Hard asfalt
Under skulpturen med flosshatt på ruver et kaotisk urbant landskap, preget av sperringer, stein og rot. Rundt forfatteren og byggeplassen bader byens lys Rogaland-natten i gulfarger.
Foto: Geir Egil BergjordForfatterne skal ha kreditt for et medieoverskridende forsøk utenom allfarvei, skriver Kåre Bulie.
Av Kåre Bulie
Øverst i bildet troner Alexander Kielland – ikke i levende live, men som den statuen skapt av Magnus Vigrestad som i tiår har ruvet ved Vågen i dikterens hjemby, Stavanger. Under skulpturen med flosshatt på ruver et kaotisk urbant landskap, preget av sperringer, stein og rot. Rundt forfatteren og byggeplassen bader byens lys Rogaland-natten i gulfarger.
Fotografiet er tatt av Geir Egil Bergjord og opptrer på både omslaget til og innsiden av «Vegen heim til Svartskog», et hardkokt prosjekt kunstneren har signert sammen med forfatteren Arild Rein. Motivet er i høy grad betegnende for bokens innhold: Begge opphavsmennene er Stavanger-folk, og «fotoromanen», som forlaget kaller utgivelsen, er med sin handling fra oljebyens gater blitt et røft stykke heimstaddiktning.
At bildet er tatt i mørket, er tilsvarende typisk: Bergjords verk, som dominerer duoens 414 sider tykke murstein, er alle blitt til nattestid. Det nærmeste de kommer mennesker, er statuer av dem. Like iøynefallende i fotografiene som mørket er imidlertid byens lyskilder, som skaper en egenartet stemning og leder tankene til drømmer, det fantasieggende fenomenet som også opptrer i teksten. I Reins setninger er derimot mørket bortimot enerådende.
Bildene viser seg å være tatt i perioden 2001–2007. Det forklarer både at Stavanger ser så radikalt annerledes ut på disse fotografiene enn den gjorde sist gang jeg besøkte byen, og at forfatterens tekst gir inntrykk av å være skrevet til dem.
Forlaget presenterer bidragene til Rein og Bergjord som «sjølvstendige element», som sammen danner «eit nytt og tredje narrativ». Selv om det i praksis er tale om en muntlig, hverdagsnær prosa rik på bannskap og slanguttrykk, leder måten Reins setninger er plassert på sidene på, tankene til lyrikken mer enn til romanen. De opptrer i strofer som varierer i lengde. Det ukonvensjonelle valget er med på å øke tekstens preg av insisterende kverning. Den som plages av det tankekjøret fotoromanens indre monolog vitner om, er en 14-åring uten navn.
Geir Egil Bergjord og Arild Rein: Vegen heim til Svartskog
Samlaget, 2025
Leseren følger tenåringen gjennom tre gradvis kortere netter i Stavangers gater. Han er forlatt av sin fem år eldre bror og eneste venn her i verden, Billy, etter at de to har kollidert. I løpet av den første natten trer stadig flere detaljer både fra kollisjonen og fra hovedpersonens ulykkelige første år frem: Sjåførbroren var full, og brødrene var underveis fra nok et brekk – med bilen lastet med påhengsmotorer og sykler. Bak seg har de liv formet av rusmisbruk og andre lovbrudd, alkoholiserte foreldre og vold hjemme så vel som ute: en far som trolig begikk selvmord, og en «vodkamor» som deretter slo seg sammen med en «pervo» som later til å ha misbrukt yngstebroren – en mann som av den grunn ble forsøkt drept av Billy.
At Stavanger ikke er familiens hjemby, øker fortellerens fremmedfølelse og forvirring: De etterlyste brødrene kommer fra Bergen, og den eldste har i kjølvannet av lyssky affærer i Oslo søkt tilflukt i en campingvogn i Svartskog. Det er dit yngstemann lengter tilbake fra den «sjuke runkekåken» de en stund har bebodd i Stavanger – bare han kan finne igjen den slektningen han på samme tid elsker og forbanner, først, den broren han stadig henvender seg til i sin ordrike enetale! Den geografiske trekanten fortellingen danner, understreker preget av storbyroman.
Den like deler karslige og sårbare hovedpersonen er full av edder og galle, men spiller også gitar og leser bøker. I sin rytmiske klagesang utviser guttedesperadoen da også en refleksjons- og formuleringsevne og en følelsesmessig innsikt som nå og da får meg til å stusse på at han bare så vidt er blitt tenåring.
Den første natten forblir tekstens emosjonelle trykk virkningsfullt: Også dette marerittet er altså livet i 2000-tallets oljesmurte velstandsnorge. Etter hvert begynner imidlertid de tallrike repetisjonene, som ganske sikkert er treffende for midtpunktets rusede, rammede psyke, å virke utmattende. At det i tillegg blir mindre av perspektivutvidende bakgrunnsinformasjon, gjør at leseren må legge seg i selen for å holde koken.
Den som har anlegg for ironi, kan endog komme til å smile av den inderligheten og det gravalvoret som preger Reins forfallsfortelling og dens svertende hovedperson. Romanens familietragedie og bevissthetsstrømmen den formidles i, bærer skittenrealismens, endog naturalismens, kjennetegn. Selvmordsforsøk og død er sjelden langt unna.
Tekstsidene viker med ujevne mellomrom for billedoppslag over dobbeltsider. Den byen Bergjord har portrettert, later til å være under ombygging, men flere av fotografiene kan også gi assosiasjoner til krigsområder – til og med til endetider. Parallellen til det som foregår i den plagede fortellerens hode, er klar. Det Rein har gjort, er likevel først og fremst å plassere et menneske i Bergjords folketomme urbane netter.
Fotografen dveler særlig ved overgangen mellom land og vann, by og natur og – altså – lys og mørke. Bildene hans virker åpnere og mer overraskende enn forfatterens tekst. Selv om duoens dystre vandringer sjelden makter å engasjere meg mer enn måtelig, skal de to ha kreditt for et medieoverskridende forsøk utenom allfarvei.