Danmark: Samtidshytter og slyngende stier

En stedsforankret bevissthet

Manifestet og bevegelsen stod naturligvis ikke alene om å gjenoppfinne nordisk matkunst. Kokker hadde også introdusert det såkalte Nouvelle Cuisine til danskene på 1970-tallet, med noen av de samme ideene om enkelhet, men manifestet i 2004 skapte allikevel en helt annen bølge med en påfølgende effekt. Og i sentrum for denne nye bevegelsen stod som nevnt det man kan kalle en stedsforankret bevissthet. 

Denne tendensen i det nordiske kjøkkenet traff på et tidspunkt hvor internasjonale strømninger omkring årtusenskiftet hadde skyllet gjennom restauranter i Danmark og verden for øvrig. Alle storbyer serverte de samme eksotiske rettene og fusjonskjøkken var det hippeste hippe. 

Den samme bølgen – eller i hvert fall nok en bølge fra de samme strømningene i det globale hav – skyllet også gjennom arkitekturen omtrent samtidig. I 2012 kom boken Den ny bølge i dansk arkitektur, som nettopp beskrev de mange nye arkitektkontorene, ofte med korte, slagkraftige navn som BIG, COBE eller PLOT, som hadde vokst frem i Danmark fra 2000 og på kort tid blitt store navn både hjemme og i utlandet. Mange av arkitektene hadde det til felles at de hadde vært i Holland i en periode og forfinet en frisk og ganske rett fram designfilosofi, som bekjente seg til et konseptuelt og enkelt lesbart formspråk. Det var prosjekter som VM-husene (PLOT, 2005), 8-tallet (BIG – Bjarke Ingels Group, 2010), Nørreport Station (Cobe, 2009-15) som ble bygget i det vi kan kalle de store signalprosjektenes tid.

Transformasjonsarkitekturens inntog

I 2010 ble imidlertid det nye kandidatprogrammet – Kulturarv Transformation Restaurering (KTR) – på Det Kongelige Akademi etablert med Christoffer Harlang i spissen. Harlang hadde noen år i forveien blitt ny professor innen fagfeltet, og KTR publiserte i samme manifeststil som Meyer og Redzepi det de kalte et etisk kodeks. I form av 10 bud ble det beskrevet verdibaserte ambisjoner om blant annet viktigheten av å analysere et sted før man bygger nytt, til eller om. Man skulle unngå nye påfunn, og i stedet være trofast mot løsninger som hadde vist sitt verd og sin holdbarhet gjennom historien – også rent estetisk. Først under punkt åtte nevnes bærekraft, noe som har endret seg siden.

I forlengelse av dette ble kulturarvsområdet en like fremtredende del av Arkitektskolen i Aarhus med professor Mogens A. Morgen i spissen. Man kan snakke om en oppblomstring av fagområdet transformasjon og kulturarv, som har bitt seg fast og fortsatt vokser - i dag med bærekraft som fremdriftsmotor.

Med etisk kodeks sine 10 bud, kan man si at Det Kongelige Akademis transformasjonsavdeling ble forbundet med det nordiske kjøkkenmanifestet. Man søkte tilbake i historien og bort fra den estetikken som hadde preget gigantprosjektene fra de første årene av 2000-tallet, med et ønske om å knytte seg til lokal byggeskikk.

Samtidig var det et klart ønske om å være transformasjonsarkitekter og ikke restaureringsarkitekter. Det var det å binde nytt og gammelt sammen som var det interessante. Hva har vår tid å bidra med, og hvordan kan vi lære av det som allerede er her? Noe som for øvrig stemmer helt overens med måten arkitekter historisk sett har praktisert faget på.

Den økologiske klassens våte drøm

En arkitekt som Dorte Mandrup markerte seg tidlig med markante, formgivnings-mettede transformasjonsprosjekter, som ombyggingen av Vandflyverhangaren på Holmen i København (2001) og Jægersborgvandtårn i Gentofte (2006), men i det hele tatt trådte mange kontorer frem med en både fri og balansert omgang med de gamle husene, som blant annet Maali Lalanda (Masteskurene, Holmen, 2009), Erik Einar Holm og Arkitema, Frederik VIII Palæ, Amalienborg slot (2009), Praksis, (Slotfeltlade, Møgeltønder, 2013), Claus Pryds, (Livsrum, Herning, 2014) og Johansen Skovsted (Pumpestationer, Skjern Å, 2015).

Det er i ånden til transformationsarkitekturen og den nordiske mat-revolusjonen at mye av dansk samtidsarkitektur i dag må forstås. Det bygges naturligvis stadig en mengde nye bygninger som skoler og sykehus, kontorbygninger og leiligheter, men det er like fullt en uomtvistelig aktualitet i det gamle. Som nevnt nå med den grønne dagsorden som kanskje fremste drivkraft.

Og det er her bildet av hytten i innledningen av denne teksten toner frem: Den økologiske arkitekturen trekker i stor grad veksler på gamle byggematerialer som tegl, tre, strå og leire ut fra et ønske om å benytte fornybare ressurser.

Vi er her i en innledende fase som fremdeles ikke er skalert opp til store prosjekter. Derfor er det også i småhusene tendensene slår sterkest gjennom. Med en fare for at dette blir eksklusivt byggeri for de rike.

ORBI fiskehytte i Vraa (Dinesen & Det Kongelige Akademi Sommerskole (ORBI), 2020) har fungert som byggende laboratorium for regenerative prosesser, der man forsøker å tilgodese naturens økosystemer og menneskers velvære når man bygger. Regenerativt design er ikke nytt og trekker blant annet veksler på en romantisk naturforståelse, tradisjonell byggeskikk og Arts & Crafts-bevegelsen. Fiskehytten ved Gram Å har oppstått som en del av en pedagogisk metode, hvor sommerskolen blir et arbeidsfellesskap med fokus på prosess og dyrkning av egne grønnsaker i tillegg til selve arkitekturen.

Kjører man en god time nordover fra fiskerhytten, kan man besøke Hedeskov Center for Regenerativ Praksis (Djernes & Bell og Local Works Studio, 2024), som også er et privat initiativ der byggherren arbeider undersøkende med det regenerative feltet i jordbruket og med ombyggingen av den tidligere skolen, som senteret nå ligger i. Det er blitt til en omfattende transformasjon av hele eiendommen, og det har kommet til noen delikate og gjennomarbeidede interiører der eksponerte tømmerkonstruksjoner står frem sammen med vegger og gulv av pusset leire. Ølands-fliser supplerer med jordtoner i gang og våtrom, og hele interiøret er spekket med eksklusivt snekkerinventar.

Dette fremstår som den økologiske klassens våteste drøm. Men det er også meget gjennomført, og arkitektene har hatt utmerkede muligheter til å jobbe konsekvent med regenerative materialer på en måte man kan håpe vil virke inspirerende for andre. Litt på samme måte som med det nordiske kjøkkenmanifestet: Michelin-restaurantene førte an, og siden ble surdeig, ramsløk og sankning allemannseie. 

Hytten som idealtilstand

En fornem villa forkledd som øko-manifest (House 14a, Pihlmann Architects, 2023) i det fasjonable strøket Hellerup nord for København er det ikke en regenerativ estetikk med tre og pusset leire som slår gjennom, men en form for konseptualisert collage-gjenbruk. Villaen er fra 1951 og opprinnelig tegnet av arkitekt Alf Cock-Clausen i rød mursten, med lav takvinkel som et enkelt, kompakt volum.

Nå er bygningen totaltransformert ved at det er etablert nye forbindelser både på tvers og i høyden. Gamle vinduer er murt igjen og nye store åpninger har kommet til i fasadene. Kutt gjennom det eksisterende står blottet, slik at man fornemmer bygningens lag, der gammelt er fjernet og nytt er føyet til. I møte med dette må man spørre seg: «hva var det egentlig som var galt med det gamle huset, siden så mye måtte gjøres om på?»

Vi vet jo at den mest bærekraftige løsningen er å ikke gjøre noe, men å bevare! Til gjengjeld er det kommet noen delikate rom ut av rehabiliteringen, og huset har blitt et forbildeprosjekt med god eksponering av en lett forståelig gjenbruksestetikk.

Det er kanskje å ta litt hardt i å kalle de nevnte prosjektene for hytter (unntatt fiskerhytten i Vrå selvfølgelig), men hytteterminologien beskriver allikevel tidsånden på en meget god måte. Den franske munken Marc Antoine Laugier (1713-68) teoretiserte over den primitive hytta i sin tekst Essai sur l'architecture, hvor han skrev om menneskets forhold til naturen som det sanne utgangspunktet for arkitektur, og han skrev om hytten som idealtilstanden. Teksten er fra 1753 og altså midt i opplysningstidens rasjonalisme, og varsler om den romantiske perioden som snart skal blomstre frem. 

Nyromatiske landskap

«Samtids-hyttene» som er presentert i avsnittene over skriver seg inn i en nyromantisk tendens, og særlig tydelig blir dette når det kommer nyromantikk innen landskapsprosjekter. I 2023 åpnet Operaparken (Cobe, 2023) i Københavns havneområde. Parkområdet ligger som nabo til Henning Larsens Operahus (2005) og har en dobbeltfunksjon med underjordisk parkeringsanlegg støpt ned i havnebassenget. Oppå ligger et lag grønt, utformet som parkrom med paviljong til gallakledde gjester. Det er på mange måter et paradoksalt prosjekt, med hele den gjemte konstruksjonen under vannet og det tynne laget med natur, som stikker frem på toppen. Som et isfjell av betong.

Selve parken er tilrettelagt som en moderne fortolkning av den engelske, romantiske hagen med slyngende stier og et kupert terreng som bremser blikket, men også åpner for utsyn og siktlinjer underveis. I midten ligger selve «paviljongen» med kafé og nedgang til parkering, samtidig som den forholder seg til de øvrige, mindre «paviljongene» som WC og avfallsrom. Allikevel er det ikke tvil om at det er et moderne anlegg man står i. Den sentrale glasspaviljongen stråler av eleganse der den ligger og ulmer gyllent i kveldsmørket med sin svungne, skarpskårne figur. 

Den «nye» hagen i Københavns Nordvest-kvarter, Bispeparken/ Grønningen NV (SLA, 2024), er også en ombygning, men denne gangen fra det moderne. Parken var egentlig tegnet av en av de mest betydningsfulle danske hagearkitektene fra forrige århundre, C. Th. Sørensen, som et moderne anlegg fra 1941 tilknyttet den omkringliggende boligbebyggelsen Bispeparken, tegnet av Ivar Bentsen og Kooperative Arkitekter. Med lange siktelinjer til P. V. Jensen-Klints Grundtvigs Kirke (1921-40), bestod anlegget av store grønne gressplener med enkelte trær og busker langs kanten og med et par mindre lekeplasser, som siden har forsvunnet.

Denne grønne kilen blir skåret over på midten av ringveien omkring København. Men på hver side av Tuborgvej, slynger det nye grønne rommet seg nå annerledes, fritt og bølgende. Det er ikke stort igjen av det gamle hageanlegget. Det er farvel til en æra, men også en hilsen til en ny. C. Th. Sørensens grønne rom handlet om å imøtekomme tidens krav om luft, lys og plass til arbeiderklassen, og de nye boligene man oppførte i periferien handlet om de store byene ut fra humanistiske, sosiale samfunnskrav. Den nye hagen er på sin side et bilde på vår tids store utfordring, nemlig klimaforandringer. En park i byen skal i dag fungere for håndtering av overvann. Det grønne rommet har her blitt til et bakkelandskap med amorfe forsenkninger, der store mengder nedbør kan samles og ledes videre til neste hull og neste hull etter det igjen, også videre. Gresset vokser seg tilsynelatende langt og vilt, og stier i grus og gul teglsten bukter seg gjennom landskapet. Men en god fotballbane eller et opplagt piknik-sted er det ikke så lett å få øye på.

Slik kan man si at møtet mellom en slags styrt natur og kontroll av skybrudd kommer sammen med forhåpninger om fri lek og hygge i det grønne. Og det regnestykket går ikke helt opp, siden det mangler noen generiske grønne rom hvor man bare kan være. Men det er ingen tvil om at det er bedre vilkår for biodiversitet, håndtering av overflatevann og en større variasjon i rom, enn det var i den gamle parken. 

Haver til alle

Rett rundt hjørnet fra Bispeparken ligger Bispebjerg Hospital av Martin Nyrop fra 1913 som en paviljongstruktur som skriver seg inn i den nasjonalromantiske strømningen i perioden. Med det nye prosjektet «Helende Haver» (Erik Brandt Dam Arkitekter og Charlotte Skibsted, 2022) er det her, i motsetning til Bispeparken, arbeidet mer direkte videre med det opprinnelige hageanlegget av Edvard Glæsel. I Glæsels prosjekt trer hans samtids natursyn frem, der hagene var en tydelig del av et samlet kompleks som sammen med husene skulle tilby rom til helse for pasientene. Her er det variasjon i rom og planter, stier og stille steder til hvile og konsentrasjon, alt under åpen himmel. 

De nye hagerommene vever lojalt videre på de gamle, men føyer også noe til, for eksempel nye tolkninger av Glæsels pergolaer, lysthus, midttrappens platåer og gule teglstensbelegning, som supplerer de gamle grusstiene, men også asfalten som har kommet til mer ad hoc underveis. Man bekjenner seg til romantikkens natursyn, og bare navnet Bispebjergs helende haver indikerer denne nyromantiseringen av det grønne, men prosjektet lykkes godt med å flette sammen gammelt og nytt – og også det som litt uforvarende er kommet til underveis – til en fin, ny helhet. 

Akkurat slik landskapshagen aldri kan overskues i sin helhet, skal også H. C. Andersens Hus med hageanlegg (Kengu Kuma & Asociates, Cornelius Vöge Atelier for Arkitektur, C&W Arkitekter og MASU Planning, 2021) oppleves i bevegelse. Sirkulære rom og buede forløp holder gjestene i gang og tar den besøkende inn i en fysisk struktur av geometri, men også i det man kan kalle en eventyrverden av kunst, natur og fantasi – i H. C. Andersens romantiske estetikk. 

Rommene reiser seg som store, sylinderformede konstruksjoner i tre og glass – som fletter sammen uterom, utstillingsrom og himmelrom ved en dynamisk forskyvning av volumer både horisontalt og vertikalt. Et enkelt sted skyter strukturen ut og fanger den lave, gamle gatebebyggelsen i Bangs Boder, fattigmannshusene i bindingsverk, som knytter det nye sammen med det gamle og med Andersens oppvekst. Det grønne fyller en stor del av det nye prosjektet, siden mye av museet er lagt under terrengnivå og trukket ut i kanten av tomten for å gi plass til en nedsenket hage, som trapper opp og møter byen – og dessuten er offentlig tilgjengelig. Haver til alle er vel også et romantisk utsagn. 

Byggeri er forbruk av ressurser, CO2-utslipp og drift. Men det er også rom og fysiske manifestasjoner av hvem vi gjerne vil være, og hvordan vi ser vår relasjon til naturen. Som samtidshytter og slyngede stier i landskapet. Nå skal vi bare få skalert opp, og ha alle med ombord.