingen omstendighet belyses, idet virkningen da ville bi en slags kjempeseptiktank som forsvinner blendende belyst opp i luften, mens resten, over, forsvinner i nattemørket. Dette kan man iaktta i Rotterdam. I tråd med en tankegang om en slik «flyvende» lykt oppe i mørket, er den fremtidige belysning på bakken tenkt lav og nedoverrettet.
Etter oppfordring fra Byplankontoret er det utarbeidet en plan for hele området rundt tårnet. Ifølge den skal det nå bygges en stor kiosk oppe på platået ved det gamle tårns fundament, slik at både tårnbesøkere og skiløpere til Nordmarka kan nyte godt av den. Ennvidere skal det samtidig bygges et tørrtoalett nede i skogen mot øst. Stadion skal brukes til parkering, muligens ytterligere utvidet mot syd. Det er lagt opp to nye gangstier, en fra Voksenkollen stasjon og en direkte fra Stadion. Den store åpne flate frem mot tårnet er tenkt innplantet delvis av bjerk og muligens beplantet med fjellblomster, som kan trives her oppe.
Det er spennende å bygge tårn. Og det er fantastisk spennende å bygge oppover fra en topp, fri for begrensende byggehøyder, bare innstillet på å komme så høyt som man skal, og bli der, med hvert ledd i konstruksjonen laget for å tøye tyngdekraften og motstå vind og storm.
Samtidig er det et knusende ansvar å skulle bygge slik på toppen av 500 000 mennesker. Det ligger ikke i vår natur, å kommentere, rose eller kritisere direkte, og derfor arbeider man under fullstendig taushet, bare avbrutt av en tilfeldig aviskommentar nå og da. Når man tar en av de viktigste avgjørelser, hovedformen f. eks., i håpet om at den skal bli så enkel at den bare utgjør en lykt tredd ned på en spiss stang, et slags merke, så bestemmer man seg for det i en uendelig ensomhet, uten noen sjanse for å konstatere om de 500 000 kan tenke seg å være enig i det, eller hvor stor rolle det spiller for dem. Et knusende ansvar, men et spennende ansvar.
Tårnet kalles i dag automatisk Tryvannstårnet uten at andre navn har vært vurdert. Assosiasjonene med de tidligere små treplattformer og -tårn har ikke vært helt morsom å slepe på. I Rotterdam og Stuttgart har de nye tårn fått egennavn, henholdsvis EUROMAST og FUNKTURM.
Burde ikke dette tårnet også få et eget navn?