Arkitektur er tett knyttet til menneskerettigheter

Arkitektur har alltid vært mer enn bygg og byrom. Måten vi former våre fysiske omgivelser på, er politikk. Beslutninger om hva som bygges, hvor og for hvem, har konsekvenser for menneskers liv; deres rettigheter og muligheter. Likevel omtales arkitektur ofte som en nøytral og teknisk disiplin. Det er den ikke!

Når byer og steder planlegges, velges samtidig hvem som skal inkluderes, og hvem som skal stå utenfor. Tilgjengelighetskrav, miljøstandarder og offentlige rom er politiske virkemidler som både kan styrke og undergrave grunnleggende rettigheter.

Trærne i byen kan utgjøre forskjellen mellom et levelig miljø og fare i møte med klimaendringer. Ødeleggelse av kulturminner kan rive ned samfunnets kollektive hukommelse. Og uten universell utforming forsterkes eksisterende ulikheter.

Som arkitekten Graeme Bristol påpeker, er arkitektur et verktøy som kan brukes for eller mot menneskerettigheter. Fire ulike eksempler vil illustrere sammenhengen mellom arkitektur og menneskerettigheter. Et eksempel er knyttet til tvangsflytting i Bangkok, et annet til trær og miljørettferdighet, et tredje til krig og ødeleggelse av kulturarv, og et fjerde til universell utforming.

Disse eksemplene dekker både politikk, juridisk bindende rammeverk og normer. Flere andre eksempler kunne vært trukket frem, som kvinners rettigheter, religionsfrihet eller demokratiske byrom. 

Pom Mahakan

Pom Mahakan-samfunnet i Bangkok er et eksempel på hvordan arkitektur kan være både en trussel og et verktøy for å beskytte rettigheter. Det 150 år gamle nabolaget, som huset 300 mennesker, var i 2003 truet av tvangsflytting. Myndighetenes plan var å rive husene og etablere en park for å tiltrekke flere turister til det historiske området. Planen speilet en trend vi ser mange steder: At globalisert utvikling prioriteres på bekostning av lokalsamfunnets interesser.

For Pom Mahakan-beboerne betydde denne utviklingen mer enn tap av hjem. Den truet deres kulturelle tilknytning til området, deres sosiale fellesskap og historie. Arkitektstudenter fra King Mongkut’s University of Technology samarbeidet med lokalsamfunnet i forkant av utkastelsen. Etter at trusselen om utkastingen kom, utarbeidet studentene sammen med lokalsamfunnet en alternativ plan som foreslo å bevare samfunnet og integrere parkutviklingen med eksisterende strukturer. 

Senere ble denne planen brukt som hovedargument i en klage til Thailands nasjonale menneskerettighetskommisjon (NHRC). Beboerne hevdet at tvangsflyttingen brøt med deres rettigheter til bolig, deltakelse og kultur, slik disse er definert i en rekke internasjonale dokumenter. FN-konvensjoner som International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (ICESCR) artikkel 11, som sikrer retten til en tilstrekkelig bolig, og UNESCOs beskyttelse av kulturarv, ble trukket frem som grunnlag for klagen.

Selv om det til slutt ikke lyktes å bevare hele nabolaget, demonstrerte denne prosessen hvordan arkitektur kan brukes som et verktøy for å fremme menneskerettigheter. Den alternative planen, som tok hensyn til både myndighetenes mål og lokalsamfunnets behov, viste at design kan være en arena for forhandling, snarere enn en rigid prosess som bare tjener økonomiske interesser.

Pom Mahakan-saken illustrerer også at arkitektur og flere menneskerettigheter overlapper. Retten til deltakelse, som er eksplisitt nevnt i UN Declaration on the Right to Development (1986), ble fremmet gjennom beboernes engasjement i planleggingsprosessen. Retten til kultur, som beskyttes av Convention for the Safeguarding of Intangible Cultural Heritage (2003), ble styrket gjennom innsatsen for å bevare bygninger og fellesskapets historie. Retten til informasjon, som er avgjørende for deltakelse og beskyttet av FNs menneskerettighetserklæring artikkel 19, ble styrket gjennom studentenes arbeid med å gi beboerne tilgang til teknisk kunnskap og relevant data. Dette gjorde det mulig for lokalsamfunnet å fremme sine rettigheter og behov i møte med myndighetenes planer.

Disse rettighetene er ikke bare abstrakte prinsipper, men avgjørende for hvordan byer formes. Når lokalsamfunn ekskluderes fra planlegging, eller kulturarv fjernes til fordel for kommersielle interesser, undergraves grunnleggende menneskerettigheter til fordel for markedslogikk. 

Trær og retten til liv

Klima og miljø spiller en avgjørende rolle i menneskerettighetene. Trær og grøntområder, ofte sett som estetiske innslag i bymiljøet, har en kritisk funksjon som beskyttere av helse og velferd. Retten til liv, som garanteres av FNs menneskerettighetserklæring artikkel 3, er uløselig knyttet til retten til et miljø som fremmer trygghet og gode levekår.

I urbane områder, særlig i varmere klima, er trær uunnværlige for luftkvaliteten og for å redusere effekten av varmeøyer. Når trær fjernes for å gi plass til utbygging, rammes ofte de mest sårbare hardest. Barn, eldre og gravide er særlig avhengige av skygge og et temperert miljø. For dem er dette ikke kun et miljøspørsmål, men også et spørsmål om grunnleggende sosial rettferdighet.

Sammenhengen er forankret i FNs bærekraftsmål. Mål 15 skal beskytte og gjenopprette økosystemer, mens mål 11 understreker behovet for byer som er inkluderende, trygge og motstandsdyktige. Bærekraftsmålene og menneskerettighetene, viser at miljø og rettferdighet ikke kan behandles som separate spørsmål, men må sees i sammenheng. Med et varmere klima også i Norge, blir det stadig viktigere også her å prioritere trær og grøntområder som en integrert del av byutviklingen.

Krig og ødeleggelse av kulturarv

Arkitekturens politiske rolle blir særlig tydelig i krig. Ødeleggelsen av historiske bygg og kulturminner, som Palmyra i Syria, Mostar-broen i Bosnia og den armenske kulturarven i Nagorno-Karabakh, er ikke bare angrep på fysiske strukturer, men på samfunnets identitet og historie. Slike handlinger bryter med Haag-konvensjonen (1954), som i folkeretten krever at kulturminner beskyttes i væpnede konflikter. Likevel har implementeringen ofte vært svak og preget av politiske hensyn.

Ødeleggelse av arkitektur og kulturminner i Gaza står som et brutalt vitnesbyrd om den pågående krigen og det systematiske angrepet på palestinernes kulturarv. Når hjem, skoler, moskeer og sykehus blir jevnet med jorden, rammes ikke bare enkeltmennesker, men også samfunnets mulighet til å eksistere. En systematisk utslettelse av både fysisk og sosial infrastruktur, frarøver befolkningen grunnlaget for verdige liv og muligheten til å bygge en fremtid. Krigføring mot infrastruktur handler om både politikk, menneskerettigheter og folkerett, men viser også hvordan arkitektur både kan være et mål og et middel i krig.

Universell utforming

Universell utforming er delvis lovregulert i norsk rett, blant annet gjennom plan- og bygningsloven og diskrimineringslovgivningen. Men universell utforming er også vernet av internasjonale menneskerettigheter, særlig gjennom FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Det er ikke bare et teknisk krav, men en juridisk forpliktelse som sikrer lik tilgang og deltakelse for alle.

Nært forbundet med arkitektur

Menneskerettigheter er uløselig knyttet til arkitektur på flere nivåer. Politisk er arkitektur et verktøy for å prioritere hvem som inkluderes og hvem som ekskluderes. Juridisk forankres denne sammenhengen gjennom folkeretten og nasjonale lovverk, inkludert Haag-konvensjonen og FN-traktater som International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights (ICESCR), som beskytter retten til bolig og kulturarv.

Videre stiller internasjonale rammeverk som FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bindende krav til universell utforming. Retten til liv, forankret i FNs menneskerettighetserklæring artikkel 3 og andre internasjonale traktater, er knyttet til utformingen av fysiske miljøer som sikrer gode levekår.

Samtidig finnes det menneskerettigheter som ikke er juridisk bindende, men som fungerer som normative prinsipper, slik som retten til deltakelse og informasjon i planleggingsprosesser. Det er verdt å merke seg at medvirkning er juridisk forankret i norsk lov, blant annet gjennom plan- og bygningsloven, som stiller krav om involvering av berørte parter i planleggingsprosesser. Menneskerettighetene gir en etisk og politisk forpliktelse som setter standarder for hvordan arkitektur og byplanlegging skal bidra til likhet og verdighet i praksis.

FNs bærekraftsmål, særlig mål 11 om inkluderende byer og mål 15 om økosystembevaring, er direkte knyttet til menneskerettigheter ved å fremme tilgang, rettferdighet og bærekraft for alle. Å se arkitektur som en nøytral eller utelukkende teknisk disiplin er derfor ikke bare misvisende, men kan også legitimere praksiser som forsterker ulikhet og undergraver rettigheter. Arkitekturens konsekvenser er konkrete og dyptgripende, og det krever en bevissthet om hvordan valg i design og planlegging påvirker både mennesker og samfunn.