Gro Lauvland har redigert en antologi om Christian Norberg-Schulz. Ifølge forordet, skrevet av Ulf Grønvold, er intensjonen «å tydeliggjøre hvorfor og på hvilken måte Norberg-Schulz’ stemme er vesentlig også i vår tid». Boka er forsynt med den forvirrende tittelen Fellesskapets arkitektur – opprør!, som for meg assosierer til andre teoretikere, historikere og praktikere innenfor arkitektur-disiplinen enn CNS. Sammen med et tilsynelatende likegyldig forsidebilde av en eldre mann på et fortau ved ei garasjedør i Porto – tatt av redaktøren – indikerer tittelen en uklarhet rundt hva denne boka ønsker å bidra med og hvem denne norske teksten henvender seg til. Dette er også følelsen jeg sitter med etter at boka er lest, fordøyd og nå skal anmeldes.
Avdøde Arne Gunnarsjaa tok initiativ til artikkelsamlingen og overlot arbeidet til Gro Lauvland. 90 av de vel 230 sidene er også forfattet av Gunnarsjaa. Sammen med Raf de Saegers bidrag og også Ulf Grønvolds introduksjon, danner Gunnarsjaas artikkel bokas første del, samlet under overskriften «Vennskap og undringens vei». Sjangeren i disse tre tekstene er «arkitekturhistorie». Tekstene er biografisk oppsummerende og bringer lite nytt, bortsett fra de passasjene der forfatterne blir kilder: Når de levende forteller om egne møter med CNS, lar de dette bli et fruktbart prisme for arkitekturhistorien.
Det er verdifullt at Gunnarsjaas og Saegers nære kunnskap om CNS blir publisert. Med bakgrunn i den sammenfattende Norsk arkitekturhistorie fra 2006 og Arkitekturleksikon, som første gang ble utgitt i 1999, er det mulig å anta at Gunnarsjaas ambisjon var å skrive en komplett biografisk tekst om CNS. Sykdom kan ha ført til at teksten bare føres fram til begynnelsen av 1980-tallet. «Stadier på livsveien mellom Norge og Flandern», kaller flamlenderen de Sager – den første som tok doktorgrad ved AHO, som leieboer hos CNS og under CNS ledelse – treffende nok sitt bidrag.
Andre del av boka har tittelen «Tilstedeværelse» og diskuterer CNS fra ståsteder i filosofien, med artikler av Dag T. Andersson og Anniken Greve, begge professorer ved UiT, Norges arktiske universitet. «Budskapet fra tjernet. Tilhørighet mellom natur og kultur» er Anderssons beskrivende tittel på teksten om CNS´ «tenkning om å bygge å bo» innenfor en fenomenologisk og poetisk natur- og kulturforståelse. Artikler som «Båntjern» og «Vann», som Gordon Hølmebakk samlet i Gyldendal-utgivelsene av CNS´ tekster, er vel også de enklest tilgjengelige og tydelige for de som ønsker å forstå kjernen i CNS’ tenkning.
Greve tar fatt i filosofisk-antropologiske dimensjoner. Et hovedmål i arkitekturen er ifølge CNS å hele splittelsen mellom tanke og følelse. Vi mennesker erfarer verden fra kroppens «her», og Greve velger et kritisk sitat fra Stedskunst: «mennesket benytter det gitte som en ‘ressurs’ som skal tilfredsstille ens behov istedenfor å forstå forholdet til omverdenen som et meningsfylt samspill». Disse to artiklene illustrerer også hvorfor CNS nå av flere skrives inn i «grønn» kritisk tradisjon.
Den siste delen av boka tar mål av seg til å vise relevansen av CNS’ tenkning i dag, fra diskusjon av nyliberal transformasjon i Istanbul, over urban arkitektpraksis i Caracas og rekkehus på Svalbard til kulturhus i Bodø. CNS’ kulturkritikk og begreper om stedstap og ny arkitektur uten mening kan i dag brukes for å karakterisere det meste, men i de fleste artiklene blir referansene til CNS sine teorier og anbefalinger for praksis bare noe som ligger utenpå. Unntaket er Daniel Rosbottoms artikkel «Å finne sted», om DRDHs (og Rosbottoms) «Stormen» i Bodø, en artikkel om et «annerledes bygg» som både utfordrer stedsteorien og gir den dybde.
Gro Lauvland er en av landets fremste CNS-kjennere. Hun tok doktorgrad om CNS og var medredaktør for artikkelsamlingen An Eye for Place (2009), som forsøkte kritisk å borre dypt i CNS’ teoriverden. Hennes artikkel «Lys, sted og transformasjon» gir et verdifullt vitenskapelig bidrag ved å tenke nytt om CNS sine forestillinger om hvordan lyset konstituerer det stedlige og derfor også kontekstualiserer arkitekturen.
Drivkraften bak boka er nok ønsket om å gjøre CNS allment kjent for et norsk publikum og trolig utvide folks forståelse av hva arkitektur handler om. Det dreier seg om en påminnelse. 20 år etter hans død vil Lauvland sørge for at Christian Norberg-Schulz ikke blir glemt. Som folkeopplysning fungerer artikkelsamlingen neppe, til det er den for omstendelig og lite levende. For forskningen bringer den i liten grad ny kunnskap, ingen har her gravd i arkivene, og ingen reiser kritiske spørsmål. I hvilken grad artiklene vil inspirere praksis skal jeg ikke konkludere om, men min følelse er at direkte inspirasjon fra CNS sine bøker og artikler vil være et bedre alternativ.
Påminnelsen er derimot viktig. Egentlig er det en skam at vi i norsk arkitektur ikke har beskjeftiget oss mer intenst og solid med den teoriverdenen CNS skapte, og med den historiske rollen han tok som formidler, debattant og pedagog. Hvor ble det av de store biografiprosjektene? Hvem sørger for at alle hans fortsatt levende norske samarbeidspartnere og diskusjonsmotstandere blir intervjuet?
De mest inspirerende og tilgjengelige bøkene hans bør bli publisert på nytt: Minnesjord, en revidert og konsentrert utgave av artikkelsamlingene, en kommentert utgave av Genius Loci på norsk. Arkivene er i liten grad gjennomsøkt. Jeg venter spent på resultater av doktorgradsprosjekter som er satt i gang. Kanskje vi hadde behov for historisk avstand? I 2026 er det hundre år siden Christian Norberg-Schulz ble født.