La den skeive komme inn
Det omdiskuterte urinalet ved Fagerborg kirke i Stensparken har nå fått egen bok, eller pamflett om du vil.
Foto: Torgeir Holljen Thon«Monument» er en bok om piss og begjær, som om det var to fornødne aktiviteter som hang sammen av natur og selvfølge.
Av Ida Messel
Espen R. Heggertveit og Eirik Stokke, eller Speed, som arkitektkontoret deres heter, har gått i tet for å løfte diskusjonene om skeiv arkitektur i Norge i dag, kanskje særlig i lys av skeivt kulturår i 2022 og masseskytingen, terrorangrepet rettet mot lhbt+ i offentlige byrom under Oslo Pride samme år.
Monument er en bok om piss og begjær, som om det var to fornødne aktiviteter som hang sammen av natur og selvfølge.
Å kalle en bok i pamflett- eller heftestørrelse for Monument er en solid gest. Det forteller om hvor mye det smale innholdet angår flere enn de umiddelbart berørte. At det handler om piss er ingen grunn til å avskrive viktigheten av det de skriver om. Dette handler om byrom og hvem det er til for.
«Parasollen» eller «Den runde tønne» er andre navn det fikk, urinalet ved Fagerborg kirke i Stensparken. Ettertiden kjenner det som et stoppested i «lysløypa», nettverket av cruisingsteder for homofile menn i hovedstaden, mens det var ulovlig eller mer normstridig å være sammen med en av samme kjønn. Derfor ble det også opplyst i glorefarger som del av Per Barclays verk i november 2022, samtidig som Nils Bech framførte The Smiths «There is a light that never goes out» og viktige mennesker holdt taler.
Inngangen var derimot avsperret, og oppholdsstedet ble velvillig til symbol, tømt for funksjonen sin. Dette er materien Heggertveit og Stokke er kritiske til.
Kjærlighetskarusellen er et objekt i betong, stål, Oppdalskifer, og mange lag med maling, men er mye mer et knappenålshode som arkitekturdiskusjonens tråder tvinnes rundt.
Fra designet til tidligere byarkitekt Harald Aars (1875-1945), som tegnet Kjærlighetskarusellen, følger essayet etter forgjengerne av offentlige toaletter, under bakken, til det Speed kaller sarkofager, og støpejerns-konstruksjonene med ornamentering som gjenga kunst fra Alhambra. Så skal diskusjonen innom antikken, og den feilaktige oppfatningen av denne som en hvitmalt verden, ideer om hygiene og homorom versus heterotopia. Stadig hektes diskusjonen på historien om urinalet, om vedlikeholdsetterslep og forfall, og hvem som øver politisk innflytelse på objektets skjebne som kunstinstallasjon.
Sånn sett er det oversettelsesverdi i hvordan Speed tilnærmer seg objektet i essayet, ikke bare til homohistorie, men til øvrige byromsdiskusjoner. Når det står en gjenstand i en park: hva gjør den der? Hvem laget den, av hvilke ideer og hva slags materiale? Hvem har tilgang til den, og hvilke betydninger har den - i flertall? Hvem sørger for at den vedlikeholdes og hvorfor? Hvem vil ta den vekk? På samme måte som snitt, plan, oppriss, ekstrudering og diagram (som Speed er et akronym for) sammen presiserer en arkitektur, innsirkler tekstens bestanddeler et arkitektursyn, skaper orden i et virvar som bare tekst kan.
Ikke at Monument rett fram tegner opp en banal bruksanvisning for hvordan man gjør det, det er tross alt en leseopplevelse mer enn en manual. Språklig kontant er boka likevel, disiplinert og metodisk i måten den holder seg så strengt til saken på. Det kapittelvise essayet svarer hele tiden på samme problemstilling, og underbygger samme hovedargument, i stedet for tankestrøm/tankekart, scrapbook/moodboard-sjangeren som mange arkitekter sverger til for å tegne opp sitt arkitektursyn med tekst uten forpliktelse.
Noe av det morsomme er at teksten etteraper nettopp en sånn tilnærming i det grafiske, med kjøleskapspoesi-aktige utklipp «rett fra arkivet» og formasjoner som tekst-monumentet på baksiden. Monument er likevel et arkitekturteoretisk argument som ser tvers igjennom hul symbolikk, og minner om at et «noe» alltid har et innhold. Bare grubling og diskusjon kan grave det ut.