Da jeg debatterte stygt og pent i arkitekturen med Arkitekturopprørerne, var det fristende å nevne alt arkitekturen skal løse, og alle kompromissene underveis. Som fagsjef i Arkitektforbundet var jeg glad for at arkitektur fikk så mye oppmerksomhet takket være opprøret. Vi fikk et opprør om estetikk, men hvor er opprøret mot det arkitekturen faktisk gjør, sett i lys av at vi står midt i en natur- og klimakrise? Antakelig ville et slikt opprør blitt ønsket varmt velkomment av forfatteren av «Climax Change!».
Pedro Gadanho er selv er både arkitekt, forsker og kurator, og insisterer på at det må et snarlig paradigmeskifte til i arkitekturen. Han ønsker med boka å gi en oversikt over hvordan de pågående klima- og naturkrisene må endre arkitekturen.
Arkitekter må se på bygninger som enheter som produserer energi og hjelper naturen fremfor å bare bruke ressurser, skriver Gadanho, og lar seg inspirere av filosofer som Stephen Vogel, som mener at løsningen er at arkitekturen blir en integrert del av naturen. De mange referansene til humaniora, arkitektureksperimenter og politiske føringer som «The New Green Deal», gjør at boka umiddelbart oppleves relevant og nyttig. Boka reiser mange betimelige spørsmål, og med det skaper han en forventning om svar. Dessverre er boka skrevet i et omstendelig språk, og de samme poengene gjentas stadig. Boka gir inntrykk av at forfatteren skriver ned alt han kan om emnet, men at han har ikke tatt seg bryet med å kutte i teksten eller sette informasjonen sammen på en pedagogisk måte slik at det er lett å finne svarene.
Bokas undertittel er «How architecture must transform in the age of ecological emergency», men det er mer en reflekterende tekst enn et verktøy for arkitekter som ønsker å endre praksis. Forfatteren påpeker at vi må bygge mindre nytt, at vi må bygge tettere fremfor å beslaglegge areal, og at selv om vi bygger så energieffektivt vi bare makter, vil ethvert nybygg stå for store klimagassutslipp. Betong og stål, som representerer mye bundet energi, må erstattes, hevder han, og det er arkitektene som må gå foran med sin innovasjonsevne. Dessuten krever naturkrisen at vi må unngå å beslaglegge mer areal, fordi vårt økologiske livsgrunnlag også trues av nye bygg. For de som har fulgt utviklingen de siste årene, er ingenting av dette nytt.
Eksemplene han omtaler i boka er ofte bittesmå byggverk, kunstprosjekter eller konseptuelle løsninger, eller han viser til de mange notene i margen i boka. Det er kanskje her man finner konkrete svar på alle spørsmålene han reiser, og på en måte er det inspirerende å bli vist videre til det som kan være nyttig informasjon. Det er bare det at jeg forventer, etter å ha lest 230 sider, å sitte igjen med en tydeligere formening om hvordan vi skal ta grep, mer enn hvorfor.
Gadanho appellerer til arkitekters overtalelsesevner og skaperkraft for å påvirke utviklingen av arkitektonisk form og materialitet. Energieffektivitet må bli kjernen i den konseptuelle tenkningen, skriver han, men også at vi må innordne oss naturen. Bygninger må gjøres om til levende, produktive enheter, men hva betyr det? Når han fremhever Stefano Boeris «Milan Vertical Forest» – med sine 800 trær og masse annet grønt på balkongene – som en økologisk rollemodell, så blir det unyansert at han ikke samtidig trekker inn at en slik høyblokk må ha betydelige mengder stål og betong for å bære vekten av planter og jordsmonn. Tiltak for å tilrettelegge for biodiversitet kommer her i konflikt med økt mengde bundet energi i materialene, som betyr mer klimagassutslipp. Dilemmaet som ofte kan oppstå mellom tiltak for naturen og tiltak for å hindre klimagassutslipp, blir ikke problematisert i boka.
Vi trenger ny type praksis, kunnskap og samarbeid for å bygge mer rettferdig og ansvarlig både for mennesker og alt annet levende liv på jorda, leser jeg, og det er viktig med denne påminnelsen. Jeg savner flere svar, men det kommer tydelig frem at vi må slutte å tro at teknologien skal redde oss.
Kanskje er det jeg sitter igjen med at om vi virkelig skal snakke om bærekraft, et forslitt ord som er befriende fraværende i boka, så må vi arkitekter først og fremst hente kompetanse fra psykologi, sosiologi, økologi, biologi og restaureringsøkologi. Legg gjerne til filosofi og kunst også, slik eksemplene hans ofte viser. Vi må nemlig gjennom en nødvendig transformasjon, og slutte å betrakte de bygde omgivelsene separat fra naturen.
I stedet må alt vi bygger bli en integrert del av naturen, og da blir jo spørsmålet: Hvordan? Boka er et interessant innslag til refleksjon, og den peker på noen viktige sammenhenger og hinter om noen løsninger. Men jeg skulle ønske den var kommet for noen tiår siden og at boka vi leste nå omtalte de glimrende eksemplene som ble repetert i stor skala.