Ane Hjort Guttu: Økern, august 2022

Hovinbyen skal utvikles, og området rundt Økernsenteret har i ulike planer utkrystallisert seg til å bli et kommende sentrum i den nye byplanen. I den forbindelse har Oslo kommune, med tilhørende etater og Kunst i offentlig rom (KORO) igangsatt prosjektet Kunst i offentlig rom og byutvikling i Hovinbyen. På et eller annet vis har kunstneren Ane Hjort Guttu forvillet seg inn her. Det lille essayet Guttu har skrevet, Økern, august 2022, og som er utgitt i en fin liten trykksak, er del av «Selvbyggeren», Kunstnerboligforeningens bidrag til det nevnte kommunale prosjektet.

«Grunnen til at jeg er her er at jeg er betalt for å bidra i en prosess rundt utviklingen av Økern», skriver Guttu (s. 16). «Jeg er kunstner, og jeg er med i et såkalt flerefaseprosjekt der kunstnere får komme inn tidlig og medvirke med sin kompetanse (i motsetning til den tradisjonelle utsmykningen der kunstnere ankommer på slutten av byggeprosessen).» Hun legger så til: «Jeg tviler på at min kritikalitet vil bidra i noen som helst retning, men her er den i hvert fall, vær så god.» (s. 16). For paradoksene står selvsagt i kø: Der målet til Kunstnerboligforeningens mål er rimelige ikke-kommersielle boliger til kunstnere som presses ut av en kommersiell by, er som regel virkningen av kunstneres medvirkning i byutvikling økte tomteverdier, noe som forverrer situasjonen for enhver som ønsker rimelige boliger. Guttu siterer derfor på treffende vis Oslos forhenværende byplansjef Ellen de Vibe: «Kunst er en god modningsfaktor for byutviklingen» (på s. 21).

Selv om Guttu befinner seg i en komplisert spagat, henfaller hun likevel ikke til hva kulturkritikeren Mark Fisher kalte «refleksiv impotens» i boken Den kapitalistiske realismen: Finnes det ingen alternativ? ([2009] norsk 2023). Med begrepet viste Fisher til en utbredt patologi blant kritiske personer, som når de reflekterer over tingenes tilstand konkluderer med at ingenting kan forandres. Hvis venstrevendte personer tidligere hadde mål om å skape noe nytt, er virkningen av denne patologien at alt forblir som det er. For denne form for refleksjon, mente Fisher, blir en selvoppfyllende profeti: ingenting forandres hvis vi ikke tror noe kan forandres.

For i teksten ser vi tydelig at Guttu ønsker en annen utvikling for byen vår. Selv om hun må hanskes med utfordringen det er å bli finansiert av en kommune som i samarbeid med utviklere bruker kunst for å gjøre byen til et eksklusivt sted kun de rike har råd til, lærer Guttu oss en måte å bebo byen på som får frem flere perspektiver enn det dominerende. Og nettopp der begynner reisen til en annen by.

Guttus fremgangsmåte er simpelthen å ta bena fatt en regnværsdag i august 2022 for å spasere rundt omkring på Økern. Etter hvert som hun beveger seg, reflekterer hun over både det gamle og nye, det planlagte og tilfeldige, naturen og kulturen. Alle nye bygg er signalbygg, kan vi lese, og der det ikke har vært aktivitet på en stund, har naturen tatt over, som hun illustrerer med sitt iphone-kamera. Overhengende er frykten for at Oslo nok en gang vil gå glipp av en mulighet til å bygge ut et sentrumsnært område på en både miljøvennlig og sosial måte.

Den svært korte, men også svært tilstedeværende spasertur på Økern representerer på sett og vis det diametralt motsatte av praksisen til en annen kunstner som også har inntatt Økern under paraplyen til Kunst i offentlig rom og byutvikling i Hovinbyen. Der Guttu selvkritisk vandrer rundt i en kommende Kong Midas-bydel, har Lars Ramberg tydelig uttrykt sitt perspektiv på tingens tilstand med sitt kunstverk TILLIT, en versalskunst som på anerkjennende vis dekorerer Økernsenteret ved at utvalgte vinduer lyser opp. I ulike intervju har Ramberg vist til metoden Guttu omtalte som et «flerefaseprosjekt der kunstnere får komme inn tidlig og medvirke med sin kompetanse», som så ble sammenlignet med tidligere dekorasjonskunst. Rambergs verk representerer imidlertid keiserens nye klær: selv om det kommer inn på begynnelsen av byutviklingsprosjektet, fungerer det akkurat som tidligere dekorasjonskunst i offentlig rom: en uforbeholden hyllest til det bestående.