Even Smith Wergeland: Norwegian Garden Cities: Yesterday, Today – and Tomorrow?
Det er likevel merkverdig at Wergeland ikke bruker mer tid på å reflektere over akkurat hvor galt det bar avsted, skriver Alf Jørgen Schnell.
Av Alf Jørgen Schnell
«Vi må ha 9,2» beordrer Anitra (Lena Kristin Ellingsen) til sin megler som hun bokstavelig talt ser ned på: For vil en person som ikke er like høy som Anitra klare å selge til en slik pris? TV-serien «Kampen for tilværelsen» (NRK 2014–2015) legger ikke akkurat fingrene imellom i sin fremstilling av hverdagslivet i en av Norges mest kjente eksemplarer på sin type, Ullevål Hageby.
Det er disse utrivelige rikingene med sine trivelige hager arkitekturhistoriker Even Smith Wergeland iscenesetter som helter i sin historie. Boken er den første av sitt slag i Cappelen Damms nye serie kalt Libelli (latin for små bøker) som skal gi ut dagsaktuelle, fagfellevurderte bøker innenfor fagfeltet kunsthistorie og visuelle studier, bøker som både kan lastes ned gratis og bestilles på papir.
I sin lille bok anerkjenner forfatteren, som selv bor i Sinsen Hageby, vel å merke at få av hagebyene endte opp med å realisere samtlige av de sosiale visjonene den britiske byplanteoretikeren Ebenezer Howard (1850–1928) så for seg: vakre, rimelige boliger som stod på en kollektivt eid, grønn slette, harmonisk planlagt som en by fylt av sine egne funksjoner. Vakre og grønne ble de iallfall. Det er likevel merkverdig at Wergeland ikke bruker mer tid på å reflektere over akkurat hvor galt det bar avsted, og hvor optimistisk han er på beboernes muligheter til å løse miljøkrisen.
I boken dokumenterer Wergeland introduksjonen av hagebybevegelsen til Norge tidlig på 1900-tallet og viser til eksempler på ulike former for norske hagebyer, deriblant den noe ukjent Sinsen Hageby. Avslutningsvis løftes blikket mot fremtiden og undersøker om hagebyen kan være relevant for morgendagen.
Forfatterens utgangspunkt er at den kompakte byutviklingen vi ser i dag, ikke leverer kvalitetene vi trenger for å leve gode liv i byen. Med sine velplanlagte, offentlige, grønne rom representerer imidlertid hagebyidealet inspirasjon for fremtiden, lyder forfatterens svar. Her og der nevnes også at det i et miljøperspektiv er viktig å ta vare på de hagebyene vi har. Særlig viktig er poenget at Sinsen hageby er spesielt inspirerende på grunn av sin bruk av det bærekraftige materialet tre og på grunn av sine frodige grønne hager som gir liv til biene.
Er det rasjonelt, kan vi tvilende lesere innvende, å bygge villaer i 2023, 2032 enn si 3023? Arealspørsmålet er ikke bare relevant i form av diskusjoner om hvorvidt vi bygger nok boliger, det er også viktig ettersom kompakte byer skjermer arealer andre steder. Jane Jacobs, som hadde en rekke idéer om hvordan den kompakte byen kunne gjøres bedre, nevnes ikke med ett ord i Wergelands bok. Blant alle liberalistiske angrep på planlegging som sådan, kom i hvert fall Jane Jacobs med ett godt forslag i den hagebyhatende «The Death and Life of Great American Cities» (1961): Vi må komme overens med at mennesket er et dyr som kan bo i en by, og i forlengelsen av det bør vi spare den dyrkbare marken rundt byen for bønder på den ene siden, og ville dyr på den andre, var hennes argument.
I et slikt perspektiv er det ikke nødvendigvis sant at å ta vare på noen villaer på Sinsen representerer et miljøvennlig valg. Det bør i hvert fall diskuteres. I det grønne skiftet må alle steiner snus, vi befinner oss tross alt i en kamp for tilværelsen. I så henseende er det vesentlig at grønne hensyn kombineres med sosiale, og villaeieres behov står ikke nødvendigvis først på listen. Likevel er det uheldig at vår tids mest kjente forsvarer for den kompakte byen, Jacobs, blankt avfeide sosial boligbygging. I det minste hadde hun rett i at det ikke er forstadens beboere som kommer til å frelse jorden.
Det er ikke bare at narrativet er galt, det er også at det er lite strategisk. Vi så begynnelsen av en ny type politisk konflikt i fjor, mellom den «grønne» middelklassen i villaer og resten av byen, da MDG i Oslo innførte byggestans i villaområdene regulert av en plan som allerede er kjent for å skjerme villastrøk, «småhusplanen». Noen skal bo grønt og godt, mens resten kan flytte til gokk. Slik tekkes partiet villaeierne, og bekrefter antagelsen om at de ikke tenker helhetlig og heller ikke klarer å kombinere grønne med sosiale hensyn, en utfordring som burde vært langt tydeligere i Wergelands bok.