Bjarte Breiteig: Tøyeneffekten

Fag / Bok

Av Alf Jørgen Schnell

Publisert 01. juni 2022

Tøyenløftet har fått sin roman, skriver Alf Jørgen Schnell.

Av Alf Jørgen Schnell

Bjarte Breiteigs nye roman Tøyeneffekten ligger svært tett opp til virkeligheten slik den har utspilt seg det siste tiåret i hovedstadens bydel Tøyen, på godt og ondt.

Breiteig har vært aktiv i et miljø som i den samme perioden har forsøkt å snu det dårlige ryktet bydelen har vært belastet med, blant annet ved å inspirere beboerne til en felles stolthet, så vel som til handlekraft for sosiale initiativ. Da kommunen på sitt sedvanlige usosiale vis kastet en familie ut av kommunalboligen de bodde i på Tøyen, var det eksempelvis Breiteig som opptrådde som talsperson for familien i avisen, og skrev et svært godt og mye delt Facebook-innlegg om den horrible situasjonen til kommunale leietagere.

Boken følger en lignende skikkelse, Jostein Moi, sett gjennom blikket til hans samboer, Mona Kvarstein. Det litterære fortellergrepet åpner opp for å få frem to blikk på Tøyen, Josteins engasjement og Monas skepsis (som i enkelte passasjer kommer til uttrykk i lite flatterende beskrivelser av sønnens kamerater). I tillegg problematiserer det at én person bidrar til forandring; ikke bare Jostein bidrar, men også Mona lar seg overtale og blir med, og mange andre også.

Boken handler om at Jostein har blitt utbrent av sin aktivisme, og derfor rømmer fra nabolaget, Mona og deres sønn Kalle. I Josteins fravær, reflekterer Mona over deres erfaring på Tøyen; hvordan det var å være «hvit» i et område med mange minoriteter; familiens positive erfaring av mangfoldet; og hvordan de begynte å organisere en nabolagsgruppe hvor beboerne samlet seg i Jostein og Monas leilighet for å drøfte utfordringer de hadde i sitt liv.

Etter hvert starter Jostein, sammen med sin venn Abid Farah Guleed og andre, en mangfoldig nabolagskafé. Han beskrives som full av energi og naivitet. Depresjonen inntar ham imidlertid brått i møte med at beboerinitiativene får en parallell utvikling i form av et kommunalt initiert områdeløft og medfølgende gentrifisering.

Til å begynne med møtes områdeløftet – som vi også vet skjedde i virkeligheten – med optimisme. For representerer ikke «løftet» at beboerne endelig blir hørt av politikerne som i så lang tid har oversett området? Jo, det gjør det, men med de økte bevilgningene kommer også et nytt segment av byens befolkning til bydelen. Mange kommer for å gå på de nyåpnede hippe barene – som begynner å utkonkurrere nabolagskaféen – og mange kommer som innflyttere – og på den måten presser ut dem som ikke har råd til å konkurrere med disse i boligmarkedet.

På tross av den usosiale utviklingen, ender boken med en relativ optimistisk tone. For å komme dit, må du imidlertid lese deg gjennom en svært lang utgreiing om Josteins utmattelse, som i seg selv kan være utmattende.

Selv om boken flere ganger er inne på tanken, klarer den ikke helt å tydeliggjøre at vi ikke bare må konsentrere oss om vårt nabolag, men også samtidig tenke på overordnede strukturer for å få til reell endring. Det er bra at folk tar saken i egne hender i sitt nabolag, men det må også innebære en realitetsorientering om hva vi har å gjøre med.

Det er ikke så uvanlig at aktivister blir utmattet, og å beskrive det er i seg selv viktig for å lære av våre feil. Det behefter likevel noe for naivt over hvordan Jostein ikke forutså hva som skulle skje, at alle de sosiale initiativene skulle få sin motsats i en usosial gentrifisering. Det betyr imidlertid ikke at en skal drømme seg bort til andre nabolag, som Mona er privilegert nok til å gjøre i store deler av boken, men heller at vi ikke må glemme hva slags by vi bor i, en by styrt av kapitalistiske prinsipper, som ikke bare styrer boligmarkedet, men også har infiltrert selv kommunens leiegårder med sine dyre «gjengse» leiepriser.