Eirik Høyer Leivestad: Krystallpalasset – historien om en beboelig metafor

Tusen bøker i en bok.

Byggverket var like fortryllende vakkert som det var fryktinngytende i sin samtid, kan man lese i Leivestads bok. Han har saumfart kilder fra Dostojevskij til Brönte, eller Marx frem til nyere tenkere, for å gå i sømmene på Krystallpalasset idéhistorisk. Det er en lang tur via Walter Benjamin og Roland Barthes til Edward Said eller vår egen Mari Hvattum. 

For kunne man noensinne se tvers igjennom dette glasshuset?

Hvor transparent bygningsmaterialet enn var, tar det tid å få øye på alt huset skulle innebære. Dermed er også Leivestads prosjekt å lage én bok av tusen bøker, ikke bare fordi kildematerialet er stort, men fordi han tilskriver bygget hele historien om moderniteten i all sin kompleksitet.

Silhuetten av byggverket tegnes derfor opp på ny gjennom fem deler: «Inn i glasshuset», «utstillingsverdi», «utenfor palasset», «sivilisasjon og barbari» og «drivhuseffekter».

De fem delene blir en måte for forfatteren å holde orden på alt innholdet han påstår kan speile seg i glassoverflaten, og intensjonen er like skjør og knusbar – det er bare nesten så han klarer det!

Kulturens modell av seg selv.

Eirik Høyer Leivestad har filosofi-bakgrunn, og forsker og underviser til vanlig ved Kulturakademiet i Berlin. Tidligere har han gitt ut boka Frykt og avsky i demokratiet. Den tok for seg påstanden om samfunnet som krise-konstellasjon – hvordan krisene vi til stadighet står ovenfor egentlig stammer fra samme kjerne av indre spenninger, som bare tilkjennegir seg på litt nye måter.

Selv om den aktuelle boka kan se ut til å handle om et spesifikt byggverk, blir ikke diskusjonen om materialet noe mindre teoretisk abstrakt av den grunn.

Boka viser frem den kronglete, men gjensidig avhengige utvekslingen mellom en fysisk verden og en forestillingsverden – dialogen mellom bygning og fortelling.

«Vel, kanskje jeg er så redd for denne bygningen nettopp fordi den er laget av krystall og den er så evig uforgjengelig, og fordi det ikke vil være mulig å geipe om det så var i skjul», er for eksempel omtrent hvordan Fjodor Dostojevskijs smått misantropiske romankarakter i Opptegnelser fra et kjellerdyp grubler over et krystallpalass.

Tretten år før kortromanen utkom hadde glass- og jernmastodonten stått ferdig i Hyde Park i London for å huse Verdensutstillingen av 1851.

Den skumle, forføreriske kapasiteten til Krystallpalasset knytter Leivestad først og fremst til hvordan glass har en tendens til å tilsløre – et ironisk poeng. Analysen hans blir på det aller skarpeste i måten han mediterer over byggverkets rolle i fremveksten av en varekultur: «Slik kan Krystallpalasset betraktes som den kapitalistiske kulturens første store modell av seg selv,» skriver han.

Det handler om utstillingsverdien i å ha objekter på vift for massene, som tidligere var forbeholdt de få. Forseglingen av glasshuset rundt verdensutstillingen leses også som nikk, av Leivestad, til hvordan iscenesettelsen av varer skulle komme til å foregå gjennom varens emballasje, ofte med et like tilsynelatende gjennomsiktig, men tilslørende materiale.

Burde grepet hekkesaksen?

Derfra kan leseren traske gjennom passasjearkitekturen i Paris med Charles Baudelaire og Walter Benjamin med «begjæret som aldri kan tilfredsstilles» og frem nåtidens kjøpesentre, eller til den geodetiske kuppelen og trusselen om global oppvarming. Det er nettopp her metaforen blir så beboelig som forfatteren lover på forsiden av omslaget i gråpapp (en påfallende rak motsetning til krystall).

I hangen etter å kontrollere et miljø for vekst – i ordets mange betydninger – innenfor glasshusets beskyttede atmosfære, styrer menneskeheten mot sitt eget endelikt, søvngjengersk av eget begjær. Innom analysen er også imperialismen og påfølgende seige, globale klasseskiller og destruktive forestillinger om rasemessige forskjeller.

Det blir med andre ord ganske hett inne i glasshuset, og problemet boka baler med, er seg selv. Burde det vært en bok av tusen bøker, eller hadde påstanden om hvordan bygg og fortelling lager hverandre kledd å trimmes, i alle fall språklig sett?

Hver delpåstand i boka er påsmurt tjukt belegg, og når poengene blir såpass ofte gjentatt, forvandler informasjonsmengden og det litt vel høvelige toneleiet til forfatteren, de tidvis tørrvittige setningene, til å bli mest tørre. Kanskje kunne Krystallpalasset –historien om en beboelig metafor gjort seg aller best som et skikkelig snertent essay, slik prosjektet egentlig var tiltenkt da det ble påbegynt i 2014.

Faren med glasshuset er at alle gjenstander som plasseres i dets umiddelbare nærhet vil speile seg i det – og se ut som de er en del av det. Derfor er det til syvende og sist vesentlig for gangbarheten at Leivestad argumenterer så grundig og skarpt som han gjør – så ikke den oversanselige grublingen blir for søkt. Det er synd når det går på bekostning av schwungen.