Den pågående arkitekturdiskusjonen går fort inn i et spor som handler om en kunstnerisk fri modernisme versus en kunstnerisk låst 1800-talls klassisisme. Hva om man kunne funnet fram til de aspektene ved tradisjonell arkitektur som har positiv effekt på mennesker, og brukt dem videre, uten å si noe dogmatisk om stil? Dette er på mange måter ambisjonen til matematiker Nikos Salingaros, som har skrevet boken med den ublyge tittelen A Theory of Architecture.
Når du befinner deg på et sted i byen, kan det fort være tusenvis av objekter og former i de umiddelbare omgivelsene, om man virkelig går inn for å telle alle brosteinene, takpannene, trespilene og bladene på trærne. Men vi opplever det jo ikke slik. Den samme situasjonen opplever vi normalt som bestående av et lite antall objekter: et gategulv, en bygning, et tre. Dette er omgivelser som informasjon, og er kjernen i Salingaros’ forskning på arkitektur. Gjennom millioner av år med evolusjon har omgivelsene vært viktige for vår overlevelse, og vi er biologisk rigget for raskt å tilegne oss informasjon om våre omgivelser, som hvor det er farer, hvor det er mat, hvor det er ly.
Salingaros’ teorier om arkitektur og omgivelser som informasjon handler mye om fraktaler. Fraktaler (som jo også bare er det engelske ordet for brøk) er enkelt sagt et forholdstall mellom to størrelser. Det gyldne snitt er en slik fraktal. I naturen opptrer fraktaler overalt, både organisk og ikke-organisk. Stammen på et tre deler seg opp i greiner, som igjen deler seg opp i stadig mindre kvister, og forholdstallet mellom disse størrelsene vil typisk være et konstant tall. Overflaten på en tilfeldig stein er knudrete, men gjerne knudrete på en fraktal måte, der hver bue og hakk, om man forstørrer dem, også består av mindre buer og hakk som ofte har et konstant forholdstall.
A Theory of Architecture
Nikos Salingaros, Sustasis Press. Først utgitt 2006. Nyutgivelse 2021.
I den organiske verden er fraktaler knyttet til grunnprinsipper for vekst, og i den uorganiske verden er fraktaler knyttet til naturfenomener som bearbeider det uorganiske, som vind, temperatursvingninger eller erosjon. Molekyler, atomer og partikler er satt sammen på en fraktal måte, og Salingaros argumenterer også for at vår egen hjerne, med hjerneceller og hierarkiske forbindelser, er satt sammen på en slik måte. Dette gjelder ikke bare fysisk sammensetning, men hvordan kunnskap er organisert og hvordan læring finner sted.
Salingaros bruker denne modellen til å utlede prinsipper for arkitektur. Han understreker gjentatte ganger at prinsippene er generelle, og ikke tar stilling til bygningers arkitektoniske stil, til en kulturs tradisjonelle byggeskikk, eller til den enkelte arkitektens kunstneriske frihet. Samtidig utgjør prinsippene fundamentet for Salingaros’ eksplisitte kritikk av modernistisk arkitektur. Salingaros argumenterer motsatt av modernismen, at fraktaler og ornamenter ikke er påklistret nødvendighet, men et matematisk nødvendig uttrykk for en bygnings iboende konstruktive og estetiske struktur.
Salingaros er akademiker, og boken bærer preg av å være godt fundamentert i etablert vitenskap. Kapitlene tar utgangspunkt i hans tidligere publikasjoner og forskningsartikler, skrevet sammen til én bok om arkitektur. Det er få bilder, og litt uklart om boken først og fremst er akademisk litteratur eller populærvitenskap. Samtidig er det spennende å se en matematiker uten arkitektutdannelse begi seg utpå og illustrere, gjennom håndtegning, de prinsippene han utlegger for arkitektur.
Boken er nok den mest tilgjengelige for arkitekter som har lyst til å sette seg skikkelig inn i prinsippene om fraktaler, men krever nok også litt motivasjon. For de matematisk anlagte – jeg sikter her særlig til NTH- og NTNU-studentene som har vært skuffet over å ikke få bruke matematikkunnskapene sine på studiet – så er det ganske festlig å finne matematiske formler for god arkitektur, som xn+1/xn = k.
Boken bør likevel ikke skremme noen med akademisk utdannelse og interesse for faget.