Christian Pagh og Thomas Cook (red.): Mission Neighbourhood

«Mission Neighbourhood – (Re)forming Communities» brakte i 2022 triennalens tema tilbake til det nære og lettforståelige, og til det som urbanister og arkitekter evner å gripe inn i og gjøre noe med. OAT returnerte – med en formulering hentet fra Weekendavisen 1.3 – til civilsamfunnet, «den lune halvvej mellom ensomme individer og bureaukratisk systemstat» – og til de mulighetene for å binde hjem og arbeid tettere sammen som er åpnet i det digitale samfunnet.

Begrepet «nabolag» er likevel ikke uproblematisk og entydig, spesielt når det kobles til «community» – på norsk «lokalsamfunn». Et lokalsamfunn bygger på sterke sosio-kulturelle og økonomiske interne bindinger. Jeg husker Reidar Almås definerte at et lokalsamfunn «utfolder seg innenfor et avgrenset territorium og viser seg i et sosialt system med sterk følelse av identitet eller tilhørighet, der den interne samhandlinga er større enn grensetrafikken.»

Et nabolag gir på sin side rom for et langt mer begrenset og pragmatisk fellesskap slik Andreas Hompland så de nye boligområdene på 1970-tallet som «en collage av familieliv der livet finner sted i boliger i hus som er like gamle, hager som ser like ut, barn som går i samme klasse. Men bortsett fra at livene løper parallelt har folk egentlig lite med hverandre å gjøre.»

Distinksjonen er vesentlig, både for hvordan man forstår og hva som bør gjøres med og i nabolag, sjøl om OATs anliggende først og fremst er nabolag i by, og betraktningsmåten mer hører hjemme i Jane Jacobs forestillingsverden enn i norsk bydelsosiologi. I OAT dreide det seg tilsynelatende mest om nabolag der den gentrifiserende middelklasse har gjort inntog og strever med livets praktikaliteter i bydeler som ikke er lagt til rette for et dagligliv. Som fanger av boligmarkedet og boligsparing skifter de bolig etter det som på svensk het «lønegradsarkitekturens» logikk. Sosiale media formidler sosiale og kulturelle relasjoner, de kan fasilitere, men ikke tilfredsstille behov for praktisk tjenestebytte og erstatter – som vi nå definitivt vet – ikke reelt fellesskap.

Egentlig er denne utfordringen tilstrekkelig for å belegge både nabolagenes verdi og potensial uten å vende tilbake til den sosiale ingeniørkunsten, men nabolag kan – slik enkelte forfattere i katalogen gjør – også opphøyes til å bli en del av urbanistisk kompaktby-ideologi, der byen ses som et system av «15 minutters»-enheter. Trolig er ideen naiv og dødfødt i den sterkt sammenvevde og godt kollektivtrafikkerte collagen Oslo. Dan Hill, tidligere ved AHO og nå ved universitetet i Melbourne, skriver fornuftig som introduksjon til artikkelen «Mission Neighbourhoods»: «The neighbourhood scale is complex enough to handle larger societal questions, at the same time as it enables us to meaningfully wrestle with the tangible, convivial and qualitative, by reimagining the everyday». Den territorielle innfallsvinkelen er en styrke ved syntetiserende fag som arkitektur og urbanisme, og byens nabolag er en håndterbar geografisk størrelse.

465 sider og et voldsomt arbeid

Rapporten er bygd opp av fem deler og inneholder, introduksjoner inkludert, hele 49 artikler og intervjuer. Etter en innledende del der Pagh og medredaktør Thomas Cook beskriver tenkemåte, ambisjon og begreper, diskuteres «Neighbourhood fundamentals». Andre del ser nabolag som sosial infrastruktur og tredje del, «reclaim the streets», diskuterer hva som kan gjøres med gatene etter at privatbilen er borte fra byen. «Naturhood» er en overskrift for å diskutere byens nabolag som økosystemer, mens siste kapittel «Thinking systems – reimagining urban governance» tar for seg alternative forståelsesformer og plan/produksjonsmodeller bak inngrep i nabolag.

Hvert kapittel innledes med problemformuleringer («urgent questions») og ender med en serie anbefalinger og anbefalt litteratur for videre skolering. Solide introduksjoner til hvert kapittel er skrevet av redaktørene, og svært mange av artiklene redegjør for det som med en fellesnevner kan kalles ulike nabolagsforsøk. Ett radikalt eksempel er artikkelen av Dark Matter Labs, som poengterer at omdanning av byens nabolag dreier seg om «asystemic transition …. and a recoding of how we live».

Noen forelesninger er tatt med. uhani Pallasmaa understreker at arkitekturens mening er å skape steder i en ellers meningsløs verden. Jan Gehl beskriver i et intervju hvordan endret demografi og livsform påvirker program og etterspørsel i byenes nabolag. De norske forfatterne er få og må nøye seg med å høre til «many more» på forsidas liste av bidragsytere.

Sponsorene får plass: Sweco og Aspelin Ramm argumenterer for «the neighbourhood office» og hevder at tida for rene, store kontorbygninger i by er forbi. Stor Oslo Eiendom og bydel Bjerke forteller at arbeidet med et nytt nabolag på Linderud startet med å etablere et midlertidig felleshus, og at dette viser et potensial i offentlig/privat samarbeid som vil ha postive konsekvenser for det nye nabolagets program og arkitektur.

465 paginerte sider og et voldsomt arbeid – all ære til redaktørene – som vel ble gjort mulig ved at OATs sekretariat har vært lønnet mellom de store slagene. De har valgt kvantitet og full-dokumentasjon framfor seleksjon og utsøkt kvalitet. Men dette er ei bok som vel bare redaktørene og anmeldere forutsettes å lese fra perm til perm. Den gjør sin nytte som dokumentasjon av hva OAT faktisk har gjort, men kan også fungere som inspirasjon for å ta fatt, og som håndbok i tradisjonen etter 1970-åras pre-internett manualer.

Snøhettas bokdesign ved Linn Wie ble i vinter valgt som en av årets vakreste bøker, og juryen framholdt hvordan bokdesignet gjorde «den omfangsrike og rikt illustrerte boken forbausende navigerbar og leselig – til tross for dens innholdsmessige og redaksjonelle kompleksitet.» Etter å ha gått forbi boka og bladd i den der den har ligget på stuebordet som en «coffee-table» et par månders tid, forsvinner imidlertid ikke følelsen av at designet har et nå noe forlorent, nederlandsk arkitekturbokpreg. Designet gjør det unektlig lett å bla og finne fram, la en illustrasjon ta oppmerksomheten, eller lese en framhevet tekst, slik folk leser på digitale medier. I dette lett encyclopediske verket vil folk kunne velge sitt. En erfaren og relativt belest urbanist, fant mest av interesse i de utprøvende pilotprosjektene.

Alt blir bra?

At OAT skal overleve til sin niende og tiende utgave er ikke gitt, og man er avhengig av at begivenheten oppfattes som faglig interessant og av at triennalen lar seg finansiere. Offentlige finansieringskilder, departementer og kommune, stiller i mindre grad enn tidligere opp, mens Christian Pagh har vært usedvanlig dyktig til å skaffe privat finansiering fra aktører innenfor byutviklings-segmentet. Noen av dilemmaene som har fulgt OAT siden starten ved milleniumskiftet i 2000 er bredt folkelig eller smalt arkitekturfaglig, urbanisme eller arkitektur, norsk eller internasjonalt, Oslo eller Norge, politisk korrekt eller samfunnskritisk.

Anmelderen tar på seg delansvar for at urbanisme har vært den sammenbindende faglige tråden. I 2022 synes valgene i tillegg å ha vært bredt folkelig, internasjonalt og Oslo. Triennalen var i liten grad eksplisitt kritisk til byutviklingens premisser og resultater og la vekten på positive muligheter. «Alt blir bra», som barna skrev under pandemien.

Mens Pagh etter tiltredelsen var høylytt kritisk til norsk boligpolitikk og boligprosjekter i Oslo, får politisk kritikk og arkitekturkritikk liten plass i «Mission Neighbourhood». Kanskje dette er prisen som må betales for å kunne finansisere et stort arrangement som OAT i et land uten de danske fondsmidler, og der de fleste mulige finansieringskilder utover Fritt Ord og Sparebankstiftelsen forvalter sterke interesser i byutvikling.

Pagh har gjort et formidabelt arbeid og går nå av. OAT kan med ny leder og nye kuratorteam fortsatt følge det som på norsk kan kalles bymiljøsporet, men også bryte opp og gå inn i arkitekturen eller ut av byen.

I de kommende ukene vil OAT og Arkitektur i samarbeid presenterer et utvalg tekster fra boken på nett.