Arkitekt Peter Helland-Hansen tilhørte den såkalte Bergensskolen, der en av de mest profilerte arkitektene var Frederik Konow-Lund (1889-1970). Arkitektene i dette miljøet var påvirket av både ideologien til den engelske Arts and Craft-bevegelsen og funksjonalismen.
I denne boken viser Eva Røyrane at Helland-Hansen (1917-1984) også hadde en sentral plass i dette miljøet. Vi får vite hvordan han ervervet kunnskap om arkitektur både i oppveksten, under studiene og i sin arkitektpraksis.
Interessen for den gamle bygningskulturen arvet Helland-Hansen fra sin far, som samlet på gamle tømmerstover på ferietunet Kvia i Nordfjord. Etter hvert ble han også inspirert av folkelivsgranskeren Eilert Sundts bok fra 1862: Om bygnings-skikken på landet i Norge. Påvirket av dette og professor Erling Gjone, leverte Helland-Hansen sitt diplom om byggeskikken i Nordfjord ved NTH i 1945.
Som nyutdannet arkitekt reiste Helland-Hansen til USA, der han studerte arbeidene til Frank Lloyd Wright; den verdenskjente arkitekten som med sted og tradisjon som utgangspunkt, tegnet «organisk» arkitektur uten fremmede stilelement. Slik er Helland-Hansens arkitektur påvirket både av viktige strømninger i etterkrigsmodernismen, og godt tilpasset lokale tradisjoner. I boken presenterer Eva Røyrane noen av hans eneboligprosjekter som viser dette spennet mellom det tradisjonelle og det modernistiske, deriblant noen hus han tegnet i forbindelse med gjenreisingen av Finnmark.
Men det er Helland-Hansens restaureringsarbeider og hans innsats innenfor kulturminnevernet som er mest ruvende, ifølge Røyrane. I restaureringsprosjektene var han påvirket av den engelske kunstkritikeren John Ruskins bevaringsfilosofi, og at alle perioders tilføyelser til en bygning må sees på som like verdifulle. Noe av det første han derfor gjorde var å fjerne murpuss, slik at tidligere endringer ble synlige. Men Helland-Hansen var også opptatt av å bevare «identiteten» til bygningene. Han lette etter «det opprinnelige» og bygningens «sjel». Kanskje det var nettopp denne innstillingen, i tillegg til diplomatiske evner og rolig vesen, som gjorde at spesielt restaureringsprosjektene ble så godt mottatt?
Som kulturminneverner var Helland-Hansen en ildsjel under stiftingen av bladet Kulturminnevern i 1974. Han var også med på å utarbeide en plan for vern og restaurering av bygningsmiljøet i Bergen, og sentral i forbindelse med vern av Bryggen. Under utbyggingen av Universitetet på Nygårdshøyden passet han også på at vern og fornying ble et tema. For sitt vernearbeid fikk Helland-Hansen Urnesmedaljen i 1982.
I tillegg til offentlige arkiver har Røyrane hatt tilgang til familiens arkiv og intervjuet sentrale familiemedlemmer. Slik får leseren et verdifullt innblikk i både Peter Helland-Hansens personlighet, interesser, arbeidsmåter og holdning til arkitektur. Det er prisverdig at forfatteren vier så stor oppmerksomhet til nettopp dette. Sammen med de velvalgte overskriftene på kapitlene om prosjektene, gjør det at leseren blir i stand til selv å filosofere og reflektere over årsaker til hans valg av arkitektoniske løsninger.
Å beskrive en arkitekts liv og virke er en svært god måte å få en dypere forståelse av arkitektur fra historiske epoker på; i dette tilfellet perioden 1940 til 1980 innenfor Bergensskolen. Biografier om arkitekter som har kommet litt i skyggen av de mest kjente, kan det godt skrives flere av. Deres arkitekturverk er, spesielt i denne perioden, ofte mer påvirket av byggherrens ønsker, lokale skikker og kultur enn mange samtidige modernistiske arkitekter mente var bra. Men de har kanskje noe å lære oss i dag, da brukermedvirkning, og bærekraft i videste forstand, er ekstra viktig.
Eva Røyranes bok om arkitekt Peter Helland-Hansen er lett å lese, og det virker som forfatteren har hatt glede av å arbeide med stoffet. Boken inneholder også en rekke gode bilder tatt av fotograf Oddleiv Apneseth. Dessverre skjemmes noen av disse av at de spenner over halvannen side. Kanskje de kunne vært litt mindre. Da hadde det blitt plass til flere av Peter Helland-Hansens tegninger.