Espen Vatn: First of all, you didn’t hear this from me
Har dagens arkitekturpolitikk blitt tilskrevet en ny og tydeligere avsender i det mystiske Central Building Agency? Kan det grå kvadratet egentlig fungere som speil?
Foto: Arkitektfaglig PresseEspen Vatns tegneseriebok er modig på sin måte fordi den går så langt i å forespeile oss en jord der arkitektene fullt ut fungerer som marionetter for ideen om den optimale rasjonalitet.
Av Ida Messel
Det er pussig at ikke flere arkitekter, når de brenner inne med noe, leker seg med tegneserieformatet. Tegneserien er tross alt som hånd i hanske for emner der man ikke vet om det er teksten som forklarer det visuelle eller omvendt.
Espen Vatn har sett mulighetene. Det lysegrå kvadratet kan se ut som et vinylplate-hylster, men er egentlig hans nye bok First of all, you didn’t hear this from me, utgitt av Arkitektfaglig Presse og Nasjonalmuseet i slutten av 2023. Den er knapt 30 sider lang, og til gjengjeld voluminøs mellom linjene.
Som retorikere har gjort før ham, starter Vatn boka med en person som har en drøm. Han reiser seg fra sengen, omtåket og usikker på om han er våken eller fortsatt sover. Verden er stille og tom, gjennomplanlagt, men ikke med flid eller omtanke. I stedet er en sentral bygningsmyndighet på plass, som pumper ut regelbaserte strukturer, lik en dronningmaur i midten av en tue.
Nye bokser ramses opp og introduseres, mens Vatn systematisk forklarer hvilken brikke bygget spiller i puslespillet. Så generiske er de, at det er heldig at det følger med merkelapper: «Central Building Agency», «Offices», «Hospital», «Prison» også videre… De kunne helt sikkert ha byttet program seg imellom på et blunk, dersom det tjente formålet bedre.
Denne fleksibiliteten kan jo lyde jo som musikk i mange arkitektører, noe som tvinger frem det viktigste spørsmålet boka selv så beskjedent ymter frempå. Er det egentlig en drøm, eller eventuelt en fjern, sci-fi-fremtids-dystopi Espen Vatn demonstrerer – eller dreier fortellingen seg om nåtiden, om så bare litt akselerert?
Har dagens arkitekturpolitikk blitt tilskrevet en ny og tydeligere avsender i det mystiske Central Building Agency? Kan det grå kvadratet egentlig fungere som speil?
First of all, you didn’t hear this from me, Espen Vatn
Foto: Arkitektfaglig Presse / Nasjonalmuseet, 2023En skrue er løs
For eksempel lager de «Worker’s housing», der et par lameller er oppført på hver side av en stripe med gress. Ved siden av ligger et mye større bygningskompleks og kveiler seg rundt et gult atrium. Det er ikke noen åpenbar grunn til at de skiller seg fra hverandre, skriver Vatn, men styresmaktene hevder formen er basert på måneder med undersøkelser av proporsjoner og avstander.
Det er leserens første møte med forfatterens spissfindige dobbeltkommunikasjon, for boksene har mye til felles – er like flate, livløse, smått varierende anlegg av samme modul.
At inngangsdørene i de ulike husene har fått signalfarger, oransje, røde, grønne og blå, har nok helt praktiske årsaker. Hvordan ellers skulle man navigert seg langs de endeløse, monotone vindusradene? Når monotonien først brytes, som mest uttalt i «TEMPORARY AUTONOUMOUS ARCHITECTURE DIVISION», går formene helt over styr. Det er ikke lett å vite hva man kikker ned på.
Kanskje er det dette forfatteren mener med at den ikoniske arkitekturen aldri spilte noen rolle fra eller til. «It had already disappeared from the panorama of their considerations», skriver han i begynnelsen av boka.
Tegningene presenterer ikke en verden man beveger seg gjennom fra bakkeplan, men som man kanskje flyr over i drone eller varmluftballong for den saks skyld. Denne oversikten gjør det enklere å skjelne det bakenforliggende rutenettet, at hvert punkt og hver linje er brysomt nøyaktig plassert på det hvite arket.
Eller – fullt så brysomt var det nok ikke å plassere dem. Streken er alltid jevn og ubrutt, umiskjennelig forårsaket av tegneprogram på datamaskin. Idet pertentligheten begynner å gnage kommer likevel en finger og pirker borti ordenen.
Et ensomt tre har vokst ut på helt feil sted i skogen rundt «PUBLIC BATH», eller har det kanskje blitt plantet der? Det er noe som skurrer med forholdet mellom de nevnte lamellene i «WORKER’S HOUSING». Endeveggene går ikke i flukt med hverandre, og det ene volumet er verken midtstilt eller sidestilt mot det andre – havner i et estetisk ingenmannsland.
I «ARCHITECTURE SCHOOL» korresponderer heller ikke luftegården helt til høyre med linjene i de motstående blokkene. Det er egentlig ikke synlig for det blotte øyet, men kan avsløres med linjal i hånd.
Gridet: Sannhetens bakteppe
Kritikken fra Vatn kommer ikke i klartekst, noe som også kan tolkes ut av hvordan bokas tittel liksom trekker seg fra å si det den vil si midt i setningen, «forresten så hørte du ikke dette fra meg … hvis noen spør, ikke sant?». Skal man finne hva som er mellom linjene i boken, må man lete mellom linjene i rutenettet, eller gridet som det heter i gjengs fagsjargong: «Even though it was organized in a grid, I could not find my way out, there were no reference points».
Det er ikke noe nytt at det man trodde var blanke felter i et grid, egentlig er fylt til randen av mening – at man beskylder ideologi for å ha klemt seg inn mellom strekene. I tidebøker fra 1500-tallet fungerte koordinatene i rutenettet som terskler inn til helligdommen – en erklæring av en ovenfra-ned-relasjon mellom gud og den underliggende materialiteten.
Senere, i renessanse- og opplysningstiden, ble geometrisk presisjon et uttrykk for vitenskap, en slags nøytral, målbar, sann og pålitelig tredjepart. Er en meter på mitt målebånd det samme som på ditt, kan vi bygge i overensstemmelse.
Resten, kan man vel si, er historie. For matematisk målbare felt er uløselig knyttet til utviklingen av instrumenter for å bygge tingenes tilstand, kanskje i så stor grad at rutenettet fremstår som et slags sannhetens bakteppe for all anskuelig formgivning. Først når rundingen måles mot rutenettet blir det klart hvor rund og organisk – og vill – den egentlig er. Sannheten ligger i de blanke feltene.
Svaret på spørsmålet om hvorvidt Vatns grå kvadrat kan fungere som speil er derfor: et helt nytt spørsmål. Det angår hvem som egentlig har forfatterskap til disse tegningene, om det er eieren av hånden som, via datamusen, bruker rutenettet som hjelpestreker, eller er om det er rutenettet selv. I denne virkeligheten har arkitektene skapt et monster, vært designere som har designet vekk seg selv. Det har de gjort ved å tilskrive ansvaret for bygningene til helt andre parametere enn sine egne kreative løsningsforslag.
Boka er modig på sin måte fordi den går så langt i å forespeile oss en jord der arkitektene fullt ut fungerer som marionetter for ideen om den optimale rasjonalitet. Aller best fungerer det fordi den faktisk tør å tegne seg frem til det, mer enn å gruble med ord. Tegningene er helt vesentlige for å vise hvor lite rasjonelt en fullstendig rasjonalitet er, hvor lite en masseproduksjon egentlig produserer.
Det går likevel an å lure på om budskapet burde vært skreket høyere, når boka tross alt har kapasitet til å dundre sine egne permer ned i bordflata for å fortelle om dette. Det er behagelig med en bok som ikke roper og skriker, men den beskjedne «forresten, så hørte du ikke dette fra meg, altså, hvis noen spør»-fortellerstemmen gjør også tolkningsrommet stort.
Problemet som boka tar opp vedvarer nok også, ironisk nok, hvis stemmene som er villige til å snakke om det står mest og hvisker i et hjørne.