For praktiserende arkitekter flest, med mindre man jobber i et privilegert sjikt av nisjeprosjekter som krever testing og utprøving, er byggematerialer noe man oftest kjenner som ulike skravurer i tegningene på skjermen, og som hyllevarer i produsentenes kataloger. Hva vet vi egentlig om materialene vi bygger med, om hvor de kommer fra, hvilke systemer de utgår fra og opprettholder?
Men materialene har en lang og ofte ikke uproblematisk reise til byggeplassen. Beslutninger som tas om materialbruk i et prosjekt har umiddelbare konsekvenser for klimagassutslipp, arbeidsforhold og ikke minst de landskapene materialene kommer fra og reiser igjennom.
Paloma Gormley, Summer Islam, George Massoud, Amica Dall: Material Reform, Building for a Post-Carbon Future, Mack Books, 2023.
Foto: MACK BooksEn liten bok fra den britiske design- og forskningsorganisasjonen Material Cultures bretter ut denne delen av materialenes liv, og er et korrektiv til mye av det som lanseres som bærekraftig i arkitektbransjen. Material Reform, Building for a Post-Carbon Future ble utgitt i 2023 på forlaget Mack, og kom i en oppdatert utgave i februar i år.
På litt over hundre sider presenteres en rekke essays skrevet av de tre grunnleggerne av Material Cultures: Paloma Gormley, Summer Islam og George Massoud, i samarbeid med Amica Dall. Boken inneholder også fotografier av Jess Gough, og en introduksjon av Charlotte Malterre-Barthes.
Hovedargumentet er at systemer for produksjon, forsikring og vedlikehold hindrer eksperimentering, og fastholder oss i systemer for utnytting som verken kan eller bør vedvare. Det som i bransjen ofte ses på som bærekraftig, for eksempel isolering og energisystemer i nybygg, eller gjenbruk av bygningselementer fra bygninger som rives, er ifølge boken avsporinger fra gjennomføringen av en reell reform av produksjonssystemene.
Forfatterne er kompromissløse, men de kan ikke beskyldes for nostalgi. Heller enn å peke tilbake mot førindustrielle byggemetoder, ser de mulighetene innenfor maskinell produksjon og prefabrikasjon. I sin arkitekturpraksis jobber Material Cultures med å eksemplifisere dette gjennom egne prosjekter, hvor de blant annet har laget prototyper for bygninger og byggesystemer med materialer som hamp og tre, med lave karbonutslipp og korte næringskjeder, som kan masseproduseres.
Boken består av korte, avgrensede tekster om materialer som tre, stein, jord og leire, men også om mer abstrakte begreper som verdi, kvantifisering, ressurser og ekstraksjon. Essayene er rett på sak i arkitektsin ambisjon om å problematisere måten vi snakker om materialer i dag, og åpne opp for nye samtaler som kan understøtte det forfatterne beskriver som ulike former for regenerative praksiser. Tekstene er polemiske, men grundige og presise.
Underveis er nøkkelord markert i gult, som henviser til et oppslagsverk bakerst i boken. I tillegg til denne utvidede ordlisten, består boken av en litteraturliste som inkluderer så ulike referanser som Bjørn Berges Ecology of Building Materials, Anna Tsings The Mushroom at the End of the World, og Édouard Louis’ Hvem drepte faren min. Dette sier mye om bokens spennvidde, og hvordan forfatterne ser på materialer og arkitektenes rolle som en del av en større næringskjede.
Boken kan fungere både som en kalddusj og en inspirasjon, avhengig av hvilke briller man leser den med. Men det viktigst er at den blir lest.
På de siste sidene inkluderer de en impact evaluation, hvor alle stegene i produksjonen av den fysiske trykksaken er kvantifisert i kg CO2e (i sum omtrent 500 gram per bok, hvor reiser og flytting av materialer utgjør 74%, mens lim og blekk utgjør mindre enn 1%). De stiller deretter det grunnleggende spørsmålet: vil bokens fremtidige påvirkning på handlingene til de som leser den oppveie de miljømessige innvirkningene av dens produksjon?
Boken inviterer arkitekter og resten av byggenæringen til å stille seg det samme spørsmålet om materialene de setter ut i verden.