Open Heritage - Community-Driven Adaptive Reuse in Europe

På linje med kluten og kosteskaftet har menneskeheten brukt bøker for å holde styr på omgivelsene sine. Se bare på ANVIISNING TIL EN FIIN OG ANSTÆNDIG LEVEMÅDE, BEKJENDTSKAB MED VERDEN OG DEN FOR UNGE MENNESKER FORNØDNE LEVNETSPHILOSOPHI fra 1796, eller Toppen Bechs Skikk & bruk i en ny tid fra 2010.

I dag kan vi slå fast at fellesskapet må fikse viktigere ting enn å gjøre ungdommen høfligere – for eksempel spre god sedvane for å tilpasse eksisterende bygningsmasse til ny bruk. Forventningene er derfor høye når det utgis et verktøy som kan vise vei til adaptiv gjenbruk (adaptive reuse) – og kanskje redde begrepet fra en fremtid på buzzord-kirkegården i samme slengen.

OpenHeritage-prosjektet for adaptiv gjenbruk, eller Adaptive Heritage Reuse (AHR) som er benevningen de bruker, varte i fire år og samlet aktører fra ulike fagfelt og elleve ulike land. Det EU-støttede forskningsinitiativet tufter analysene sine på reell praksis, og har funnet frem til ni fyrtårn.

På nettsidene til OpenHeritage ligger en større ressursbank av prosjekter, men i boka er det Cascina Roccafranca, High Street, London CLT, Färgfabriken, Stará Tržnica, Jam Factory, Largo Residências, Praga Lab og Broei som belyses. Dette er suksesshistorier som kan vekke faglig optimisme og fremtidstro, særlig når boka viser frem prosjekter som har blitt til i motvind, og som ligger i geografiske randsoner – med de sosiale implikasjonene det ofte innebærer.

Samtidig er det ikke sånn at lykten fra fyret holder bølgene i ro. De tre innledende kapitlene, der de ovennevnte casene analyseres, skisserer langt flere vanskeligheter enn muligheter. Det er noen skikkelige spagater initiativtakerne står i, for å sørge for finansiering fra ulike aktører, orientere seg i lovverk, få lokale myndigheter på gli og ikke minst balansere hensynet mellom grunnverdiene i prosjektet og nødvendigheten av kommersiell inntjening.

Kanskje ligger det litt i den gjennomgående undertittelen «Enabling collaboration», at det er mange som må komme til orde før noe kan gjennomføres. Det er likevel verdt å merke seg med casene som analyseres at det sjelden er de demokratiske prosessene som trenerer utfallet, men heller hindringer i form av anbudsordninger som ikke spiller på lag, relevant lovverk som er spredt for alle vinder og private støttespillere som plutselig ikke synes ideen er god lenger når COVID-19-pandemien stikker kjepper i hjulene for utbyttet.

Det viktigste bidraget til boka er derfor å sortere i kompleksene ved å presentere fire modeller: ‘common-interest-driven public model’, ‘common-interest-driven civic model’, ‘individual-interest-driven public model’ og ‘individual-interest-driven civic model’. Det er ikke fordi de er feilfrie bruksanvisninger, men fordi de tilbyr et felles språk og dermed tilrettelegger for nye diskusjoner om hvordan planlegging og politikk henger sammen.

Det er tydelig at suksessene som boka viser frem hviler tungt på pådrivernes vilje heller enn systemer som tilrettelegger for gode ideer og gode faglige vurderinger i utgangspunktet. Derfor kunne forfatterne, når de først har fått mikrofonen i hånden, brukt konklusjonen til å komme med noen tydelige politiske og faglige anbefalinger for hvordan gjøre denne typen byutvikling bedre og friere for risiko. I stedet lanserer de en vag strategi bestående av fem ord som starter på bokstaven 'm', med uklar nytte.

Da er det viktig å minne om at forskningsprosjektet behandler noe helt grunnleggende mellommenneskelig – gode steder å være for å drive med ting som lokalsamfunnet er opptatt av. Historiene viser at det er langt mer meningsfylt for de involverte at det foregår i bygg lokalsamfunnet allerede har en relasjon til, enn i strigla nybygg med programmer tredd over hodene på dem. Det er vanskelig å se at OpenHeritage umiddelbart gjør det lettere for initiativenes presedens – med mindre noen andre stemmer fristes til å plukke opp tråden og mikrofonen.