Espen Johnsen: PAGON. Scandinavian Avant Garde-Architecture 1945–1956

Struktur og fortelling

Organiseringen av de første fem og det siste av 13 kapitler er enkel å følge. Kapittel 1 tar oss rett inn i PAGONs tankeverden, med manifestet gruppa lanserte i Byggekunst i 1952, og vi får bakgrunn for frontfiguren Arne Korsmo. Deretter følger fire fine kapitler om enkeltpersoners betydning for PAGON: Foruten Korsmo og Utzon, Siegfried Giedion og Christian Norberg-Schulz.

Særlig kapittel 4, om Giedions nordiske agenda og etableringen av PAGON, er interessant lesning. Her knuses myten Norberg-Schulz senere skapte, om at det var Giedions besøk hos tidligere CIAM-delegat Herman Munthe-Kaas, og sjokket over å se de tilbakeskuende tegningene av Bodø domkirke på Munthe-Kaas` tegnebord, som førte til at Arne Korsmo ble valgt som leder av PAGON, ikke Munthe-Kaas. Detaljen flettes forbilledlig inn i en større fortelling om internasjonal og nordisk arkitektur og politikk.

Også sluttkapitlet, som handler om nettverkets oppløsning, da moderorganisasjonen CIAM endret seg til Team X, da PAGON-medlemmene Sverre Fehn og Geir Grung brøt partnerskapet og da Korsmo søkte professorat ved NTH, er fint løst.

En fellesnevner for de øvrige kapitlene i boka, seks til 12, er at de på bakgrunn av PAGON-medlemmenes bygninger og urealiserte prosjekter tar for seg ulike temaer, som for eksempel bymessig biologi og rom for fotgjengere, naturrom, interiør og innflytelsen fra USA, eller arkitektur og kunst. Det er umulig å unngå gjentakelser i et bokverk av denne typen, men her synes prosjekter og temaer som er behandlet tidligere, å komme i retur både én og to ganger.

Dels har det å gjøre med den tematiske strukturen, dels at prosjektene til tider forsvinner i en ordrik tekst, men også at flere av kapitlene i boka er revisjoner av tidligere publikasjoner, det siste redelig nok omtalt under «Credits». Leseopplevelsen svekkes dersom man vil lese PAGON-historien i ett sveip. Motsatt kan det bli kronglete å lete mange steder dersom man ønsker å finne informasjon om ett enkelt prosjekt.

Avantgarden og eksempelet "Borgen det er din by"

Flere av PAGON-medlemmenes bygninger er av de beste og mest nyskapende i norsk arkitektur fra perioden, som Norberg-Schulz og Korsmos Planetveien, Robert Esdailes Bjørnekollen, Sverre Fehns paviljong i Brussel og Grung og Fehns Økern aldershjem. Mange av de urealiserte prosjektene, flere av dem ikke tidligere omtalt i litteraturen, støtter opp under Johnsens tematiske diskusjoner, som understrekingen av en biologisk og stedlig interesse.

Et hovedspørsmål er hvorvidt PAGON bør forstås som en utvidelse av den historiske avantgarden, i boka definert som de modernistiske pionerene fra tidlig i århundret, eller om gruppa tilhørte «den andre avantgarden» i etterkrigstida, slik britene Alison og Peter Smithson er definert som del av. Johnsens konklusjon er at PAGON-arkitektene var på høyden med samtidige internasjonale og særlig de unge britiske og urbane arkitektene, men at de var mer framsynte enn dem fordi PAGON-medlemmene viste større interesse for det unike stedet, historien, terrengtilpasning og landskapsformer.

Det virker riktig å løfte PAGON til samme nivå som det som foregikk internasjonalt. PAGONs tekster og flere av prosjektene uttrykker et syn på arkitekturen i etterkrigstida som relaterer direkte til de debattene som samtidig foregikk i CIAM. At flere av mottoene for PAGONs konkurranseprosjekter med ungdommelig entusiasme så å si direkte oversetter titler og temaer fra internasjonale konferanser, er på grensen til det komiske og kunne vært behandlet med litt en større kritisk distanse, for ikke sjelden overdriver retorikk i tekst og tegninger hva prosjektene faktisk kan bidra med.

Et tilbakevendende spørsmål i etterkrigstidas arkitekturhistorie dreier seg om hvor betydningsfulle PAGON-prosjektene var eller kunne ha vært, og hvor nære eller langt arkitekturen sto fra annen norsk arkitekturpraksis. I Johnsens diskusjoner, for eksempel om noen av PAGONs urealiserte byplanvisjoner, savner jeg større stedlig forankring og sammenlikning med andre konkurransedeltakere. Det er liten tvil om at Utzon og Korsmos utkast i boligkonkurransen om Skøyen-Oppsal, en enorm buktende boligblokk på toppen av åsen med innbakte fellesfunksjoner, var langt mer utopisk enn blokkene med saltak som faktisk ble resultatet.

Men når det gjelder konkurransen om Vestre Vika, der Korsmo og Utzon leverte for sent det utkastet som likevel er mest kjent - «Borger det er din by» - ville en nærmere diskusjon om de øvrige konkurransebidragene, særlig med karrévarianten til vinneren Sven Nicolaysen (som nevnes i en note), vært interessant. Spørsmålet er for eksempel om Korsmo og Utzons framsynte idé om et grønt buktende areal gjennom et halvåpent kvartal i stigende terreng, i teorien også kunne ha fungert i vinnerutkastet? Byområdet endte som kjent 25 år etter med et nytt konserthus på ett nivå og en svær parkeringsetasje under.

Mange interessante diskusjoner kan springe ut av denne boka, også hvor grønt og progressivt PAGON faktisk var. Er dette en valid historisk tolking, eller slik vi med dagens problemoppfatninger ser at det gjerne var? Boka bidrar med gull til lista over litteratur om norsk arkitektur på engelsk og er en svært viktig publisering for det norske arkitekturhistoriske forskningsmiljøet. Med bakgrunn i den auraen PAGON og PAGON-medlemmene fortsatt skinner med i norsk arkitektur, fortjener boka en vid lesekrets.

PS: For ordens skyld en liten sluttnotis: I det lille arkitekturhistoriemiljøet i Norge hender det at jeg inngår i samme prosjekter som Espen. Vi er begge forfattere av hvert vårt bind i den kommende serien om norsk arkitektur fra 1750 til i dag (Pax), jeg har deltatt i forskningsinitiativer han og andre har tatt, jeg har vært sensor for masterstudentene hans, og vi har sittet i samme bedømmelseskomiteer.