Kim Pløhn og Erlend Sjåvik: NY BOLIGPLAN, nr. 1
Siden dette er en anmeldelse, hvis oppgave er å gi leseren lyst (eller ikke lyst) til å oppsøke stoffet, så skal jeg komme rett til poenget: Dette tidsskriftet bør alle arkitekter lese.
Av Hans-Kristian Hagen
NY BOLIGPLAN er en fersk forening, og formålet med foreningen og tidsskriftet er å «drive frem en kritisk og konstruktiv samtale om hva som kan være en boligpolitikk for vår tid». Det er ganske opplagt for de fleste hvorfor en slik samtale er nødvendig, og det er ofte mot ytterkanten av det etablerte at slike diskusjoner evner å bli kritiske nok.
Tekstene gir en mindre rigid totalopplevelse enn førsteinntrykket fra forsiden. Det at tekstene ikke bare understøtter hovedmotivet – en ny og mer radikal boligpolitikk – er en styrke. Allikevel fører dette til en litt schizofren blekke, hvor det mangfoldige innholdet ikke helt samsvarer med den flassete og nærmest anakronistiske innledningen.
Ikke misforstå, jeg elsker seminarspråket som åpner blekka, med gullkorn som «å løfte boligpolitikken fra velferdsstatens grøftekant». Den er som en 50 år gammel transparent lyssatt på et vintage overheadapparat. Anakronismer er kanskje på moten, det hele minner meg om tv-serien «Makta», og dessuten: Hvorfor skal høyresiden ha monopol på nostalgi?
Det at det børstes litt støv av venstresidens teorier er passende når det kommer til arkitektur og bolig, da disse teoriene ofte handler om forholdet mellom det sosiale og det materielle. Jeg kommer i hu Dag Østerbergs glimrende (men merkelige) Arkitektur og Sosiologi i Oslo, og synes det er på høy tid at noen beskriver hva slags nye sosiomaterielle avtrykk vi har fått siden sist.
Den teksten som treffer tidsspagaten best er Jonas Lølands. Hvor befinner Oslo-boligens eksistensminimum seg, spør han seg, og setter i gang med den tidkrevende jobben det er å tegne opp 196 minimumsleiligheter solgt på Finn nylig. Alle som har sett på slike leiligheter, enten for leie eller eget eie, kjenner jo igjen denne bastardiseringen, hvor noen få (men gjenkjennelige) triks går igjen for å gjøre boligene mer eller mindre gangbare –både finansielt og fysisk.
At dette utrolig viktige arbeidet ikke er forsket frem institusjonelt, men heller måtte gjøres av en ung arkitekt på fritiden, sier vel en del om hvor lite relevant og kritisk forskning de større institusjonene klarer å pønske ut.
At Ellen de Vibe, pensjonert «byplansjef», bidrar med en tekst, er kuriøst. Man kunne jo håpe på noe saftig stoff fra innsiden av Makta. Hun ledet tross alt PBE i en periode hvor det ble bygget mengder av det NY BOLIGPLAN reagerer mot. Litt selvransakelse blandet med hennes faglige tyngde kunne blitt eksplosivt.
I stedet får vi en ryddig, men helt ufarlig beskrivelse av hvordan byutviklingen skjer rent formelt. I det perspektivet er teksten ypperlig, og bør snarest bli pensum på norske arkitektskoler. Men man kunne jo håpet på noe mer.
Et interessant perspektiv som dukker opp i teksten er TID; de Vibe innrømmer at saksbehandlingen tar lang tid, og vi kjenner jo igjen den kritikken fra Finansavisens forsider.
Mot slutten nevner hun muligheten for en «rett-på-sak»-behandling hvor prosjekter kan gå rett til byggesak hvis det holder seg i tøylene med normal utnyttelse. Man får nesten følelsen av at sendrektigheten er til nettopp som en oppfordring til normert utnyttelse. Her ligger det jo en veldig potent «innrømmelse», hvis hun var åpen for det: Drit i privat utvikling, kast den evinnelige hestehandlingen på skraphaugen, og la heller det offentlige diktere utnyttelse ut fra byens interesse.
Da ville vi jo fått bedre omgivelser og kuttet ned saksbehandlingen med ørten år? Nå har vi hatt mange år med privatstyrt utvikling, og vi har ikke sett noen ting til den oppfinnsomheten og effektiviteten som normalt skal forsvare privatisering.
La oss være ærlige, det er jo noen fordeler med eierlinja. Vi tar godt vare på eiendommen vår, og å spare gjennom egen bolig er jo en tilforlatelig idé. Men det er mange faktorer som hauser opp boligmarkedet i storbyene, hvor kanskje den viktigste er denne: Generasjoner født på 80-tallet og senere kan ikke regne med å få en pensjon å snakke om, og gratis helsehjelp om 40 år er ikke gitt. Dermed er vi nødt til å leve av (ikke bare i) vår egen Oslo-leilighet når vi blir gamle.
Den aksjonistiske innledningen er nødvendig, den trykker fingeren på et verkende sår. At de såpass tydelig har latt seg inspirere av det sosialistiske «PLAN – tidsskrift for bolig- og byggespørsmål» handler jo ikke bare om politikk, men også om bekymring og omsorg. Arkitektene på 30-tallet var dypt bekymret for hva boligforholdene gjør med oss som samfunn.
Bekymringen omsatte de ikke bare til politisk agitasjon, men til energi til å studere boligspørsmål empirisk. Arkitekter har et klart fortrinn i å studere dette grafisk, et samfunnsgrafisk fagområde som jeg er veldig glad for at NY BOLIGPLAN nå har løftet fra grøftekanten.