Morten Ole Mørch gir en murstein av en bok til arkitekturfeltet med Magnus Poulsson. Mennesket og hans krets, arkitekten og hans verk, og det er arkitekt Magnus Poulsson vel fortjent. Slik det i bokens innledning slås fast, var det ingen annen norsk arkitekt i første halvdel av forrige århundre, som fikk henimot like mye omtale av sine prosjekter.
Det er de siste årene publisert noen biografier om norske arkitekter som virket ved århundreskiftet 18-1900, dog – med tanke på det enorme antallet byggeoppgaver som preget tiden – er antallet fortsatt få. Mørch påtar seg sådan en viktig oppgave, da han kaster seg over arkitekt Magnus Poulssons virke.
Boka er biografisk i den forstand at Magnus Poulsson gis en grundig presentasjon, hans barndom-ungdom-studieår-ekteskap-familie, og levemannen Poulsson, utspiller seg i bokas tekstkapitler. Kapitlene kretser hele veien om arkitekten, men i mindre grad om arkitekturen. Arkitekturforskeren i meg får lyst til å analysere de ulike byggeoppgavene Poulsson engasjerte seg i: småhusene, villaene, fritidseiendommene, kontorbyggene, hotellene og de mer prestisjetunge byggverkene, som kirker og rådhus.
Men dette er ikke boka for de tunge faglige analyser. At den er skrevet uten noteapparat understreker det faktum. Det er imidlertid ikke til bokas forkleinelse, snarere tvert imot! Dette er god formidling, kanskje nettopp fordi den tar sjansen på å bevege seg utenfor akademias snevre rammer. Boka er for øvrig ikke uten faglig tyngde. Mørch er tydelig godt kjent med stoffet og siste års forskning på denne perioden i norsk arkitekturhistorie. Boka preges av fortellerglede – og av en forfatter som må nære en dyp respekt for arkitekten og mannen Magnus Poulsson.
Mørch spenner opp lerretet arkitekt Magnus Poulsson bør ses opp mot. Hans studier ved Kunst- og Haandværksskolen i Kristiania og ved Kungliga Tekniska högskulan i Stockholm. Hvorledes Poulsson, med egen villa på Lagåsen, Fornebu, fikk nære bekjentskaper i Lysakerkretsen, der kretsens nasjonale program sammenfalt med Poulssons studier av den norske bygningsarven, som hadde preget undervisningen ved Kunst- og Haandværksskolen.
Poulssons engasjement for bygningsarven førte til at han engasjerte seg i Fortidsminneforeningen, blant annet som foreningens mangeårige leder i årene 1915-29. Videre var han medlem i Tilsynskomitéen for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, i tillegg til å være en av stifterne av brorskapet Den grønne Bænk; en uhøytidelige klubb av svirebrødre, som etter et representantskapsmøte i Fortidsminneforeningen i 1915, etablerte et brorskap av riddere for vern av landets kulturminner. De fire andre første medlemmene var riksantikvar Harry Fett, bestyrer for Universitets Oldsakssamling, Anton Wilhelm Brøgger, og kunsthistorikerne Rolf Thommessen og Carl W. Schnitler, begge med markante penner og stemmer i tiden.
Studieårene, arkitektens engasjement for fortidsvernet og mennesket Magnus Poulsson, danner bakteppet for denne bokas omfattende katalog over arkitekten Magnus Poulssons virke, og her ligger kanskje bokas absolutte tyngde. Forfatteren har nedlagt et enormt arbeide i å lete opp og katalogisere arkitektens samlede verker – og gir med dette et viktig bidrag til arkitekturfeltet.