Peter Butenschøn: Megalopolis. En fremtid av storbyer
Adidas-området i Lagos, morgenen etter at bulldosere hadde rasert hele boligområdet.
Foto: Peter Butenschøn.Peter Butenschøns bok retter et viktig blikk mot utfordringene i den nye urbane verden, men selv om han til slutt holder en appell for sterke ordførere, så synes løsningen primært å lene seg på den nyliberale kunnskapsøkonomiens magiske krefter.
Av Kjetil Gyberg
De krefter som skaper vår tids storbyer virker ikke først og fremst i Europa og Amerika, men særlig i Asia og Afrika. Det er her urbaniseringens nåtid og fremtid ligger. Arkitekt og byplanlegger Peter Butenschøn har helt siden slutten av 1960-tallet vært en reisende i denne nye urbane verden. Han har sett mellomstore kolonibyer langs Guinea-gulfen bli til verdens mest viltvoksende urbane region, og han har sett sykkeldrevne kinesiske byer bli til bilismens nye høyborger. Like grundig belest som bereist er han unikt kvalifisert til oppgaven han tar på seg i Megalopolis: Å gi en begripelig fortelling om de nye storbyene i det globale Sør.
Resultatet har riktignok blitt en ganske sammensatt mosaikk av korte fortellinger: Her presenteres urbane utfordringer fra fattigdom og bilisme via autoritære hovedsteder til stigende hav, pandemier og luftforurensing. Butenschøn gjør også stadige dykk i den urbane historien i det globale Nord for å undersøke likheter og kontraster og finne eksempler på løsninger.
Selv om disse anekdotene oftest er interessante, oppleves de ikke alltid som like relevante og truer tidvis med å gjøre boka like planløs som sitt objekt. Likevel bærer de frem det som etter hvert blir et tydelig budskap: Om de viltvoksende storbyene i Sør star overfor enorme problemer, så forblir løsningen enda mer by.
Alt annet er romantisk svermeri. Den underliggende fortellingen blir dermed et forsøk på å peke ut veien mot urban frelse. Spørsmålet er om ikke forfatteren selv underveis blir en romantiker og underspiller større økonomiske og politiske grep for å skape den gode by.
Urban montasje
I Butenschøns grunnfortelling får Lagos i Nigeria, verdens kanskje raskest voksende by, en hovedrolle. Mange av de litterære fortellingene som kommer ut av denne megabyen på over 20 millioner mennesker, kretser rundt det enorme gapet mellom fattig og rik. Butenschøn lar seg på sin side først og fremst forføre av det dynamiske og komplekse gatebildet i de uformelle byområdene, der innflyttere fra landsbygda bygger sine egne hus uten tillatelse og starter sin egen gründervirksomhet.
Hans beskrivelse av bydelen Yaba er et eksempel på det Marshall Berman ville kalle et stykke «urban montasje»: En feiring av gatas vitalitet som har vært en egen sjanger i litteratur og sosiologi siden 1800-tallet. Dette er ifølge Berman en form for «urban romantikk» der gatelivet fremstår som den nødvendige møteplassen for de dynamiske kreftene som skaper den moderne kulturen, bade åndelig og materielt.
Butenschøn er primært opptatt av det siste: Hvordan det tette samspillet mellom boliger og handel i disse uformelle gatene er forutsetningen for at innflytterne skal kunne koble seg på den urbane økonomien. Butenschøns videre fortelling er i så måte kampen mellom det planmessige og det planløse: Skurkene er byplanleggere med visjoner om en oversiktlig og ryddig storby, fra Le Corbusier og oppover.
For modernistene var målet å skille ut byens funksjoner i egne områder viet bolig, arbeid, rekreasjon og sirkulasjon, og mange av de nye byene og bydelene Butenschøn beskriver i det raskt urbaniserende Sør har i for stor grad latt seg inspirere av dette programmet. Om de er bygget for å flytte kinesere inn til storbyens produktive økonomi eller afrikanere ut av urbane slummer, eller rett og slett for å bringe arabiske oljestater inn i en globalisert turistøkonomi, så vil de alle slite med mangelen på det
Butenschøn kaller «den kreative byens grunnmur». Fjerner man de planløse og kaotiske gatene, kaster man så å si byen ut med badevannet.
Ulikhetsmaskiner.
Men Butenschøn er likevel rask med å fremheve at også de uformelle områdene trenger en plan for grunnleggende infrastruktur. Og her peker han på et vesentlig problem: Myndighetene har gjerne blikket rettet andre steder, nemlig mot mer inntektsbringende og prestisjetunge prosjekter for eliten og den øvre middelklassen.
Her kunne Butenschøn med fordel ha skrevet om de såkalte ashwaiyyat eller «uorganiserte boligområdene» i Kairo som ved revolusjonens utbrudd i 2011 rommet to tredjedeler av byens befolkning, men fullstendig manglet grunnleggende infrastruktur som gassledninger, asfalterte veier, skole- og helsetilbud og grøntområder.
Mubarak-regimet prioriterte heller de nye satelittbyene for den øvre middelklassen, som på det tidspunktet rommet én prosent av innbyggerne. Butenschøn skriver godt og interessant om dagens nye eliteprosjekt i ørkenen: Hovedstaden Weidan som er i ferd med å bli et monument over den militære motrevolusjonen støpt i kinesisk sement.
Dagens voksende storbyer i Sør er betydelige vekstmotorer, men også velsmurte maskiner for ulikhet. Butenschøn er innom den nye globale overklassens skyskrapere (som han er imot av miljøhensyn) og han kommenterer den nye konsentriske klasse strukturen der uformelle arbeiderne presses ut i periferien. Dette kunne han skrevet mye mer om i byer som Istanbul, Mumbai og Sao Paolo.
Men det er ikke dette som er hans fortelling. Han vil først og fremst få oss til å se slummen med nye øyne: De er første trinn på vei til urban velstand og ikke symptomer på en nyliberal økonomisk politikk. Han nevner sin egen opplevelse av de økende økonomiske ulikhetene i disse byene og fremveksten av isolerte rikmannsenklaver, men går ikke dypere inn i temaet, til tross for at hans ideelle bygate synes å forutsette et møte mellom forskjellige kompetanser og interesser, for ikke å si klasser.
Blanding av plan og kaos.
Butenschøn trekkes stadig tilbake til den uformelle bygata i Lagos, den som er «farlig, alltid nær bristepunktet, åpenbart ustyrlig for en rasjonell bymyndighet, og samtidig uendelig utfordrende, kreativ og dynamisk». Her er det den utilslørte romantiske storbyflanøren som snakker.
Men Butenschøn er også byplanlegger og søker til syvende og sist den rette balansen mellom plan og planløshet. Han underslår ikke behovet for store planprosjekter, men tenker at de må imøtegå improviserte tiltak nedenfra.
Her synes Butenschøn å være inspirert av urbanisten Richard Florida, som mener selv små forbedringer i grunnleggende infrastruktur kan skape økonomisk vekst i stagnerende storbyer. Flere asfalterte gater i slummene gir for eksempel mer lokal aktivitet og kobler områdene på byenes øvrige kommersielle liv.
Her fremstår urbanisten litt som en alkymist: Få til den rette blandingen av plan og kaos i gatene og slumbeboernes gründeregenskaper løser resten. Men er dette virkelig nok for å skape en god by? Hva med gode offentlige utdanningsinstitusjoner? Hva med en omfordelende bolig- og skattepolitikk? Hva med en velferdsstat?
Butenschøns bok retter et viktig blikk mot utfordringene i den nye urbane verden, men selv om han til slutt holder en appell for sterke ordførere, så synes løsningen primært å lene seg på den nyliberale kunnskapsøkonomiens magiske krefter. «Den kreative europeiske byen ... danner forbilde for de utålmodige og sultne unge i Lagos», skriver han innsiktsfullt om en by som har skapt bade Nollywood og afrobeat. Men det forblir lettere mystisk hvordan denne urbane drømmen skal løfte millioner av slumbeboere ut av fattigdom.