James Stevens Curl: Making Dystopia

Katastrofen omfattet ikke bare arkitektenes produksjon, men også utdanningsinstitusjonene og fagpressen. Skolering og publisering ble erstattet av indoktrinering. Arkitektstudentene presenterte, med obligatorisk selvfølgelighet, nakne, rektangulære og hvite bygningsvolumer med horisontale vindusbånd som tidsmessige eller moderne. Dette ble effektuert gjennom giftig og bøllete kritikk av studentarbeider, initiert av ledende personer og kollegier ved institusjoner som Architectural Association, Harvard og Bauhaus. Fremgangsmåten smittet til de fleste arkitektskoler i vesten, utdanningen og vurderingen av studentarbeider dreide seg mest om hvorvidt den var i tråd med arkitektelitens politiske og sosiale preferanser, i stedet for forankring i fagmessig tradisjon, konstruksjon og verst av alt; skjønnhet.

Boken avliver seiglivede arkitektmyter via primærkilder og kontekst, f.eks. den kinkige etterkrigsforestillingen om modernisme som demokratisk og klassisisme som brunbeiset. Mies van der Rohe fremstilles som opportunist i Tyskland på midten av 1930-tallet, da den teknologiinspirerte og progressive modernismen så ut til å kunne bli det tredje rikets foretrukne stil, slik mange unge og utdannede nazister ønsket. Han flyktet ikke fra nazistene til USA, men undertegnet i 1934 Aufruf der Kulturschaffenden som støttet Hitlers etterfølgelse av Hindenburg, og signerte i 1937 sin avskjedssøknad fra det preussiske kunstakademiet med «Heil Hitler» (dokumentet er gjengitt).

Modernistenes utopistiske ad hoc-teoretisering innebar at man enten måtte deklamere at arkitekturen skulle starte på null («clean slate»), eller man forfalsket historien og fremstilte funksjonalisme som en naturlig utvikling (slik Nicolaus Pevsner gjorde). Den nye stilen («international style») ble fremstilt som ny, moderne og tidsmessig, på ubestemt tid. Den retoriske terminologien foregrep orwelliansk nytale og dobbeltale, og infiserte alle fasetter av arkitektenes virksomhet. Et estetisk diktatur innebar at ikke-konforme bygninger og arkitekter ble fiender som måtte ødelegges, kulturforankret sentimentalitet ble verdiløst sludder, og historien var irrelevant. «Konsepter» trumfet alle andre hensyn.

Den fysiske og psykologiske destruksjonen av vesterlandsk sivilisasjon og kultur akselererte i omfang under senmodernismen i etterkrigstiden. Begeistring for betongbrutalisme motiverte en massesanering av europeiske bysentra som gjorde større skade enn Luftwaffe. Velferdsstatenes fremvekst krevde sosial boligbygging, og funksjonalistene tegnet uniforme boligblokker i ingenmannsland i stedet for å skape levende steder. Det forelå ingen forbindelse mellom estetikk og funksjon, skolene så ut som fabrikker og kirkene som verksteder. Curl gir en rekke eksempler, og bemerker at Stanly Kubrick’s dystopiske A Clockwork Orange ikke trengte noe filmsett, den foregikk i Thamesmead i Woolwich, et sosialt boligprosjekt tegnet av Greater London City Department of Architecture.

Fremstillingen av modernismens opprinnelse og vekst videreføres til arkitektur fra nyere tid; gjennom postmodernisme, dekonstruktivisme og til monumentalbygg av arkitekter som Frank Gehry og Zaha Hadid («blobism»). Kritikk rettes særlig mot byggverkenes demonstrative ignorering av historie og kultur, og manglende evne til å skape menneskelige omgivelser. De avsluttende kapitler tar oppgjør med dagens arkitektutdanning, og forslag til revisjon peker bl.a. mot historiekunnskap (inkludert byggteknikk og religionshistorie), new urbanism og arkitektskolen ved University of Notre Dame (Indiana, USA) som eksempel.

Bokens dominerende synspunkter er i hovedtrekk som gjengitt over. Teksten er en blanding av argumentativ polemikk og nitid dokumentasjon, en sjelden kombinasjon. Kritikken er like inderlig som Emile Zola’s «J’Accuse», men fremtidsvisjonene er ikke like håpefulle som Martin Luther Kings «I have a dream». Forfatteren er reservert etter et dystopisk århundre.

Boken representerer et frontalangrep på funksjonalismens dominerende og mest problematiske trekk. Dette er ikke en historisk oversikt over modernismen eller det foregående århundrets arkitektur. Verken estetiserende funkisperler eller moderate impulser som den nordiske, poetiske modernismen inngår i fremstillingen. Bokens spesifikke fokus er en styrke dersom leseren har noe forhåndskunnskap om arkitekturhistorien, men den kan gi et mangelfullt inntrykk av modernismen for et uforberedt publikum. Samtidig er det av betydning for allmennheten og arkitektstudenter å ha tilgang på en arkitektfaglig og samlet fremstilling av funksjonalismens mest destruktive eksesser. Slik sett fremstår Making Dystopia som et standardverk innenfor modernismekritikken, Curls opus magnum syntetiserer en kritikk  som i realiteten er like gammel som modernismen, og har foregått kontinuerlig i arkitekturkretser. Denne kritikken er imidlertid sporadisk, fagintern og i hovedsak ukjent for nåtidens utbyggere, besluttende myndigheter og publikum. Den dagsaktuelle mangelen på kritiske, arkitektfaglige røster gjenspeiles i dagens dominans av kommersialisert nyfunksjonalisme, vi har ikke lært av den ideologiske arkitekturrevolusjonens fatale feil.

Boken knytter an til den etablerte modernismekritikken gjennom kjente skribenter som Charles Jencks og Peter Buchanan, men budskapet forbindes ikke med omfattende protestbevegelser som det europeiske arkitekturvernåret 1975 (initiert av Europarådet for «å verne kontinentets arkitekturarv») eller nåtidens «arkitekturopprør» i sosiale media. Moderne arkitektur- og miljøpsykologi som støtter forfatterens syn gis også begrenset plass. Dette kan gjøre det vanskeligere å plassere innholdet i en historisk kontekst, og lettere å kritisere det som en konservativ forfatters private frustrasjon, slik et mindretall av de internasjonale anmelderne gjør (de fleste er svært positive). Innholdet er imidlertid ikke spesielt konservativt eller privat, det fremstiller funksjonalismens hovedproduksjon som et fatalt sidesprang, og påpeker arkitekturens mangel på historieforankret utvikling. Forslag til veien videre går gjennom kunnskap om hva som gikk galt, historisk bevissthet og fremoverlent gjenopptagelse av hovedsporet.

Making Dystopias argumentasjon er systematisk og kapittelvis bygget opp. Fremstillingens beste kort er vitenskapelig etterrettelighet og tidsaktualitet. Det første styrker det siste, og plasserer boken med selvfølgelighet i arkitekturbibliotekenes hyller og på skolenes pensumlister. Dette er en referansepublikasjon for arkitekter, lovgivere og andre aktører innen omgivelsesproduksjon.