Foruten å være mangeårig redaktør av Byggekunst, var Christian Norberg-Schulz viden kjent for sine fenomenologiske skriverier om arkitektur. I disse undersøkte han særegne steder såvel som hva som er særegent ved steder som sådan. Arkitekturhistoriker og kunstner Anna Ulrikke Andersens nye bok tilbyr en tolkning av Norberg-Schulz’ biografi og forfatterskap gjennom å følge i hans fotspor på en bevisst subjektiv måte. På den måten utforskes på spennende vis Norberg-Schulz’ teorier, som Andersen definerer på tredje side: «Vital to his thesis is the concept of dwelling: that certain architecture allows for meaningful dwelling and other buildings do not».
Boken springer ut av Andersens PHD-arbeid ved The Bartlett School of Architecture fra 2018, og bærer dermed naturligvis preg av å være en akademisk tekst. Utgivelsen er likevel eksperimentell i sin form idet kapitlene som følger en kildetung introduksjon tar form av essays som kombinerer personlige betraktninger med akademias formelle tendens – som metode og arkitekturhistorie er dette derfor nyskapende. Ikke nok med det, hvert kapittel viser eller linker til sine respektive essay-filmer, som Andersen kaller det, filmer tilgjengelige på internett som berører temaene boken tar opp. Et mål er å bruke filmmediet som et akademisk virkemiddel for å undersøke verden, og disse fremstår som langt mer eksperimentelle i form enn boken, som også forsøker å være kreativ med assosiative sprang, som i enkelte tilfeller virker for tilfeldige.
Å bryte opp, er imidlertid en essayistisk teknikk Andersen mener kan hjelpe oss å nettopp dekonstruere visse narrativ som fremstiller verden som helhetlig. Et konkret eksempel på hvordan Andersen gjør det, ser vi i hennes undersøkelse av en av Norberg-Schulz’ erfaringer med et vindu. Som 19-åring dro han til Sveits rett etter krigen, som del av et norsk program som skulle utdanne arkitekter. På strekningen mellom Hamburg og Sveits var togsporene ødelagt av krigen, og følget måtte gå ombord i et militært bilfartøy, hvorigjennom tre små ruter krigens ruiner kunne ses.
Andersen forteller at å gjøre den samme reisen i dag ikke skaper de samme følelsene som de må ha skapt i en arkitekt som søkte etter mening og helhet etter krigen. Etter etterkrigstidens gjenreisning er alt annerledes. I den medfølgende filmen, kalt Three Windows on Europe: September 1945 (2018), undersøker Andersen reisen til Norberg-Schulz gjennom arkivmateriale fra 1945. Disse sort-hvite filmsnuttene ble før henne brukt i en dokumentar om Norberg-Schulz fra 1992, Livet finner sted regissert av Sven-Erik Helgesen med Byggekunsts tidligere redaktør Ulf Grønvold som medforfatter.
I dokumentaren skulle arkivmateriale illustrere Norberg-Schulz’ reise sørover, arkivbilder som Andersen nå har klippet ut av dokumentaren og viser tre ganger i sin egen film. Andersen synes ikke at 1992-dokumentaren vektlegger hvor stor effekt reisen hadde på arkitekturteoretikerens liv og forfatterskap. «Jeg ser den igjen og igjen» kan vi lese, «[o]g jeg finner musikken forstyrrende lykkelig» og sammenlignet med musikken og voice-over-lystigheten i 1992, kan vi i Andersens film lese at hun sliter med å se for seg krigens grusomhet i dokumentaren.
Eksperimentet er lekent – og det er også morsomt å lese om en kvinne som følger etter en kjent mann – men Andersens kunstfilm har også en seriøs undertone. Det hun viser, er hvordan vitenskap og dokumentarer aldri kan være fullstendig autorative, det er alltid noe som prioriteres over noe annet. Og med det står hun i en kritisk dialog med Norberg-Schulz, som nettopp mente han kunne servere oss universelle beskrivelser av sted(er). Andersen utfordrer med andre ord de universelle ambisjonene til mannen Norberg-Schulz’ fenomenologiske stedsteori gjennom et postmoderne og feministisk blikk som motsatt vektlegger at alle perspektiver er situert i tid, rom og subjektivitet. Hvis Norberg-Schulz hadde en tendens til å beskrive steder på en essensiell måte, som om han snakket på alles vegne, vektlegger Andersen postmodernismens splintring av helheten.
Likefullt er et av målene til Andersen å redde Norberg-Schulz’ fenomenologi, inspirert som den er av filosofen Martin Heideggers reaksjonære-romantiske idéer om steder på bekostning av reising. Foruten Heidegger, var Norberg-Schulz svært inspirert av poeten Rainer Maria Rilke. Og en tese Andersen fremmer, er at et av poetens senere, franske – og derfor ikke like tilgjengelig for Norberg-Schulz som Rilkes tidligere tyske – dikt, aldri ble lest. Der Rilke hadde skrevet mange dikt om stedets ånd, var det nettopp i et fransk dikt om et vindu Andersen mener Rilke klarte å kombinere det stedbundne og det mobile.
For denne leseren gir ikke diktanalysen god nok grunn til hvorfor vi skal fortsette å lese Norberg-Schulz. Jovisst imøtegår Andersen kritikken av fenomenologiske beskrivelser av steder, eksempelvis viser hun til arkitekturteoretiker Hilde Heynens slakt av Norberg-Schulz’ stedsforståelse og dennes likhet med nazistiske beskrivelser av særegne steder og deres koblinger til særskilte mennesker. Likevel savner jeg at boken brukte mer tid på å vise hvordan det fenomenologiske språkapparatet til Norberg-Schulz brukes i beskrivelser av steder i dag.
Hvis vi skal redde Norberg-Schulz’ fenomenologi ved å bringe inn flere elementer, så som det taktile og bevegelse, hva da med arkitekturkritikk av den typen Ulf Grønvold utøver i en artikkel i På topp i Oslo (2014), der han beskriver Enerhaugblokkene ved siden av det dynamiske Grønland i hovedstaden som noe som «snylter på naboskapets urbane liv». Les: Grønland, «meaningful dwelling»; Enerhaugblokkene, «not». Er ikke dette typiske enkle dommer som springer ut av Norberg-Schulz’ enkle stedsteori, og som derfor ikke åpner for at ulike steder kan stå i relasjon til hverandre, og bidra med hvert sitt?
Andersen gjør det enkelt for seg ved å påpeke at Norberg-Schulz ikke hadde noen bindinger til nazistiske partier. Denne leseren savner en undersøkelse av hvordan teoretikerens tankesett har bidratt til å skape en utbredt og kjedelige arkitekturkritikk som forakter og stigmatiserer modernisme som Enerhaugblokkene eller Y-blokka for den saks skyld, på grunnlag av subjektive ideer om sted og «urbanitet». Norberg-Schulz’ fortreffelighet tas for gitt, og blir forsøkt nyansert med krumspring: Istedenfor å gå inn i konkrete debatter, snubler boken på kunstnerisk vis over dem.