Røyne Kyllingstad er utvilsomt et av de mest inspirerende fagmenneskene jeg har møtt. Kontinuerlig grublende, med en pasjon for arkitektur, planlegging og over alt annet en interesse for samspillet mellom den fysiske arkitekturen og den sosiale sammenhengen i menneskenes utfordrende liv. Før han gikk bort i fjor, 88 år gammel, rakk han å gi ut Bygd er mer enn bønder, en morsom bok hvor Kyllingstad bringer til bords en samling av historier og kunnskap om det drivende livet på bygdene. Boken aktualiserer, med både gammel og ny kunnskap, historier vi kan lære av når vi skal møte dagens utfordringer og diskusjoner.
Kyllingstad understreker at det er ikke er en repetisjon av fortiden han er ute etter. Han vil heller ikke stille landet opp mot byen, men derimot ønsker han å se hvordan kunnskap om bygdene kan gi oss nye tanker om både by og land.
Når leseren har kommet halvveis gjennom boken begynner man å se sammenhengene og i dybden av hva disse små samfunnene klarte å få til. Hva de fikk ut av en jordflekk, hva de fikk til av industriutvikling. For oss som er interesserte i konsepter som medvirkning, dugnad eller bærekraftig samfunn, som grubler over urbant jordbruk, kunnskapsformidling og håndverkets rolle i dagens samfunn, byr fortellingene til Kyllingstad på inspirasjon. Mange stedsutviklingsprosjekter handler om hvordan man skal redusere klimautslippene, holde på ungdom eller få folk til å bosette seg akkurat på dette stedet. Leser man Kyllingstads bok, vil man kanskje stille noen andre spørsmål og forsøke mer aktivt å se sammenhengen mellom utdannelse og utbygging, arbeid og livskår.
Kyllingstad presiserer at dette er ikke bok som handler om svar, om akkurat hvordan vi skal utvikle Norge, men han mener at kunnskapen om bygdene, hva folk gjorde der, hvordan de samarbeidet og fikk det til, er noe å hente innsikt fra når vi skal svare på de store spørsmålene om hvordan fremtidens Norge bør planlegges.
Når Norge i disse dager satser på å utvikle nye store batterifabrikker med opp til 2500 arbeidsplasser i løpet av noen få år, er kunnskapen om samfunnene som Kyllingstad skisserer, en svært aktuell påminnelse om hvor viktig det er å skjønne sammenhengen, hvor viktig det er å tenke bredere. Der utviklingen også kan omhandle håndverker- og familienivå, om kvaliteten av det vi produserer i sammenheng med det som foregår i dagliglivet og barnas fremtidige utdannelse. Der er denne boken god, når det gjelder å skape en bevissthet om sammenhengen mellom planlegging og individers liv; en planlegging fra et overordnet økonomisk-økologisk-bærekraftperspektiv ned til epler og poteter i egen eller felles hage.
Dagens store batteriarbeidsplasser utvikles på industrifelt og har god kontroll på logistikken, vannbehovet og infrastrukturen. Boligområder tilrettelegges, og universitetene oppretter egne batterilinjer for å utdanne spesialister. Det går fort. Blir det bærekraftige samfunn? Kanskje ikke? Kan vi lære noe av menneskene i fortidens norske bygder når slike nye arbeidsplasser skal planlegges?
Det er stor avstand fra Kyllingstads fortelling om balastjord som ble til potethage på et fjell i fortiden og det maskineriet som ruller frem nye industriarbeidsplasser i dag. Men fortidens gruvesamfunn og steder som Blaafarveværket i Modum, med ca. 1200 ansatte i 1840, var ofte store samfunn, med sammensatte arbeidsplasser, sammensatte sysler og kultur. Norske bygder var innovative, de fødte av seg både industrieventyr og landsviktig internasjonal handel. Slik Kyllingstad forteller om dem og underbygger med både innsikt og statistikk, viser han bygdenes virkende, vitale kultur. Og at den fortsatt kan lære oss en del. Det er jeg helt sikker på, etter å ha lest denne boken.