Byen er ikke bare et fysisk sted: Oslo og den internasjonale økonomien
Når den offentlige samtalen overser sammenhengen mellom globale kapitalstrømmer og lokale levekår, mister vi muligheten til å styre utviklingen.
Av Nora Ulrikke Andersen
Oslo og andre byer har de siste tiårene endret seg fysisk, politisk og økonomisk. Fortsatt snakker vi om byen som et lokalt anliggende, som om byen kun blir påvirket av kjente aktører som arkitekter, eiendomsutviklere og politikere. Denne forståelsen er ikke lenger tilstrekkelig.
I min egen masteroppgave «Decoding the International: Theorizing and Applying an Urban Lens to the Study of Oslo», levert våren 2024, undersøkte jeg nettopp dette. Konklusjonen min er at ontologien til byen (hva en by er) har endret seg, mens epistemologien (hvordan vi får kunnskap om byen) ikke har holdt følge.
Forskning har pekt på byens nye rolle i det globale systemet. Simon Curtis beskriver «the rise of the global city» som en rekalibrering av det internasjonale systemet – og hvor makt og institusjoner forskyves fra nasjonalstaten til større byer. Byene er ikke lenger bare steder hvor folk bor og jobber. De er operative noder i et større nettverk, som muliggjør flyt av kapital, mennesker, informasjon og ideologi på tvers av landegrenser. Jeg vil hevde at Oslo nå er én slik by.
Det Manuel Castells kaller «space of flows» – et rom av digitale, økonomiske og logistiske forbindelser – er nå like reelt som de fysiske strukturene vi kan se. Og det er i dette rommet mange av beslutningene om Oslos fremtid tas.
Hvorfor har ingen fortalt oss dette? Fordi byutviklingsdebatten i Norge fortsatt er bundet til et utdatert statlig og lokalt paradigme. Og de som faktisk forstår byens nye rolle – for eksempel eiendomsaktører med internasjonal eierskapsstruktur – har alt å tjene på at den offentlige samtalen forblir snever, fragmentert og lokal.
Saskia Sassen setter ord på det: «Global cities emerge as a new kind of economic center from which the world economy is managed and serviced» (Robinson, 2019).
Når global kapital leter etter steder å feste seg, skjer det i byene. Og staten har lagt til rette gjennom frislipp av eiendomsmarkedet, deregulering av boligpolitikken og privatisering av arealforvaltning.
Nora Ulrikke Andersen er statsviter.
Foto: Peder BlümleinEn økende andel av kapitalen investeres nå direkte i fysiske strukturer – særlig gjennom boligprosjekter og utviklingsavtaler. Oslo blir en trygg havn for investeringer, og samtidig – for mange – en stadig vanskeligere by å bo i.
Likevel diskuteres Oslos utvikling fortsatt som om det bare handler om lokale reguleringsplaner og politiske kompromisser. Den offentlige samtalen er fragmentert og teknisk, ofte løsrevet fra de kreftene som faktisk preger byen. At eiendomsaktører med internasjonal eierskapsstruktur i stor grad former byens utseende og funksjon, gis sjelden plass i debatten.
Mens diskusjonen handler om estetikk og høyder, endres eierskap, arealdisponering og boligtilgang i strukturell forstand. Når vi snakker om høyhus i Oslo, snakker vi ikke bare om utsikt eller skyggevirkninger.
Vi snakker om Oslos posisjon i en transnasjonal økonomi, hvor visuell kapital og «investor confidence» påvirker hvordan tomter prises og hva som bygges.
Denne globaliseringen skjer på bekostning av lokale ønsker og behov. Effektene er konkrete og målbare: stigende boligpriser, kommersialisering av sentrumsområder, press på leiemarkedet, en globalisert estetikk, tap av demokratiske byrom og mindre sosiale møteplasser.
Når den offentlige samtalen overser sammenhengen mellom globale kapitalstrømmer og lokale levekår, mister vi muligheten til å styre utviklingen. Vi trenger en ny forståelse av byen – som tar høyde for at den er både materialistisk og strukturell, både konkret og ideologisk. Rom er sosialt produsert, som Henri Lefebvre skrev.
Det vi bygger, former ikke bare det fysiske miljøet, men også samfunnets verdier, muligheter og begrensninger. Spørsmålet er ikke bare hva slags by vi ønsker. Det er hvilke interesser byen skal tjene, og hvilke liv den skal muliggjøre.
Urbanismen må inn i samtalen om makt, økonomi og geopolitikk. Dette handler ikke om å velge side i et ideologisk spill, men om å forstå hvilke krefter som allerede er operative – og hvilke valg vi faktisk har. Når byen blir et redskap for global kapital, må vi spørre oss: hvem sin by er dette? Og hvem har egentlig mandat til å svare?
Det er på tide å få flere fagfelt på banen, som samfunnsøkonomer, samfunnsgeografer, statsvitere og jurister.
Vi må prøve å forstå hvordan transnasjonale prosesser endrer byens rolle i den globale økonomien.
Kilder:
Andersen, N. U. S. (2024). Decoding the international: Theorizing and applying an urban lens to the study of Oslo (Masteroppgave). NMBU
Curtis, S. (2016). Global Cities and Global Order. Oxford University Press.
Robinson, W. I. (2009). Saskia Sassen and the sociology of globalization: A critical appraisal. Sociological Analysis, 3(1), 5–26.