Mathilde Sprovin er kunsthistoriker, og har doktorgrad fra Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. Avhandlingen hennes fra 2017 handlet om Tegneskolen i Christiania, som hun fremstilte som en del av nasjonsbyggingen etter 1814. Det var gjennom dette forskningsarbeidet at hun bet seg merke i de mange kvinnelige elevene ved Tegneskolen. Nysgjerrigheten på disse kvinnene (som ellers glimrer med sitt fravær i «mainstream» arkitekturhistorie) har resultert i boken Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900. Her møter vi en rekke kvinner som hadde det til felles at de var utdannet ved Tegneskolen og elever av den legendariske Herman Major Schirmer. Sprovin lar oss få innblikk i kunstnerskap, arbeidsfellesskap og vennskap – og ekteskap. For det siste betød jo selvfølgelig kroken på døren for veldig mange av kunstveverskene og arkitektene. Ikke sånn å forstå at det nødvendigvis var en tragedie for de det gjaldt. Sprovin reflekterer fint over den borgerlige kvinnerollen, hvor estetisk sans ble høyt verdsatt. Trolig var mange kvinner innforstått med at tegneskoleutdannelsen ikke skulle lede opp til noen selvstendig yrkeskarriere, men heller var å betrakte som del av dannelsen i de øvre lag av befolkningen.
Men det var ikke bare forskningen omkring Tegneskolen som fikk Mathilde Sprovin til å skrive bok om de kvinnelige estetikerne. Hun har nemlig en personlig inngang til tematikken: Hennes egen mormor, Mimmi, drømte om å bli tekstilkunstner, forteller Sprovin i innledningen. Den drømmen ble det aldri noe av, og for Mimmi var det trolig en tragedie. Mimmi ble hustru, mor og håndarbeidslærerinne, skriver Sprovin videre, og fant seg ikke til rette i noen av rollene. Hun ville veve billedtepper, men det ble mest filleryer …
Mot dette personlige og såre bakteppet trekker Sprovin opp historien om de kvinnelige tegneskoleelevene. Parallelt får vi historien om selve skolen: Opprettet i 1818, i et fattig land som nettopp hadde fått sin nasjonale selvstendighet og som manglet ressurser til å etablere et kunstakademi av internasjonalt format. Dermed ble det med en tegneskole for håndverkere, som likevel ble det viktigste stedet for estetisk (ut)dannelse på 1800-tallet. En av de store personlighetene ved Tegneskolen var Herman Major Schirmer. I årene rundt unionsoppløsningen tok han med seg elevene sine på studieturer i Norge for å studere gammel, norsk byggeskikk. Flere av de kvinnelige elevene var med på turene.
Sprovin skildrer disse studieturene som en del av det store nasjonsbyggingsprosjektet rundt århundreskiftet. Gamle gårdsanlegg ble målt opp og tegnet, og også inventaret ble studert og dokumentert. Og her, påpeker Sprovin, spilte de kvinnelige studentene en viktig rolle. Kunsthåndverk, deriblant vev, ble nemlig regnet som ekstra gode bærere av nasjonal tradisjon og identitet. Dette var bøndenes kunst, ekte og autentisk og upåvirket av innflytelse utenfra. Ikke minst var vev et kunsthåndverk som tradisjonelt ble utøvd av kvinner. Slik ble de unge studinene kjent med en rik tekstilkultur, og samtidig deltakere i nasjonsbyggingen. Og på denne måten veves også de kvinnelige estetene inn i samfunns- og kulturhistorien på en interessant og elegant måte.
Sprovin skriver også fint om arbeidsfellesskap og vennskap. Om Frida Hansens Billedvæveri, et atelier for mønstertegning og vev, som på det meste hadde tretti ansatte og vakte internasjonal anerkjennelse. Om arkitekten Lilla Hansen som hadde egen praksis og delte kontorlokaler med Titti (vev og mønstertegning) og Marie Karsten (møbler og interiør). Og om rekken av kvinnelige arkitekter som ble anonyme saksbehandlere i offentlig forvaltning. Interessant er det også å lese om organisasjonsliv, husflid og kunstindustrimuseer, og om parallellene til arts and crafts-bevegelsen.
Men Sprovin vil mer enn å plassere kvinnene i en historisk kontekst og gjøre dem til representanter for et kjønn og en tidsalder. Hun vil la dem opptre som individer. Gjennom hele boken blir hovedpersonene løftet frem gjennom biografiske opplysninger. Det er disse glimtene av levd kunstner- og kvinneliv som synes å være forfatterens viktigste anliggende. Og trolig er det derfor hun konsekvent omtaler sine protagonister ved fornavn. Det er uvant, og ikke helt uproblematisk. For er det ikke noe påtvunget ved all denne fortroligheten? På grensen til det infantiliserende? Tar vi Lilla og Titti på alvor? Kanskje er problemet at vi vet såpass lite om disse kvinnene at de uansett ikke vil tre frem fra boksidene?
Men alt dette vet Mathilde selvfølgelig utmerket godt. Bruken av fornavn og insisteringen på det personlige er et bevisst grep, og i siste kapittel, når hun kommer tilbake til sin egen Mimmi, da funker det likevel. Da blir det åpenbart at kunstnerhistorier også er livshistorier, og at kunstneryrket ikke kan betraktes eller utøves uavhengig av kjønn – og heller ikke av klasse. Kunstvæverskene og arkitektene rundt århundreskiftet kom nemlig tilnærmet uten unntak fra borgerskapet og overklassen. De var døtre av ingeniører, forretningsmenn, leger, prester og jurister. Mathildes Mimmi kom fra små kår, og manglet, som så mange folk fra arbeiderklassen, den selvtilliten som krevdes for å våge å satse på en karriere som kunstner. Det ble bestemmende for livet hennes.
Og slik klarer Mathilde Sprovin det igjen; å veve det personlige inn i en større fortelling. Resultatet er blitt en varm og klok bok, rikt illustrert, og skrevet i et befriende ujålete språk. Riktig vakkert, det hele.