REISEBREV: Deltakende bevaring i Palestina
De tusenårgamle irrigasjonskanalene følger hver terrasse i terrenget langs underkanten. Vanningssystemet styres manuelt etter avtale mellom landsbybeboerne.
Foto: Kristin SundePå Vestbredden i Palestina er kulturminnebevaring en hastesak på grunn av okkupasjonen. Ut av denne prekære situasjonen springer kreative, målrettede og inkluderende bevaringspraksiser frem.
Av Kristin Sunde
– Vi ønsker ikke bistand, men å tjene penger selv på jordbruket og på turismen, sier aktivisten Hassan Muamer til Arkitektnytt.
– Vi ønsker å dyrke på en måte som gir oss sunn mat, bruker lokale sorter og som sparer på vannet.
Den lille landsbyen Battir ligger på Vestbredden like sør for Jerusalem. I denne landsbyent finner man et Unesco-listet jordbrukslandskap som kan dateres tilbake til romersk styre for to tusen år siden. Landskapet karakteriseres av fruktbare jordbruksterrasser som stort sett er uendret siden romerne styrte det hellige land. Den romerske teknikken som ble brukt til å irrigere landbruket fungerer fremdeles utmerket. Hassan Muamer viser frem det avanserte irrigasjonssystemet:
– Vi har brukt vannressurser effektivt i to tusen år, og nå kommer landskapsarkitekter til oss for å lære, sier han.
Et levende museum
Siden 1948 har Vestbredden vært preget av konflikt og israelsk militærokkupasjon. Denne krigen har kostet mange menneskeliv, og den har ført til store tap av kulturhistoriske verdier. Kulturarven som står igjen, trues enten av systematisk ødeleggelse eller forfall. I 2001 sto Battir i fare for å få store deler av kulturlandskapet sitt annektert, da det ligger strategisk plassert med tanke på Israels ekspanderende nasjonsprosjekt.
Muamer jobbet i flere år sammen med en gruppe lokale ildsjeler for å få landskapet i Battir sikret som verdensarv av Unesco. Lokalaktivistene visste at dersom de lyktes med å få Battir oppført på verdensarvlista, måtte Israel legge sine planer på is. Unesco-signatur ville også bety at Battir fikk plass på verdenskartet som en turistdestinasjon. Men for Muamer var arbeidet med Unesco egentlig en digresjon:
– Bevaring handler for meg ikke om internasjonal bistand. For meg handler det om å knytte lokalbefolkningen til landskapet. Bevaring betyr å holde noe i live, enten det er å samle og dyrke gamle frøsorter, restaurere de gamle kalsteinterrassene eller tilberede tradisjonelle matretter laget på lokale råvarer.
Battir er et unikt sted i Palestina når det kommer til inkluderende bevaring for bruk og læring. Fremfor å bevare og presentere kulturarven sin innenfor museets fire vegger, har de valgt å skape et altomfattende og ikke minst levende økolandskapsmuseum. På denne måten kombinerer de bevaring med andre viktige samfunnsmål som matforsyning, ressurseffektivisering og sysselsetting. Dette gjør Battir unikt også i verdenssammenheng.
En tursti og et manifest
Gamle historiske landskap i Palestina er påminnelser og bevis på en lang og rik kulturhistorie. Men siden 1948 har den israelske okkupasjonen av Vestbredden ført til at palestinere i stadig større grad isoleres på krympende øyer i landskapet. Fragmenteringen av landskapet skjer først og fremst fysisk, men det sørger også for at følelsen av avstand mellom folk øker betydelig. Dermed svekkes det sosiale samholdet og den kulturelle sammenhengen på Vestbredden, som fysisk sett egentlig er et relativt lite område.
Masar Ibrahim Al-Khalil er et prosjekt som startet i 2006 med det mål å utvikle samfunnsbasert turisme. Masar Ibrahim – eller Abrahams sti – er en historisk vandring som går fra olivenlunder i nord ned til ørkenen i sør. På veien kan man utforske og lære om landskapets historie og nåværende situasjon sammen med lokale guider. Overnatting og måltider er som oftest knyttet til et lokalt besøk. Slik bygges kunnskap og bevissthet kontinuerlig både hos vertskap og gjest.
Masar: Vandring benyttes som et verktøy for dyp forståelse av natur, kultur og mennesker i et utfordrende landskap i Masar Ibrahim.
Foto: Kristin SundeHånd i hånd
– Stien er et prosjekt som fysisk og mentalt binder sammen landskapet i Palestina, sier den lokale guiden Ahmad Idres. Idres viser frem et kart av hele ruten mens han forteller:
– Selv om vi jobber på helt ulike steder og med ulike aktiviteter, så drar vi lasset i noenlunde samme retning. Dette hjelper det å vite de dagene man føler det er lite som nytter.
De siste tiårene har den palestinske frigjøringsbevegelsen fått øynene opp for at kulturhistorie, identitetspolitikk og frigjøring går hånd i hånd. Å styrke fellesskapet og enkeltmennesket ved å hente kraft fra historien, har altså blitt en sentral strategi for å motsette seg okkupasjon. Bevaringsprosjekter tar også fokus vekk fra vold, og knytter fortid, nåtid og fremtid sammen på en måte som ikke reduserer palestinere til krigsofre.
Slik sett er Masar Ibrahim en form for aktivisme, der vandringen i seg selv bidrar til å legge hevd på en lang historie om et unikt palestinsk landskap. De som vandrer blir deltakere i en slags manifestering av et sammenhengende historisk område. I tillegg til å være en attraksjon for turister og turglade palestinere, er Masar Ibrahim et prosjekt som gjennom et forskningsprogram kopler sammen forskere fra ulike fagfelt, politikere, aktivister, samt private og lokale aktører. Prosjektet legger dermed til rette for en felles samtale om kulturarv og identitet, utfordringer og mål. Gjennom en tursti har de altså lagt til rette for aktivisme og deltakelse på alle nivåer.
3D-digital rekonstruksjon av Hisham Palace i Jericho, Palestina.
Illustrasjon: Ramzi HassanDigitalt kulturminnebibliotek
Klimaforandringer, folkeforflytninger, og urbanisering er prosesser som gradvis smelter kulturen vår om til nye former. I Palestina skjer endringen derimot fortere enn man klarer å håndtere. Førsteamanuensis ved NMBU, Ramzi Hassan, har palestinsk opprinnelse og har de siste 14 årene jobbet med å bruke ny teknologi til arkivering og bevaring av kulturhistorien.
– Kulturminnene i Palestina forsvinner med større hastighet enn vi er i stand til ikke bare å gjenopprette dem, men også å dokumentere dem. Det finnes dessuten ingen klare, profesjonelle planleggingsstrategier for å ta vare på dem, påpeker Hassan.
Som forsker jobber Hassan med hvordan VR- og 3D-teknologi kan brukes til planlegging, design og bevaring av byer og landskap. Med økonomisk støtte fra Verdensbanken bruker han VR for å rekonstruere kulturminner virtuelt og lære opp lokale krefter til å bruke teknologien. Teknologien kan i denne sammenhengen bidra til å både dokumentere, tolke, utdanne og skape økt turisme knyttet til lokal kulturarv.
Hassan mener at VR-teknologi kan brukes for å øke bevisstheten om kulturminner, og være av avgjørende betydning mens man venter på strategier og ressurser for å ta vare på historiske landskap i Palestina:
– Vi vil garantert lide store tap i tiden fremover, så jeg ser det som mitt livsverk å skape et digitalt kulturminnebibliotek slik at kunnskapen om vår kultur lagres inn i fremtiden. VR-teknologi skaper også begeistring og spenning rundt noe som for eksempel barn og unge kan finne vanskelig å engasjere seg i.
Vesentlige begrensninger har gjort at inkludering og et kreativt mangfold har sprunget frem og dannet et spennende særpreg på bevaringsprosjekter i Palestina. Utfordringen med å sikre bredere demokratisk deltakelse i kulturminneforvaltning er en utfordring som vi står overfor også i Norge. Vi kan hente viktig kunnskap fra Palestina når det gjelder å skape engasjerende, inkluderende og minneverdige opplevelser rundt kulturarv som gjør bevaring til en motivasjon inn i fremtiden.