Å være minoritet i arkitektbransjen

Teskten publiseres etter avtale med Overhørt, et avisprosjekt i regi av Foreningen INN. Avisa presenterer fem tekster om etnisk mangfold i kulturlivet, sett fra en arkitekt, en filmskaper, en forfatter, en kunstner og en samisk aktivist. Se hele prosjektet her.

Etter at jeg flyttet tilbake til Oslo ryddet hele familien ut av kjellerboden. Årevis med minner i svarte søppelsekker ble saumfart, og jeg og lillesøster mimret oss gjennom alt fra dagbøker og kosedyr til gamle hårlokker som vi av en eller annen grunn hadde tatt vare på.

I en av sekkene fant lillesøster en gammel vennebok - de vi hadde med oss på skolen på tidlig 2000-tall og fikk hverandre til å skrive i. Alder, favorittsangen, yndlingsretten og hva man likte ved hverandre ble skrevet ned i friminuttene. Vi bladde gjennom og kom til min side, hvor jeg fikk meg en overraskelse. Under «hva jeg har lyst til å bli» hadde jeg skrevet «arkitekt eller noe sånt». Lenge har jeg trodd at yrkesvalget mitt er noe jeg fant ut sent i tenårene, men ifølge venneboka visste jeg allerede som 12-åring hva jeg ville bli.

Det hadde helt sikkert noe med min store The Sims-avhengighet å gjøre. For verken jeg eller familien min kjente noen arkitekter. Det var et yrke vi aldri hørte noe om. Jeg hadde ingen anelse om hvordan en arkitekt så ut, hvor de bodde, og ikke minst, hvordan de jobbet. Alt jeg visste var at jeg var omringet av arkitektur, uansett hvor jeg gikk, og at det var noen som måtte stå bak alt sammen.

Så tok jeg et valgfag på ungdomsskolen, Teknologi og Design. Målet var å la gründer- og designerspirer få prøve ut ideene sine i ung alder. Der var det spesielt ett prosjekt som gjorde at jeg fulgte arkitektspiren videre. Gjennom Botainment, et prosjekt ledet av en ildsjel i OBOS, fikk klassen designe drømmehuset og i konkurranse med andre klasser, vinne en middag på toppen av Plaza-bygningen i Oslo. Det føltes ikke som det var noen begrensinger for hvordan man kunne jobbe med oppgaven og det beste av alt – det fantes ingen fasit. Det gjorde meg fint lite at det var en annen gruppe i klassen som gjorde at vi til slutt fikk tatt turen til Plaza. For etter dette prosjektet var det blitt tydelig at arkitektstudiet var noe for meg.

Arkitekten, mangfoldet og fraværet av det

Arkitektbransjen er i dag nokså ensformet. Det er tydelig at dette inntil nylig har vært en mannsdominert bransje, men at det nå trer frem stadig flere kvinner i ledende posisjoner. På arkitekturstudiene er de fleste referansene fra mannlige tenkere og tegnere, og som student eksponeres vi i svært liten grad for kvinnene som har vært del av faget.

Den norske arkitekten har omforente tanker om hva et godt, vakkert og velfungerende hjem er, noe jeg tror bunner i at arkitekter utgjør en ganske snever gruppe i det norske samfunnet. Hvor er de som kjenner til hjemmene med to sofagrupper i stua, bønnerommene eller viktigheten av å ha et separat kjøkken så matosen ikke sprer seg til alt av møbler og klær i resten av hjemmet?

Jeg savner et mangfold i arkitektbransjen som Norge sitter på, og som ikke blir eksponert for arkitekten i særlig grad. Dette er nordmenn med norsk tilhørighet og oppvekst, men med utenlandsk bakgrunn. Mange av disse gjør det allerede svært godt på skolen og velger studier med høye opptakskrav, men de velger sjeldent å bli arkitekter. Andre sitter på uforløste kreative evner, som ikke har fått utløp i den teoritunge norske grunnskolen. Disse kunne hatt stor nytte av å komme seg inn på studier med praktiske opptaksprøver, slik som på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO). Hvilket inntrykk denne gruppen har av arkitekten, om man i det hele tatt har et, opplever jeg at har mye å si for at man ikke engang vurderer arkitektur som yrkesvei.

Så hvordan uttrykker dette manglende mangfoldet seg i dagens arkitektbransje? Blant annet viser det en ulik forståelse av hva mangfold er. I bransjebladet Arkitektnytt (06/2020) stilles noen av landets ledende bransjefolk spørsmål omkring manglende mangfold blant norske arkitekter. Her trekker blant annet Eskild Andersen, daglig leder ved Nordic, frem at det var en gang en tid da «de fleste beslutninger ble tatt av godt voksne hvite menn». Det blir et nærmeste satirisk innslag når redaksjonen ikke engang har klart å stille spørsmålene om mangfold til en eneste ledende kvinne, og disse sidene kun prydes av nettopp godt voksne, hvite menn.

Foretrukne utlendinger

I utgangspunktet kan hvem som helst studere hva som helst, men likevel betegnes arkitektur som en utdanningsvei som «går i arv» (Arkitektnytt 06/2020). Bransjen er kanskje ikke blottet for mangfold, men det er en veldig utvalgt gruppe som får slippe til i det «mangfoldige» arkitektmiljøet. Det gjelder å være riktig type utlending. Stort sett består det av etnisiteter som kan betegnes som «expats» heller enn «utlending». Det vil si at de har bakgrunn fra det globale nord eller Vesten, som for eksempel briter og spanjoler.

De av oss som har bakgrunn fra det globale sør har jeg inntrykk av at gjerne kommer fra land man ser opp til arkitektonisk og kulturelt, eller som havner i kategorien «modellminoriteter». Det vil si etnisiteter man har positive fordommer til eller som statistisk tar høyere utdanning enn snittet i samfunnet.

Da krigen i Ukraina brøt ut i februar 2022 var nyhetsbildet preget av en omsorg og medlidenhet. Det var nydelig å se den lokale blomsterbutikken ansette ukrainere og at samfunnet på kort tid gjorde dem til en naturlig del av bybildet. Men den åpenbare lysten og evnen til å hjelpe mennesker i nød som viste seg i denne perioden opplevdes med en bismak. Jeg klarte ikke å unngå å tenke: Hva med de som kommer som flyktninger fra andre steder enn Ukraina og vestlige land?

Forskjellsbehandlingen kunne ikke vært tydeligere enn da bransjeforeningen Arkitektbedriftene sendte ut nyhetsbrev med en oppfordring til å melde seg til å ansette ukrainske arkitekter – en formidabel tanke og handling, men som ble begrunnet med: «Det spesielle er at flyktninger denne gang er fra et vestlig orientert land og mange av dem er høyt utdannet – også arkitekter.» Etter at jeg gjorde de oppmerksomme på blindsonene sine i en e-post ble sitatet raskt rettet opp til å gjelde flyktninger generelt.

At kompetansen til ikke-vestlige flyktninger ble utelatt til å begynne med kom ikke som et sjokk for meg. Dette er kameler man bare blir sittende og svelge. Det gjenstår å se om kontorene som meldte seg hadde vært like entusiastiske om de fikk en syrisk eller tamilsk arkitekt i stedet for en ukrainer bankende på firmadøren.

Oppklaringen fra Arkitektbedriftene er et lite steg i riktig retning, men det satte fingeren på noe som føles urettferdig. Nylig fikk jeg vite at jeg faktisk har en arkitektonkel, men det var aldri en karriere han kunne fortsette å forfølge etter han flyktet til Vesten. Jeg lurer på om han hadde sluppet alle årene som avisbud og lagermedarbeider hvis han heller hadde vært en ukrainsk flyktning?

Per i dag, kommer fortsatt høyt utdannede – også arkitekter – fra det globale sør og utenfor vestlige grenser og må nøye seg med vaskejobber og støvete vitnemål. Dette er ikke bare dårlig ressursbruk av samfunnsborgerne våre, men sender også et sterkt signal. Et signal om at det finnes foretrukne, riktige eller ekte flyktninger, og flyktninger vi bare vil ha hvis de vil ha jobbene vi selv ikke ønsker å ta.

For vanskelig for hvem?

Dette gjelder selvfølgelig ikke bare førstegenerasjonsflyktninger og -utlendinger. Et stort savn med tanke på mangfold er de som har vokst opp i Norge, men som likevel ikke ser muligheten til å velge arkitektur som karrierevei. Dette er barn av de ikke-vestlige flyktningene og utlendingene, som ikke har den høyeste rangen i det norske og vestlige samfunnet. Argumenter fra bransjen om at arkitekturfeltet bruker et for fremmed språk for mange (Arkitektnytt 06/2020) holder ikke vann. Dessuten er det nedlatende.

Flere av andregenerasjonsinnvandrerne gjør det allerede svært godt på skolen og velger prestisjeyrker, som lege og advokat. Noen grupper av norskfødte med innvandrerforeldre tar til og med høyere utdanning langt over det som er vanlig i majoritetsbefolkningen (SSB 2022). 

Det er små og store hendelser og utsagn som velter en av pinnen. For noen kan arkitektyrket høres skummelt ut – noe usikkert, som ikke er like livsnødvendig som en lege eller like viktig som en advokat. Det fremstår for mange som et yrke for de som allerede er rike, men det mangler en tydeliggjøring av hvor mye arkitekten faktisk har å si for alles omgivelser.

Da er det avgjørende at man føler seg velkommen i disse miljøene. Familien du kommer fra og nettverket ditt har mye å si for yrkesvalg – uansett bakgrunn. Personer med utenlandsk bakgrunn velger ofte ikke yrke basert på foreldrenes nåværende yrke, men basert på foreldrenes ønsker og tanker om hva som er ansett som en god yrkesvei for sine barn. Her uteblir arkitekt som et av disse soleklare prestisjeyrkene. Familien min visste ikke engang hva det var og omformulerte konstant min kommende tittel til «arkitektingeniør» til onkler og tanter, fordi det lignet mer på det velkjente yrkesvalget «ingeniør».

Alle taper på for lite mangfold

Å benytte seg av uterommene i det offentlige er ikke en selvfølge. Det krever kjennskap – ikke bare om hvor noe ligger og når det er tilgjengelig, men også hvor velkommen man er ut ifra ens bakgrunn. Leslie Kern skriver i Feminist City (2020) om hvordan en hvit mann kan skryte på seg å vandre alene, gatelangs til alle døgnets tider, hvor som helst.

Jeg har flere venner som kan flanere rundt og blir beundret for sin eventyrlystne og oppdagelsesferdaktige livsgnist, der de plutselig kan ta sykkelen eller bena fatt gjennom nye bydeler og bekymringsløst observere bylivet i Oslo. Og dette er selvfølgelig utelukkende hvite, mannlige venner av meg. Vi andre må i ulik grad, bevisst eller underbevisst, kalkulere om det er trygt og lurt å bare vandre rundt uten mål og mening til gitte tider av døgnet og på utvalgte steder.

Det kan være så enkelt som å gå alene midt på natta, som for eksempel en mørkhudet mann. Som Kern skriver, og mange opplever, risikerer man for eksempel at politi og medmennesker kan trakassere fordi de føler seg truet, ene og alene av ens tilstedeværelse. Det er fordommer vi alle er oppdratt med i samfunnet vi lever i.

I praksis må man møte mennesker med andre erfaringer enn en selv for å bli kvitt fordommene man har. Og for de av oss som faktisk planlegger hvordan samfunnet vårt skal se ut, er det en selvfølge at vi har stor nytte av å bryte ned fordommer og ha førstehåndserfaring med å bruke offentlige rom i planleggingsfasen av nye områder.

Arkitekten drilles i å se etter løsninger på problemstillinger som ofte ikke kan snevres inn til ett spesifikt fagfelt. Det er et skapende og ganske altomfattende yrke, hvor man skal tolke steder, trekke linjer og konkludere med en idé, et bygg eller en plass. Dette skal kunne gi best mulig forutsetninger for å gi folk meningsfylte og gode rom å oppholde seg i. Hvem bruker byen? Hvem er den til for, og hva kan design gjøre for å utvide det rommet?

Arkitekten som speiler samfunnet

Etter at ildsjelen bak Botainment gikk bort ble ikke prosjektet videreført. Jeg savner denne typen engasjement som gjør at de som i dag ikke blir eksponert for arkitekturbransjen, får en sjanse til å oppdage det. Spesielt siden det hadde en såpass stor betydning for meg, som et barn med innvandrerbakgrunn.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt som at hvis en plass tegnes av en person med et annet opphav får det med en gang en annen type suksess med tanke på hvem som bruker plassen. Men jeg er overbevist om at det kan ha stor betydning for å skape arkitektur til en mangfoldig befolkning med ulike behov og ulike ønsker.

Arkitektur er ikke noe som fungerer ene og alene, men i samspill med alt annet. Den samfunnsposisjonen arkitekten har – som tegner alle byggene vi alle omgir oss med hver eneste dag, enten man er hvit, brun, fattig eller rik – er en posisjon som er for viktig til at den overlates til hovedsakelig én gruppe; godt voksne hvite menn. Og om vi ikke har flere middager på Plaza å lokke arkitektspirer med innvandrerbakgrunn med, så bør vi i det minste ta frem verktøykassa og gjøre langt mer for å rekruttere denne gruppen til yrket vårt.

For en mer mangfoldig arkitektbransje fører til bedre arkitektur og det er jo det vi tross alt ønsker oss til syvende og sist. Ikke som et kvoteringstiltak, men for å lage et bedre samfunn for oss alle.

Kilder:

Arkitektnytt, utgave 06/20.

Leslie Kern, 2020. Feminist City: Claiming Space in a Man-Made World. Verso Books.

Statistisk sentralbyrå, 2022.