Arkitekturopprøret – Mer enn modernismekritikk

Mye mer enn modernismekritikk

Arkitekturopprøret har i stor grad blitt tolket som en ren modernismekritikk, men dette er bare en del av bevegelsens agenda. Opprøret er også en kritikk av en byutvikling der kontinuitet og bygningskultur fortrenges av tekniske og økonomiske krav, som samlet resulterer i repetitiv og identitetsløst byggeri.

Også denne kritikken av strukturelle problemer bør mange arkitekter kunne kjenne seg igjen i. Konkurranseutsetting av offentlige byggeoppgaver og konsentrasjon av makt hos noen få utviklere, entreprenører og konsulentselskaper, bidrar til den ensrettede og generiske bolig og byutviklingen som vi ser i dag.

Mens det tidligere var en lokal byggmester og arkitekt som planla og oppførte prosjekter som for eksempel en skole i en liten norsk kommune, vil slike bygninger i dag prosjekteres og bygges av regionale eller nasjonale aktører. Da er det ikke så rart at vi savner lokale uttrykk.

Ønsket om tradisjonell arkitektur handler ikke bare om bygningenes utseende, men også om kulturell og regional tilhørighet.

Så hvordan kan vi motvirke disse tendensene? Det kan likevel synes paradoksalt å ønske seg mer beboerdeltakelse i dag. Hovedinnvendingen mot mye av dagens byutvikling, er jo at byggene mangler tilhørighet til en bygningskultur, og at de i tillegg fremstår løsrevet fra hverandre og lokalmiljøet de er bygget i.

Hvis beboerne bestemmer mer, er dette tendenser som tvert imot kan forsterkes. Nabolag av leilighetsbygg med flate tak og fargerike fasadeplater, slik vi har sett i Tubingen eller Vauban i Freiburg, er neppe hva den jevne arkitekturopprører ønsker seg. Akkurat som selvbygde gater i London der Walter Seagals byggesystem er brukt, heller ikke vil være et tilfredsstillende alternativ.

Da er nok de planlagte byene man ser i Skottland, England og Belgia, bygget i henhold til strenge formingsveiledere, mer i henhold til ønskene fra Arkitekturopprøret. Eller Catfiddle street i Charleston, USA, der et beboerfellesskap har gått sammen og bygger palladianske villaer og bysantinsk arkitektur med gjenbrukte materialer i et bilfritt kvartal midt i en storby. Her ligger det retningslinjer i bunn som ivaretar det man kollektivt har blitt enige om, som at murvegger ikke skal påføres gjennomfarget puss, men males med en diffusjonsåpen maling, nettopp for at veggen over tid skal se stadig mer slitt ut.

Kan det hende at folk flest ikke ønsker seg spennende arkitektur, men et hus de kan forstå både kulturelt og materielt?

For meg personlig er i alle fall erkjennelsen av at folk er i stand til både å planlegge og bygge sine egne hus den viktigste oppdagelsen fra de siste ti årene, som har oppstått gjennom møter med tidligere husokkupanter og familier som i fellesskap ønsker å utvikle egne boliger.

Arkitekturopprør og klimaopprør

Er et slikt folkelig engasjement uforenelig med arkitektenes virke? Man kan i alle fall argumentere for at folk som tar vare på og utvikler egne hus, ligger nær det som seiler opp som arkitektbransjens nye kjernevirksomhet, altså ombruk.

I dag er det å ta i bruk eldre bygg, tegne nye bygg som enkelt kan endres over tid og ikke minst kunnskap om restmateriale og avfall, helt sentrale spørsmål. Vi står dermed overfor en situasjon der vi må jobbe videre med den brokete arkitekturen vi har bygd frem til i dag.

Finnes det en tradisjonell estetikk som gir rom for slike kollasjer?

Et folkelig opprør mot globaliseringen som har utkonkurrert lokal produksjon, har ført til både et fornyet fokus på lokale mattradisjoner og regionalt særpreg, togferier og ivrige unge som syr egne klær, og syr om gamle.

I arkitekturen kommer dette folkelige opprøret til uttrykk i grupper som Arkitekturopprøret, enten de er klar over det eller ikke. Byutvikling som legger føringer for formgivningen av bygg, gater og plasser, krever at fellesskapet planlegger sammen. Dagens generelle områdeplanlegging skyver ansvaret for detaljregulering over på den enkelte utvikler, slik at nabolaget mister kontrollen over formspråket og volumene som oppføres. 

Hva er så arkitektens rolle og ansvar?

At arkitekturen i dag er homogen og endimensjonal, vil mange være uenig i. Det at arkitekturen vi ser i de største utviklingsområdene i dag, ikke er et resultat av ønskene fra folk i nabolaget, er det derimot vanskeligere å argumentere mot.

I den grad medvirkning finner sted, er det ofte snakk om midlertidige prosjekter. Gjerne løsrevet fra hovedfunksjonene i den øvrige bebyggelsen, noe fargesprakende og symbolsk, gjerne med formgivning tegnet av unge og idealistiske arkitekter og bygget av nabolaget selv, men ikke uten kvaliteter. Etter en stund fjernes det gjerne. Og det som bygges permanent, er utviklet av fagfolk bak dører lukket for de fleste.

I alle fall har det vært slik frem til i dag. Ingen utviklere er upåvirket av ordskiftet de siste par årene, og veldig få arkitekter er foretaksomme nok til å suksessfullt fremme en alternativ agenda. Kanskje ikke så mange tror på modernismen lenger? Og hva er det å tro på? En feilslått funksjonsdeling som har revet lokalsamfunn fra hverandre, gjort folk avhengig av privatbil, og en arealplanlegging som førte til kjøpesentre med gratis parkering utenfor byen, på bekostning av hjørnebutikken alle elsker, men ikke tør forsvare før den er nedlagt?

I begynnelsen gav modernismen folk bedre levekår. Men samtidig gjorde byfornyelse og sanering at levekostnadene økte og at nabolag som trehusbebyggelsen på Enerhaugen i Oslo, ble jevnet med jorden.

I dag er vi i full gang med å reparere byene våre. Vi åpner bekker og elver tidligere lagt i rør, vi senker fartsgrenser, og lager gater der det før var bilveier. Vi planter trær og vi lager blomstereng der det før bare var gress. Vi leter etter måter å inkludere lettindustri og produksjon på i byen. Vi trenger en sakte byutvikling hvor folks drømmer og ønsker ivaretas. Den nye modernismen er ikke enda mer skreddersøm til dagens krav, det er åpen arkitektur, gjerne tradisjonsbyggeri, som kan bli stående, mens rommene bak fasaden kan endres i takt med endrede behov.

Utfordringen Arkitekturopprøret avdekker for arkitektbransjen oppsummeres kanskje best med den avsluttende setningen i programmet deres: “Våre mål søker vi oppnådd ved appell til folkelig fornuft”.

Å utvikle byer med arkitektur som folk forstår og liker, er et fellesskapsprosjekt. Et arbeid som krever at vi bruker et felles språk. Og det er all grunn til å tro at et slikt arbeid også vil styrke arkitektfaget.