Marius Svaleng Andresen: Life in the New
I uteområdene mellom de intrikat utformede høyblokkene er det mye luft og rom for lek i Novi Beograd.
Foto: Marius Svaleng AndresenLife in the New er ei sterk påminning om alle dei millionane av arbeidarar, politiske aktivistar og fagfolk som, inspirerte av Lenin, i løpet av et kort hundreår kasta seg med liv og sjel inn i klassekampen for ei ny og betre verd, skriv Kjartan Fløgstad.
Av Kjartan Fløgstad
Tiåra etter Sovjetsamveldets samanbrot har fare ille med minnet om revolusjonshelten Lenin. Om ledaren for bolsjevikrevolusjonen i det heile blir hugsa i Vesten, er det mest som ansvarleg for død og elende, terror i statleg regi. I Russland står ettermælet til despoten og feltherren Stalin i 1945 langt sterkare enn minnet om opprøraren Lenin i 1917. Til og med dagens Putin gir Lenin skulda – eller æra – for å ha oppretta Ukraina som moderne nasjonalstat.
Då Karl Ove Knausgård for kort tid sidan tok imot ein litterær pris i Lenins namn, fekk han så øyrene flagra av uangripeleg moralske instansar som avisa VG og tenketanken Civita.
Å opna Marius Svaleng Andresens praktverk Life in the New er ei sterk påminning om alle dei millionane av arbeidarar, politiske aktivistar og fagfolk som, inspirerte av Lenin, i løpet av det korte hundreåret frå 1917 til 1991 kasta seg med liv og sjel inn i klassekampen for ei ny og betre verd.
Slagordet om å bygga sosialismen gjorde ingeniørar og arkitektar til særleg viktige nøkkelpersonar i utviklinga av det nye samfunnet. Sovjetarkitekturen hadde mange fasar, men var heile tida statsstyrt, og byggekunsten avgjerande viktig for samfunnsstyringa. Når det gamle var jamna med jorda, blei byggeplassen både symbolsk og praktisk sjølve åstaden for sosiale framsteg.
Western City Gate er best kjent under navnet Genex, og er et av de mest ikoniske og iøynefallende landemerkene i Novi Beograd.
Foto: Marius Svaleng AndresenDå bygginga av Novi Beograd, Nye Beograd, starta opp like etter den andre verdskrigen, hadde Tito nettopp brote med Stalins Sovjetsamvelde. Dei jugoslaviske arkitektane og byplanleggarane var såleis frigjorde frå å følga ideala til Stalin-arkitekturens himmelropande symbolbygg, best kjent som dei berykta Sju søstrene i Moskva. Med friare hender, men med leninistisk glød, kasta arkitektane i Beograd seg over teiknebrettet for å konstruera det som skulle bli den nye hovudstaden til det sosialistiske Jugoslavia og sidan fødestaden til rørsla av alliansefrie statar under den kalde krigen.
Den som kjem med fly til Beograd i dag, landar på Nikola Tesla Airport, som ligg midt i Novi Beograd, med 200 000 innbyggarar. Førsteinntrykket av bydelen er overveldande. Vegen inn til sentrum er omkransa av høghus, bustadblokker og kontortårn. Marius Svaleng Andresen fortel ikkje arkitekturhistorie, i bilete og tekst viser han korleis denne historia står seg i dag. Han ser ein bydel med estetiske kvalitetar, men særleg ein stad med bruksverdi for innbyggarane. Her er det ikkje vinnarane i den ettersosialistiske kasinoøkonomien som held hus. Med kameraet sitt dyrkar Svaleng Andresen ikkje først og fremst det ytre formspråket, men korleis det indre livet lever seg ut i det som var ein soveby og ikkje er det lenger.
Av alle menneskerettane i den jugoslaviske sosialismen var retten til eige husvære ein av dei viktigaste. Novi Beograd var eit dristig forsøk på å verkeleggjera denne retten i praktisk byplanlegging. I dei to mannsaldrane som sidan har gått, har innbyggarane gjort sovebyen til ein levande bydel. Trass i overdimensjonering, forfall, motorvegar og fotgjengarfiendskap ser det ut til at innbyggarane sjølve kan skapa den modernistiske sovebyen om til ein leveleg stad både til å bu og til å leva i. Det er det oppmuntrande vitnemålet frå Marius Svaleng Andresens gripande biletverk.
Kjartan Fløgstad
Norsk forfatter (f. 1944). I 2017 ga han ut boken «Trans-Sovjet ekspress. Luftslott og revolusjonære ruinar om sovjetisk arkitektur».
