Arkitekturens plass i norsk jordbruk

En rent teknisk byggeoppgave

Moderne driftsbygninger i landbruket er store bygninger med avansert teknologi. De planlegges og settes sammen av merkantile tilbydere av varer til landbruket: Felleskjøpet, Tine, Nortura, Fjøssystemer m.fl. Gjennom salg av I-mek (innendørs mekanisering) har selgerne kontakt med leverandører av bygningssystemer, varer og tjenester til oppføring av nye bygninger. Planene blir ofte usammenhengende, med tegninger fra ulike leverandører, uten krav til kvalitetssikring. Dette har til slutt konsekvenser for arbeidsmiljø, sikkerhet og trivsel, og for økonomien til bonden og samfunnet.

Norsk Landbruksrådgivning bistår landbruket med planlegging, prosjektering og økonomisk rådgivning. Byggeaktivitet blir her definert som en rent teknisk oppgave. Hensyn til landskap, eksisterende bebyggelse og estetikk mangler. 

Driftsbygninger i landbruket er fritatt krav om ansvarsrett i Plan- og bygningsloven. Bonden sitter dermed alene med ansvaret for planlegging, prosjektering og gjennomføring av byggeprosjektet. Dette gir frihet til å gjøre sine egne valg og forestå sine egne byggeprosesser, men også en risiko for å gjøre dårlige valg.

Gode intensjoner

Allerede i 1923 ble Bøndenes tegnekontor etablert. Det arbeidet for «en bedre, en mer praktisk og vakrere bebyggelse i norske bygder». Kontoret skulle «yte veiledning og utarbeide tegninger og planer for nybygninger brakt i samklang med den hjemlige bygningsskik i vedkommende landsdel, hvor dette lar seg forene med de praktiske hensyn. Kontoret skal dessuten agitere og sprede oplysning om hjemlig bygningsskik.» Bøndenes bygningskontor fikk statens byggeskikkspris i 1985 for restaurering av våningshus på Gran gård, Hadeland. I 1987 ble kontoret nedlagt.

Planlegging og tegnetjenester ble videreført av Fylkeslandbrukskontorene, fra 1993 av Fylkesmannens landbruksavdelinger. Uklare direktiver og manglende krav til kompetanse hos rådgiverne i kommunene, gjorde at disse tjenestene fikk mindre betydning utover 2000-tallet. En arbeidsgruppe under regjeringen poengterte i 2007 behovet for kompetent assistanse til helhetlig planlegging av ny landbruksbebyggelse i kulturlandskapet.

I 2010 overtok Norsk Landbruksrådgiving (tidligere Landbrukets Forsøksringer) ansvaret for bygningsteknisk rådgiving og planlegging i landbruket og utviklet tilbudet innen maskinteknisk rådgiving. NLR er et bindeledd mellom landbruksforskningen og landbruket. NLR er medlemseid av 24 000 medlemmer og 370 ansatte som driver faglig utvikling og rådgivning. Ingen av de ansatte er arkitekter. 

I 1997 kom ny Plan- og bygningslov, med den såkalte skjønnhetsparagrafen, som krevde at estetiske hensyn skal vektlegges sterkere i plan- og byggesaksbehandling.

Stortingsmeldingen «Gode bygg for eit betre samfunn» (2011-2012) bekreftet også en ny giv i arbeidet med estetikk: «Regjeringa oppfordrar kommunane til å lage planar og rettleiarar for arkitektur og byggjeskikk som del av det overordna planarbeidet i kommunen».

I samme periode engasjerte Husbanken seg i byggeskikk, estetikk og stedsforming. Husbanken bisto arbeidet med å utarbeide byggeskikkveiledere i kommunene. De utformet også undervisningopplegg i byggeskikk, rettet mot saksbehandlere i kommunene og andre aktører som opererer innenfor Plan- og bygningsloven.

Til sammen mange gode intensjoner, og mange gode handlingsplaner, men det er vanskelig å få øye på synlige resultater av dette i det som har blitt bygget i distrikts-Norge i disse årene.

Ressurser i lokalmiljøet

Arkitektur er et teoretisk begrep man ikke har noe bevisst forhold til på bygda. Kunnskap om håndverk og erfaring med praktisk arbeid er ansette ressurser. Man ordner det meste selv, og har en nøktern innstilling til ressursbruk og økonomi. Med stå-på-vilje, arbeidskapasitet og dugnadsånd, får man gjennomført sine prosjekter. Ofte med kort vei fra tanke til handling.

Snakker vi bærekraft, finner vi det her på bygda, en bærekraft som på godt norsk heter nøysomhet. Gjenbruk, småskala, tradisjoner, lokal tilhørighet, arbeidsevne, selvstendighet, dugnad, fellesskap, nabolag og inkluderende arbeidsliv, mye av det fine man snakker om i storsamfunnet, er innbakt i det å mestre livet på bygda.

Det er nødvendig å være både sjølhjulpen og kreativ, hjelpsom og omsorgsfull. Løsninger på utfordringer i samtid og framtid kan like gjerne finnes i levende live, i små lokalmiljøer, grender og bygder, som i tykke bøker og lange avhandlinger.

Et lengre studieopphold i Vorarlberg i Østerrike og Sveits i 2021, viste oss inspirerende eksempler på livskraftige bygdesamfunn i Alperegionen. Moderne arkitektur i samspill med godt bevart eksisterende bebyggelse, får berike bygningsmiljøene på bygda på en forbilledlig måte. Målretta støtteordninger holder landbruket i hevd. Dette gir status til landbruket, i samklang med lokal arkitektur og håndverksfag av høy kvalitet. Her er mye inspirasjon å ta med seg hjem.

I Vorarlberg oppstod det et arkitekturopprør da arkitektene med tilknytning til håndverket og landbruket på bygda ikke ble godkjent som fullverdige medlemmer i den nasjonale arkitektforeningen i etterkrigstidens Wien. Dette provoserte arkitektene til å opponere mot en diskriminerende og undertrykkende holdning i det urbane arkitektmiljøet.

Gjennom dyktig arkitekthåndverk, sterk lokal arkitektforening og et næringsliv som har tett tilknytning til arkitekturfaget, har de bevist at arkitektur kan være en viktig drivkraft for opprettholdelse av bosetting, næringsliv og bebyggelsesstruktur på bygda. I de siste 20-30 år har arkitekter fra nær og fjern valfartet til landsdelen for å studere arkitekturen som får trematerialer, håndverkstradisjoner og sammenheng mellom nytt formspråk og tradisjonell byggeskikk, til å skinne.

Arkitekturen kommer alle innbyggere til gode, som hverdagsarkitektur i landbruks- og boligbebyggelse, i offentlige byggeoppgaver som skoler, barnehager, rådhus og brannstasjoner, og i handel og næringsliv i landsbyer og tettsteder.

Det står ikke nødvendigvis noen stol ledig og venter på arkitekten i bygde-Norge. Men når vi vet at det skal investeres mellom 23 og 30 milliarder kroner i løsdriftsfjøs for fram mot 2034, bør arkitektene ha tråkket opp stiene og være på plass i rett tid. Landbruksrådgivninga må sørge for et konstruktivt samarbeid med kompetente arkitekter og planleggere i sin rådgivning til bonden.

Arkitektur må forankres i bondens og byggherrens tankegang og handlingsmønster, og bli en del av lokalsamfunnets verdier. Initiativ for å sikre god arkitektur og bedre kvalitet, bærekraft og estetikk i de bygde omgivelser, må være krav fra offentligheten. Verdien av god arkitektur i bebyggelse og planarbeid må være synlig i det ganske land, fra bondens gårdstun til storbyens infrastruktur.

Nytt fjøs på Storli Søndre

Nytt fjøs på Storli Søndre i Budalen er et godt eksempel på hva som er mulig når man utnytter ressursene som bor i et lokalsamfunn på en god måte. Som arkitekt, nabo og nærmeste familie til byggherren, fikk arkitekturfaget en viktig rolle i planleggingen av den nye fjøsbygningen.

Byggherrene er et ungt par der Lars Gunnar Storli er heltidsbonde, utdannet tømrer og har arbeidet mange år i bygdas laftebedrift. Karen Gilberg, som også er oppvokst på gård, er utdannet bygningsingeniør, og arbeider som prosjektleder i kommunens største entreprenørbedrift. 

Nytt fjøs var en forutsetning for drifta da de unge bøndene overtok gården for tre år siden. Den eksisterende fjøsbygningen fra 1975 var nedslitt og utdatert i forhold til nye forskrifter for dyrehold. De unge driverne gikk i gang med planlegging av nytt fjøs ut fra følgende ønsker:

Sammen med byggherren dro vi på studieturer til et utvalg av nye driftsbygninger oppført i tre i Midt-Norge og til produksjonsbedrifter som har spesialisert seg på ditto trekonstruksjoner. Knut Erik Ree, en kunnskapsrik ingeniør i Norsk Landbruksrådgivning, sto bak flere av fjøsprosjektene vi besøkte. Han ble engasjert til å bistå prosjektering også på Storli Søndre.

Det var et godt samarbeid mellom byggherre, arkitekt og ingeniør gjennom hele prosjekteringsprosessen. Med kortreiste håndverkere som utførende i byggefasen ble et engasjerende samarbeid videreført på byggeplassen. En fysisk arbeidsmodell som viste den nye fjøsbygningen plassert i terrenget i sammenheng med eksisterende tunbebyggelse, var et viktig arbeidsverktøy i prosjekteringsfasen. Modellen kommuniserer prosjektet på en lettfattelig måte, og visualiserer arkitekturens betydning i de bygde omgivelser.

Bruk av tre gir mange muligheter for egeninnsats og dugnad. De fleste gårdsbruk i Norge har egen skog og en lang tradisjon i å utnytte trevirke til mange slags formål. Lokale sagbruk og håndverksbedrifter kan bearbeide tømmer til konstruksjonsvirke og husbygging. Den rike håndverkstradisjonen i Budalen gir de beste muligheter for å benytte arbeidskraft og kunnskap lokalt i bygda. Verdiskapingen forblir i lokalsamfunnet og bidrar til et livskraftig lokalsamfunn i framtida.

Dette gir hele bygda stolthet og et ekstra løft til å yte sitt beste for et godt og vakkert resultat.