Fortidsminneforeningen: Lærdommer fra Y-blokken

Forventningene innfris i Lærdommer fra Y-blokken (navnet Fortidsminneforeningen nokså bergensk bruker om Y-blokka), og det skal faktisk litt til for en diskusjon med denne graden av overmetning. De brølte, sang, satt seg ned på bakken, lenket seg fast, skrev og skrev og skrev for å forhindre saneringen.

Såret er fortsatt åpent i store deler av fagfeltet, selv om såret i sentrumstomta begynner å sys sammen. Går man de politiske prosessene etter i sømmene, er ikke det så rart, for rive-utfallet har anstrøk av humbug og venstrehåndsarbeid over seg, eller «kompleksitet» som det ofte kalles på fint.

Dette blir aldri tydeligere enn i Even Smith Wergelands tekst «Vedvarende romlige nevroser: Stadig trangt om plassen», der han plukker fra hverandre de sikkerhetspolitiske argumentene for endringene som er gjort i regjeringskvartalet. Smith Wergeland undersøker om en bakenforliggende antakelse om personbilen forstyrrer hele byutviklingsresonnementet.

Dette sparker neppe inn dører hos arkitekter og urbanister: det var aldri blokka sin feil, men bilens. Samtalen om personbilens skadeeffekt på byutviklingen har nok kommet lenger blant dem enn i befolkningen for øvrig. Det er likevel en særdeles spissfindig påvisning av følgefeilen Smith Wergeland formulerer.

Kristin Bergtora Sandviks rettssosiologiske analyse er kanskje i utgangspunktet vanskeligere for arkitekturblikket å få has på. Så kommer den rettsosiologiske terminologien heldigvis i en pedagogisk innpakning, som bør gjøre det naturlig for alle og enhver å diskutere Y-blokk-aksjonene med utgangspunkt i de presise, men akk så fremmede ordene.

Språket i boka er så finslipt at lærdommene i de ulike tekstene kan synke inn, selv når tanketradisjonene skiller seg fra hverandre.

«Y-blokka er vår tids vernekamp. Vi taper, men kanskje vi vinner en ny forståelse», håper Fortidsminneforeningen. At det er så lite bitterhet å spore, er nøkkelen til at tekstbidragene er så leseverdige, selv om de skal inn i en eter der mange ord allerede er i omløp.

Sandviks tekst tør å tvile på seg selv underveis, tross sjangerforventninger om kontante svar. Den åpne grublingen gjelder også Smith Wergelands bidrag, når han spør seg om hva bevaringsscenarioet egentlig ville gjort med uterommene. Krokann Berg og Skredes drøfting av «ekspertverdier» i de rådende samtalene om kulturminnevern, er også et slående eksempel på faglig selvinnsikt.

Er skyttergravskrigen mellom frontene i Y-blokka-diskusjonen først og fremst forårsaket av hvordan fagfeltet over tid har krøpet ned i en grøft? Marte Danbolt tør på samme måte å pirke i hva som gjemmer seg bak monument-betegnelsen og Espen Johnsen påpeker ironien i hvor ivrig Viksjø selv var etter å rive bebyggelse.

Fortidsminneforeningen får til mye med denne utgivelsen, både å heve nivået på samtalen om kulturminnevern og nyansere en spesifikk diskusjon som har foregått som svart mot hvitt. Samtidig inviterer de til faglig perspektivskifte og låner bort nye briller til leseren for hvert kapittel. Det skal godt gjøres å ikke lære noe av denne boka.

Desto mer påfallende er det at det er én lærdom fra Y-blokka man tilsynelatende ikke fant så viktig, den om den estetiske helheten. Det er en grell bok, med grelle fonter som ikke passer sammen med hverandre, i en layout-ramme som verken splitter eller forener grafikken tematisk. Over halvparten av boka er et appendiks med vedlegg, uten at denne overgangen fremheves i bokdesignet for øvrig.

Kanskje er det viktig å huske på, før den uinspirerte utformingen angripes, at det er en fagbok det er snakk om. Fagbøker skal være redskaper man har for hånden på linje med hagesakser eller desilitermål. Det er likevel iøynefallende nedslående når en bok som tar for seg lærdommer fra Y-blokka ikke ser verdien av et estetisk samspill.

Boken rir to hester på samme tid når tekstene inni fremhever Gesamt-kunstverkets kraft, og redaktørene samtidig hyrer et alt-inkludert-i-pakken-selgende reklamebyrå til å gjøre arbeidet for seg.

Mest av alt er det synd fordi det skjemmer de sterke bidragene, som bør bli sett og lest grundig av mange. Her er det fare for at tekstinnholdet svømmer motstrøms i en rennestein.