Pernille Boye Ahlgren: Solstad og byen

For noen år siden kom det en populær bok som het En sommer med Montaigne (Antoine Compagnon, 2013). Jeg antar boken ble så populære som den ble fordi den inneholdt en kjent forfatters navn i tittelen, og var kort og derfor enkel å lese på stranden. Følgelig kom lignende bøker på løpende bånd i årene som gikk. Pernille Boye Ahlgrens bok Solstad og byen ble en slik bok for meg denne sommeren. Jeg har for så vidt ikke vært på stranden ettersom jeg nettopp har fått en datter, men jeg har hatt tid til å lese korte bøker.

Solstad og byen er en lettlest samtale mellom Ahlgren og Solstad om ulike spørsmål knyttet til det kjente forfatterskapet og hvilken rolle «byen» spiller i det. Boken, forteller Ahlgren, er et resultat av et emne i urbanisme hun tok på arkitekturstudiet i Oslo. Temaet for kurset var Kongsberg, og Ahlgren valgte å belyse byen gjennom Solstad, som i romanene Ellevte roman, bok atten (1992) og 17. roman (2009) har viet plass til Bjørn Hansens liv i den gamle sølvgruvebyen, selv om samtalen mellom dem ikke er begrenset til akkurat den byen. Når forfatteren likevel blir spurt om hva det er med akkurat denne byen som interesserer ham, svarer han at han ikke vet, og at han dessuten aldri har vært der. En typisk Solstad-manøver.

Finnes det egentlig en journalist som på noe som helst tidspunkt har fått Solstad til å snakke oppriktig? Solstad er et yndet intervjuobjekt – dette er selvsagt ikke det første intervjuet eller den første intervjuboken med forfatteren – fordi han raskt svarer med humoristiske påstander.

Hvis du på stranden, eller på trilletur, er ute etter denne tonen, leverer boken. Solstad skriver om Kongsberg, men har (angivelig!) aldri vært der. Solstad: «I løpet av hele den moderne tid har byen blitt styggere.» (s. 30) Solstad: «[New York] er den flotteste byen jeg vet om.» (s. 31), bilisme er bra (s. 38), bilisme er dårlig (s.38), og så videre. De ulike tegningene Ahlgren får Solstad til å tegne av ulike bøker er også kostelig, og det slår meg at hans portrett av New York på side 33 er noe som bør trykkes opp i et opplag på 10 000 og selges for 100 kroner per stykk. Eller 100 for 10 000 kroner per stykke.

Boken leverer imidlertid noe mer. Ahlgren og Solstad drøfter hvordan en by kan beskues og beskrives fra ulike synsvinkler, enten det er ved å gå i dem som en flanør eller ved å fly over dem som en forfatter. Ahlgren viser dessuten på flere tidspunkt til ulike steder i Solstads forfatterskap hvor byen har blitt beskrevet, og får med rette frem at Solstad i aller høyeste grad kan sies å være en forfatter med urban sensibilitet. Like fullt behefter det noe merkverdig ved måten Solstad beskriver periferien i Mexico By som noe fundamentalt annerledes enn periferien til vår egen hovedstad.

I Mexico by – en by som utgjør en kontrast til Oslo i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984) – sier Solstad tidlig i samtalen med Ahlgren, stjeler ungdommen en getto-blaster og spiller høy musikk: «De hadde det gøy» (s. 8). Sånn er det ikke i drabantbyen i Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Boken handler om AG Larsen som flytter fra St.Hanshaugen til en drabantby han selv har vært med å tegne, nemlig den modernistiske bydelen Romsås. Men der er det, ifølge Solstad, ikke noe liv. Alle sitter inne og ser på TV.