Hanne Sophie Claussen og Kjersti Hembre: La Y stå – Om kampen for å bevare Y-blokka
Y-blokka (ferdigstilt 1969) dannet sammen med Høyblokka (ferdigstilt 1958) Erling Viksjøs regjeringskvartal i hovedstaden. Y-blokka ble revet i november 2020, etter en hard kamp for bevaring.
Foto: Utsnitt: FortidsminneforeningenDet som står igjen som mest skremmende, er hvor opportunt staten kunne manipulere og konstruere nye «sannheter» og alternative «fakta» fortløpende i saken om Y-blokka.
Av Gisle Løkken
«La Y stå – om kampen for å bevare Y-blokka» er ei vakker bok der det er lagt mye arbeid i både fortellingen og det grafiske, med en ryddig struktur der saken er lett å følge både kronologisk og tematisk. Ikke minst er det et imponerende arbeid med å dokumentere en svært omfattende sak som tilsynelatende startet med en bilbombe 22. juli 2011 og kulminerte med rivningen av Y-blokka i 2020, men som også utløste en stor, prinsipiell og politisert kulturkamp.
Det er derfor ei viktig bok fordi det er en usminket og, på tross av det personlige engasjementet, ganske usentimental gjengivelse av en prosess som inneholder spenningselementer av det meste som er på spill i vår tid – der kampen om sannhet og gyldige narrativ skaper dype konflikter og splittelse mellom folk, og mellom folk og staten.
For meg som var en av de mange som ble dypt involvert i kampen for å bevare Y-blokka, er det dette det dreier seg mest om. Selvsagt var det en kamp for å bevare Picassos, Nesjars og Viksjøs unik kunst og arkitektur i verdensklasse, for fagkunnskap og kulturarv, og selvsagt var det viktig å ta kampen for både kommunen som planmyndighet, innbyggernes medbestemmelse og verdien av et saklig plandemokrati – men det som står igjen som mest skremmende, er hvor opportunt staten kunne manipulere og konstruere nye «sannheter» og alternative «fakta» fortløpende.
Det er en trist virkelighet vi har blitt vant til fra store stater både øst og vest for oss, men for den naive fortellingen om vårt eget liberale samfunn vi så gjerne vil tro på, er det brutalt å erkjenne at også her virker de samme autoritære kreftene når noe står på spill som åpenbart ikke tåler dagslys.
«La Y stå» er grundig og høyst personlig formidlet, og kan i store deler minne om dagboknotater. Men samtidig som vi får en kronologisk og nesten dag-for-dag-beretning om aksjonen og prosessen (der Hembre og Claussen har samlet et uvurderlig arkiv for ettertiden) – flettes de ulike lag av hendelser og metafortellinger sammen til en hovedfortelling om kunnskap og makt.
Det er noe Foucauldiansk over det, der makta (les: staten) tilpasser seg prosessen, og justerer seg og endrer narrativer i en kunnskap-makt-relasjon. Mens alle motkrefter og stemmer er et direkte resultat av denne undertrykkelsen og nedvurderingen av kunnskap og demokrati, har makta nettopp makt til å velge hvordan den vil forholde seg til kunnskapen. Det som gjør saken enda mer alvorlig, er at makta ikke er ærlig om dette, men fortsetter å hevde at den presenterer fakta og representerer sannheten (det står fremdeles på regjeringens hjemmesider at Y-blokka måtte rives på grunn av sikkerhet selv om det i boka dokumenteres grundig at dette ikke er riktig).
Så selv om det tragiske og mest synlige utfallet av saken var at Y-blokka ble revet, er det etter mitt skjønn en enda mer alvorlig dimensjon at staten valgte å undergrave grunnleggende elementer av demokrati og prosesskunnskap – slik som betydning og gjennomføring av konsekvensutredninger, og ikke minst avvisningen av viktige samfunnsinstitusjoner, fagetater og tung fagkunnskap, som planens troverdighet (og gyldighet) i siste instans hviler på.
«La Y stå» er derfor kanskje aller mest en påminnelse om hvor viktig det er at alle, og spesielt statsmakta, utøver åpenhet og respekterer spillereglene. Samtidig er den bortimot ei lærebok i aktivisme og dannelse av mot-kraft, som synes å bli et stadig viktigere element i å opprettholde et reelt deltakende demokrati.
Og uavhengig av sakens utfall, er det et dokument over hvor viktig enkeltindividers etiske forståelse, engasjement og vilje til selvoppofrelse er for å forandre samfunnet til det bedre.
Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur, stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU og tidligere president i Norske arkitekters landsforbund.