Fredrik Lund: Some Houses
Applausen sitter løst rundt setningene i samtlige deler av essayene som serveres i løpet av Some Houses, som ellers består av håndtegninger av 42 av Fredrik Lunds hus. Den blendende smigeren er også bokas største problem.
Av Ida Messel
Han er karismatisk, han er vågal, han er professor på NTNU: alle sammen, her er Fredrik Lund! Applausen sitter løst rundt setningene i samtlige deler av essayene som serveres i løpet av Some Houses, som ellers består av håndtegninger av 42 av Lunds hus. Den blendende smigeren er også bokas største problem.
Paringsdans
De frilynte tegningene forbeholder seg retten til å kun uttrykke det vi, i streng arkitekturfaglig forstand, kaller for «konsept». Ingen lenker tøyler disse lekne strekene, ingen økonomiske begrensninger, kjedelige kunder eller historiske føringer, få konstruktive begrensninger, ingen besværlig tomt eller kontekst.
I samme liberale ånd virker det som om forfatteren, med essay-gjestene han har inkludert i boka om ham selv, har glemt at språkbruk innebærer å fremme påstander. Noen av påstandene som er å finne er at husene til Fredrik Lund «skiller seg fra andre i hvordan de åpenbart er tegnet av en arkitekt» og «er involvert i en paringsdans med naturen, som dessuten handler mer om nytelse enn nødvendighet».
Flere påstander: «man tenker på Louis Kahn, Loos, Barragán, Asplund, Utzon, Hejduk, Mies, Le Corbusier», «dette er hus med sjel», «dette er det arkitektur handler om», «plutselig virker den kreative kraften i arkitekturen tilgjengelig». Listen er lang.
Hvordan i det hele tatt anmelde en bok som går så ettertrykkelig til verks for å anmelde seg selv underveis? I poesiens navn tar også essayene i Some Houses snarveier, og altfor få av påstandene har særlig forklaring under seg. Problemet dette utgjør for boka er at tekstene utøver press mot tegnematerialet.
Hermetikk
Et av de 42 husene til Lund heter «Box Within a Box», men er det ikke det de fleste av husene kunne vært kalt? De er stort sett variasjoner over samme tema, og kan egentlig Lund avvæpne spørsmål som: «er dette huset så flott, da?», «springer ideen egentlig ut av konstruksjonen?», «hvorfor er geometrien så gjentakende?», «den menneskefiguren som ligger på gulvet: har den falt om?». Det siste var tullete, men poenget er at en overveldende rosende retorikk legger opp til å vurdere materialet normativt, heller enn å undre seg åpent om tegningene.
Blir arkitektur for eksempel bedre av å slippe å bryne seg på annet enn fantasiens begrensninger, i prosjektenes aller første skisse? Alle darlings synes å være i levende live i denne boka: vil hånden tegne en bolig uten baderom, finner hodet på en kunde som godt kunne tenke seg å bo sånn. Vil hodet at rommene skal trappe seg nedover, bygger hånden en fiktiv skråning i fundamentet.
I beskrivelsene av de fiktive kundene resonnerer også en smått sosial-ingeniørsk tanke om å huse et helt liv innenfor samme arkitektoniske enhet. Er det for dårlig vær kan man for eksempel legge søndagsturen til husets interiør, orker man ikke oppsøke skogen, kan man heller bo blant søylerader som minner om trær, med kroner som strekker seg mot taket.
Hus-, eller rettere sagt bolig-fetisjen gjenspeiler en blåøyd barnetro på at alt mennesket trenger er et enkelt shelter til å innramme det hen skulle ønske seg av aktiviteter, akkurat som om behovene er selvstendige og selv-genererende.
Sånn blir også husene til Lund måter å legge menneskelivet i hermetikk på – en beskyttende forsegling mot tilfeldigheter og innfall.
Fra flyvinduet
Rundt det stort sett avgrensede hus-objektet som leseren har full oversikt over, er det bart og hvitt, ryddig, og tomt. Dette er ikke bare en måte å tegne arkitektur på, men en måte å tenke den på – det uttrykker et arkitektursyn.
Kontekst-ryddingen har likevel også designmessige utfall. Utsidene virker lite gjennomarbeidet, har ofte lange, bratte vertikale flater, som må tårne over den tilsynelatende ryddige, plane bakken. Kanskje er den ikke like plan i virkeligheten, men akso-, iso-, dime-, eller trimetrien får den til å virke like flat og teppe-aktig, som gjennom et flyvindu mens man stiger til værs.
Mot essaypåstandene som gjennomgående hyller Lunds hus for hvordan de reagerer med naturen («en paringsdans»), er dette et litt betenkelig faktum. Naturen i tegningene ligner oftest nettverk av plattinger og ordnede bed, som i et campinghyttefelt.
Papirarkitekturen kommer stadig til unnsetning når oppgaven ikke finnes tilstrekkelig ute i verden, og kanskje tilbyr disse håndtegningene først og fremst et indre eksil for arkitekter selv, som savner faglig spillerom. Marinaden av lovord hjelper ikke til med tyngde bak kravene.