Fra Folkets hus på Kvål, som Åge Aleksandersen rimer med Royal Albert Hall, til LOs hovedkvarter, Oslo kongressenter Folkets hus. Line Scheistrøen og Sissel M. Rasmussen har reist land og strand rundt for å finne frem til en viktig del av arbeiderbevegelsen.
Bevisstheten om betydningen av et politisk samlingssted er gjennomgående i boken, og forfatterne er gode til å vise hvor mye dugnad som ligger bak realiseringen og driften av slike steder.
Foruten svært korte presentasjoner av en rekke folkets hus, avsluttes boken med en vel så kort konklusjon. Når du leser i Folkets hus, nærmest venter du på at denne konklusjonen skal trekke noen røde tråder som boken ellers mangler, men den kommer dessverre til kort.
Joda, der forklares det hvordan «folkets hus» vokste frem for å dekke arbeiderbevegelsens behov for et samlingssted i de mange bygder og byer. Videre vises det hvordan bevegelsen så ble absorbert i sosialdemokratiet i 1947 og ikke lenger skulle være arbeiderbevegelsens hus, men alles «samfunnshus»; og deretter gjorde en tilbakevending tidlig på i 1972. Da inntok Folkets Hus Landsforbund en mer politisk profil igjen, men de maktet ikke å skape vitaliseringen som var tiltenkt; medlemstoppen ble nådd i 1984 med 286 hus, og er i dag nede i 81.
Selv om begrepet «kulturhus» dukker opp her og der, reflekteres det lite over hvordan vi kanskje kan forstå det fenomenet som en etterfølger til «samfunnshusene», og ikke minst hva det innebærer. Representerer ikke det en ytterligere avpolitisering av samfunnet, hvor enten «folket» eller «samfunnet» har blitt erstattet med «forbrukere», som altså skal kjøpe kultur istedenfor å produsere den selv?
Forfatterne forsøker heller ikke å systematisere de ulike husene inn i ulike tidsepoker, foruten overgangen fra folkets hus til samfunnshus, som egentlig ikke forklares. Hva var eksempelvis typisk ved Narviks folkets hus, som boken presenterer? Det vet ikke jeg, selv om jeg ante noe den gangen jeg ruslet forbi huset. Det kommuniserer i hvert fall med det staselige høye rådhuset på den andre siden av gaten som ble reist i en vel så modernistisk stil få år etter. At det var Else Thorp Larsen som tegnet Narviks kulturpalass, som ble innviet i 1956, må du søke opp selv.
I kapitlet om Lillestrøms folkets hus, nevnes det at et gammelt hus fra 1915 ble revet i 2016, og at et nytt ble tatt i bruk året etter. Styrelederen til det gamle huset, Jon Øystein Ekerhovd, sier: «Dette var ikke noen arkitekttegnet bolig, det var satt opp på dugnad. Det samme var vedlikeholdet», men hva så med det nye? «Huset er en del av et bolig- og næringskompleks med nesten 200 leiligheter, storsal og kontorlokaler». Overgangen fra det ene huset til det andre reiser spørsmål om noe har forandret seg fra huset som ble innviet i 1915 og til det nye. Ikke bare er det nye antageligvis arkitekttegnet, men hva mer har skjedd? Forfatterne slår simpelthen fast at da det nye huset ble åpnet, ble arbeidersanger sunget: «Akkurat slik fagbevegelsen gjorde da de innviet det gamle huset.»
Med dét er vi inne på den kulturelle siden. Selv om husene fortsatt virker til å spille en viktig rolle som møtested for fagbevegelsens organisasjoner – se særlig solskinnshistorien om Namsos, som ikke hadde hatt et folkets hus siden 1940, men som fikk et i 2018 – er det nettopp kultursiden ved husene som virker å være fortapt. «Tidsskiljet kom med piggtrådmusikken», argumenterer forfatter Kjartan Fløgstad i sitt forord, og mener med det rock som «appellerte langt frå til alle».
Hans påstand burde vært en gyllen anledning til å undersøke hvorfor venstresiden ikke klarte å fornye seg på 70-tallet. Boken Folkets hus er full av bilder med «kommunal estetikk» og fraser om at det er vanskelig å rekruttere ungdommer til styret. Boken nærmest skriker etter en undersøkelse av hvorfor og hvordan det sosialistiske og kollektive Folkets Hus Landsforbund som en gang tilbød et attraktivt og hipt sted, gradvis ble forbigått, ikke bare av de private utestedene, men også det individualistiske og nyliberale Huseiernes Landsforbund. En slik bok kunne kanskje vist hvordan vi kan lære av vår feil, så vi igjen kan begynt å se fremover.