50 år siden Arkitekturvernåret – satte det noen spor?
Året ble høytidelig åpnet på Akershus slott den 9. mai 1975 av miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. Kongehuset, statsminister og den konservative britiske politikeren Lord Duncan Sandys var alle til stede. Faksimile fra Arkitektnytt 8/1975.
Et 50 års-minne: Et halvt århundre er gått siden det europeiske Arkitekturvernåret 1975. Hva førte det til?
Av Ulf Andenæs
Arkitekturvernåret lå i tiden. Vi hadde hatt det store gjennombruddet for miljøvernbevegelsen i overgangen mellom 1960-tall og 1970-tall, med sin opptakt i Rachel Carsons banebrytende «Den tause våren («The Silent Spring»), «Blueprint for Survival», Romaklubbens «Vekstens grenser», Erik Dammanns «Fremtiden i våre hender», den første store FN-konferansen om miljøvern i Stockholm i 1972 og utnevnelsen av vår første miljøvernminister.
Som en del av dette vokste oppmerksomheten om miljøtruslene også mot de bygde omgivelser, i USA ikke minst gjennom den berømte boken «The Death and Life of Great American Cities» av Jane Jacobs. Her hjemme hadde det vokst fram en erkjennelse av at gjenreisingen og den raske utbyggingen i årtiene etter annen verdenskrig hadde hatt sin høye pris både for naturmiljøet og mange bygningsmiljøer.
Miljøvernvekkelsen på 1960-tallet hadde ikke minst vært et arkitekturopprør: Særlig de unge gikk ut i protest mot de stereotype og brutale utbyggingene som nettopp i dette tiåret hadde invadert våre byer for fullt. Et kjennetegn ved denne tiden var en strøm av hektiske kampanjer der unge aktivister drev utrettelige aksjoner mot rivninger, saneringer, ødeleggende trafikkplaner og miljøfiendtlige byggeprosjekter.
På norsk grunn ble Arkitekturvernåret markert gjennom en mengde arrangementer, nye tiltak, publikasjoner og offentlige programerklæringer, med Stephan Tschudi Madsen som den sentrale handlekraft og pådriver, i stor grad med den unge Thomas Thiis-Evensen som hans høyre hånd.
Jeg var blant de mange pressefolk som dekket begivenhetene, i mitt tilfelle med uforbeholden sympati.
Faksimile fra «Arkitekturvernåret 1975 : innhugg og rapport; fire foredrag om arkitekturvern og offisiell rapport om det Europeiske arkitekturvernåret 1975».
Bred tilslutning
Arkitekturvernåret hadde bred tilslutning fra regjering og tunge samfunnsaktører, i en stemning som ga inntrykk av at en nasjonal dugnad var i gang. Røros, Gamle Stavanger, Skudesneshavn og Nusfjord ble plukket ut som norske skatter øremerket for varig vern. En bredt sammensatt nasjonalkomite definerte de fremste siktemål, under mottoet «Tilpassing og tradisjon»:
«Vekst og utvikling må ikke skje på bekostning av god byggetradisjon og lokalt særpreg. Dagens oppgaver løses best når man tar hensyn til begge deler».
Slutterklæringen fra nasjonalkomiteen under avslutningskonferansen 22. november dette året utdypet budskapet:
«I de siste generasjoner har utbyggingspresset vært så stort at man ikke alltid har maktet å ta tilstrekkelig hensyn til miljøets egenart og helhet. Bevaring av bygningsmessige særdrag er et viktig middel til variasjon i et samfunn som ellers preges av økende uniformitet. Det må være en forpliktelse særlig for arkitekter og for de lokale myndigheter å påse at det tas hensyn til den bestående bebyggelse ved utforming av den nye. Form, dimensjon og materialvalg er avgjørende for sammenheng og helhetsinntrykk. Dette er velkjent i eldre bygningskultur i Norge. God tilpasning er en utfordring til bygningsmyndighetene og til alle som bygger».
Disse nasjonale mål ble kunngjort med bred tilslutning, og ble forsøkt respektert et stykke på vei i den første tiden som fulgte. Men det varte ikke lenge før målsettingen om tilpasning ble overkjørt og glemt av dem som bestemte over utbyggingen av landet.
Den offisielle logoen til Arkitekturvernåret 1975.
Prinsipper som blekner
I tiden umiddelbart etter Arkitekturvernåret var det mulig å vinne en viss forståelse for verdien av å ta vare på den mer hjemlige arkitekturen og bygge videre på den. Noen arkitekter bragte i tillegg inn elementer fra postmodernismen, som ville la det moderne leve i samspill med innslag fra tidligere stilarter. Etter hvert som Arkitekturvernåret og impulsene derfra kom mer på avstand, inntraff særlig etter årtusenskiftet et tilbakefall, med en ny bølge av mer hensynsløs brutalisme enn noensinne og fiendskap til Norges egen bygningsarv. Postmodernismen falt likeledes raskt i unåde, og tok tilsynelatende slutt like brått som den hadde startet.
For mange gamle sekstiåttere som hadde sloss så drabelig for å forsvare lokalmiljøer mot rasering ble det en skuffelse at så mange i generasjonen etter dem så ut til å være betatt av skyskrapere og de brutale mastodonter.
Jeg gjenkaller fra den nye brutalismens bølgetopp tidlig på 2000-tallet: Bygningsverneren Morten Krogstad var invitert til Arkitekthøgskolen der han holdt en av sine mange inspirerte billedpresentasjoner og refset den nye hesligheten og fremmedgjørelsen i norsk byutvikling. Under debatten etter foredraget prøvde jeg meg for en gangs skyld på forsonlig utveksling av synspunkter. Jeg minnet om de nasjonale målene fra Arkitekturvernåret slik de var blitt sammenfattet i sin tid og hvordan de øyensynlig var sendt på skraphaugen.
En av de unge voksne i profesjonen, jeg merket meg navnet Skodvin, prøvde å latterliggjøre meg: «Kom du til dette møtet i karjol eller med hest og kjerre», spurte han med all den hån i stemmen han kunne oppdrive. I det øyeblikket innså jeg at forsøk på åpen respektfull dialog var totalt bortkastet, som å skvette vann på gåsa. I møtet med skråsikre innlærte dogmer i lauget funket det bedre med utestemme og kvasse ord, noe som også viste seg fra starten av dagens Arkitekturopprør.
Ville de nasjonale mål for Arkitekturvernåret slik de ble uttrykt den gang hatt litt bedre mulighet for å bli respektert i dag, der man skal bygge nytt i eldre miljøer?
Faksimile: Arkitektnytt 20/1975.
Da puritanismen fordrev romantikken
Ett er i hvert fall sikkert i utformingen av det nye: Forbildene har skiftet gjennom arkitekturhistorien. Før eller senere vil nok til og med det som i dag kalles modernisme bli etterfulgt av fremtidens stilmoter. Når det skjer, vil ikke modernismen lenger være moderne. Da må ettertiden finne en ny betegnelse som er egnet til å beskrive stilepokens mest karakteristiske kjennetegn, ikke bare at den en gang har vært moderne, i likhet med hva alle dens forgjengere i historien en gang har vært.
Hva kan tenkes å bli navnet på dagens modernisme i ettertid? Kanskje kunne jeg gjette på at den vil bli omtalt som «den industrielle puritanismen», eller ganske enkelt «nypuritanismen»? Et av de aller tydeligste trekk er jo nettopp den kompromissløst puritanske utformingen som gjorde dekor, pynt, detaljer og fantasifulle eller romantiske virkemidler til absolutt utenkelig tabu. Den som prøvde seg på noe i den retning ble støtt ut av det gode selskap. Derfor har alle våre nye offentlige byggverker nakne nedstrippede puritanske interiører, i tillegg til de harde gledesløse fasadene utenpå. Dette i motsetning til for eksempel den foregående epoke fra midt på 1800-tallet fram til litt etter forrige århundreskifte, med alle de romantiske levninger som fortsatt er i behold fra den tiden.
En kulturhistorisk sammenligning vil vise at det som i dag går under navn av modernisme og brutalisme utgjør på den synligst mulige måte en av de mest gjennomført puritanske epoker som verden har sett. Tidligere markant puritanske epoker er kjent fra reformasjonstiden og religionskrigenes tid, der de mest nidkjære reformatorene, i likhet med tilhengere av Cromwell og Calvin, rev all utsmykning ut av kirkene, brente de hellige bildene, kastet helgenfigurer på dynga og kalket over dekorasjoner som ikke lot seg fjerne, senere fulgt opp av de nakne vegger i pietistiske bedehus opp mot vår tid der pynt ble møtt med mistro og formaninger.
Tilsvarende puritanske perioder har hjemsøkt menneskene tidligere i historien, med billedstormerne, de såkalte ikonoklastene som tyranniserte deler av kristenheten gjennom noen århundrer i middelalderen.
Retten til å anke
Jeg har ikke sett noen tegn til at 50-årsminnet for Arkitekturvernåret blir markert innen faget. Men det kunne saktens markeres, ved å sette opp noen mål for å endre ferske feilgrep i våre myndigheters politikk til skade for det som skjer i by og bygd: Hvorfor ikke kreve med fornyet styrke at Miljøverndepartementet skal få tilbake ansvaret for plan- og bygningsloven, inkludert klagebehandling i byggesaker? Noe for de nye folkene til Støre?
Myndigheten til å godkjenne eller stoppe en utbygging lå før hos Miljøverndepartementet. Dette var av uvurderlig verdi, som da miljøvernminister Helga Gitmark reddet politikerne i hovedstaden fra sine egne dumheter og la ned veto mot at Karl Johan-kvartalet ble jevnet med jorden og skiftet ut med lamell-kolosser i vilkårlige plassrom slik bystyret hadde vedtatt. Erna Solbergs regjering flyttet dette ansvaret over til Kommunaldepartementet. Det har ført til at en utbygging ikke lenger blir behandlet ut fra et miljøsynspunkt, men kun som et kommunalteknisk anliggende, der det koker ned til saksgang og formaliteter i lokale kommunestyrevedtak.
Dette bringer fram minnet om da noen av oss i pressen kunne gi spalteplass og ørenslyd for den daværende leder i Arkitektenes landsforbund, den vidsynte Ragnvald Bing Lorentzen, den gang han sloss så iherdig mot framstøtene for å fjerne den mye omtalte skjønnhetsparagrafen i bygningsloven, i dag Plan- og bygningslovens § 29-2. Riktignok lurer jeg på om ikke noen av dagens arkitekter og selvsagt utbyggere ønsker seg enhver skjønnhetsparagraf dit pepperen gror, om jeg skal dømme ut fra det de har laget.
Uansett: En kampanje for å føre ansvaret for utformingen av våre bygningsmiljøer tilbake til departementet som kan vurdere utbyggingens miljøverdi – det kunne vært en bra markering av minnet om Arkitekturvernåret.