Den tidligere diplomaten Sverre Jervell skriver godt og har et skarpt blikk. Tidlig i boken, i en historisk seksjon, heter det eksempelvis at «det er typisk at Rådhuset har hovedinngangen og borggården på bysiden». Jervell skriver at Oslo har vendt seg vekk fra havet og mot innlandet over lang tid. Boken handler om vår tids reverseringen av denne trenden, og gir en fin historisk gjennomgang av hvem som er hvem i skapelsen av den nye Fjordbyen.
Likefullt er det en komplisert øvelse å skrive en bok om en by som tar for seg et så stort tidsspenn som fra middelalderen og frem til i dag. Jervell tilkjennegir også at mye av det som har blitt skrevet om Fjordbyen har vært av og for fagfolk, mens den tidligere tjenestemannen fra Utenriksdepartementet representerer en lekmann. Flere lekfolk bør inviteres i debatten om byen, men i fravær av en helhetlig analyse, det være seg politisk eller teoretisk, er det fort gjort å reprodusere status quo gjennom rene beskrivelser.
For det vi ofte ser, skrev sosiologen Dag Østerberg i sin bok Arkitektur og sosiologi i Oslo, som kom to år før Fjordbyplanen ble lansert i 2000, er at «en gjengs fremstilling av Oslo lages» (s. 33). Dennes styrke, og svakhet, påpekte Østerberg, er at den er flakkende: «Området beskrives snart under én synsvinkel, snart under en annen, snart i én henseende, snart i en annen, snart ut fra én oppfatning av hva som er viktig og verdifullt, snart ut fra en annen.» En slik fremstilling var ifølge Østerberg oppskriften for å gjøre alle fornøyde, men derfor også misfornøyde.
Det er vanskelig å ikke tenke på Østerbergs påpekning idet jeg leser de konkluderende punktene bakerst i Jervells bok om Fjordbyen. Der det første heter «Fjordbyprosjektet er blitt en suksess», heter det i det andre at selv om den nye bydelen er bygd på «tomter som tilhørte fellesskapet», så har «boligene først og fremst kommet den rikere del av befolkningen til gode».
Vi kan likevel spørre oss om den nye bydelen likevel har vært en suksess, på tross av bolig- og tomtepolitikken. I en tid hvor samtalen om byutviklingen har blitt dominert av diskusjoner om fasader, er det vanskelig å ikke la seg henrive av å se på bilder av hvordan det en gang var og hvordan det ble. Vi ser slike før-og-etter-bilder i seksjonen kalt «En liten kavalkade» i midten av boken, hvor tidligere industri og annen aktivitet nede ved havnene i sort-hvitt er satt opp mot nye, fargerike og skinnende bilder. Boken legger opp til at leseren skal nikke anerkjennende til fremskrittene. Og ja, det er bra at motorveien er senket og at fine badesteder har kommet til. Samtidig kjenner jeg på en vag sorg over den forsvinnende industrien som har blitt byttet ut med promoverende rikfolk og promenerende turister.
En sorg også, må det sies, over det som kunne ha blitt. Hvis ikke industri, så kunne andre aktiviteter vært sentralt i disse bildene. Jervell skriver vel å merke godt om de ikke-kommersielle aktivitetene som iblant finner sted i den nye bydelen. Viktig er eksempelvis bruken av bydelen som «utprøvingssted» for nye ideer, så vel som kampen for at den ledige tomten kalt «Sukkerbiten» ikke skulle bli transformert av enda et kjedelig museum. For oss som deltok i den kampen, er den tidligere diplomaten Jervell og hans allierte i Sukkerbitens venner nøkkelspillere.
Selv om Jervell var aktiv i kampen mot å plassere et fotomuseum på Sukkerbiten, og for å bevare stedet som et friområde, er boken likefullt skrevet i en nøytral tone. Men kanskje for nøytral? Kunne ikke hele Fjordbyen blitt laget i samme ånd som Sukkerbiten? Et av Jervells hovedargumenter er imidlertid at prosjekter som Fjordbyen utløser kreativitet. Men er ikke den begrenset til små sukkerkorn spredd her og der? Boken formaner heldigvis at politikerne og planleggere må ta grep når de neste delene av Fjordbyen skal utvikles, derfor bør de lese denne boken.
